før du kommer for nært...

Det er kanskje noen ting du burde vite. Når jeg sover så ser jeg faktisk ikke særlig pen ut. Noe med at jeg ikke har en liten og markert hake og at når en ligger sånn avslappet så blir en litt dvask i konturene? Har jeg nevnt brystene mine? De er store og naturlige. Jeg har født et par barn og ammet de som en heltinne så de mangler denne litt faste, spretne karakteren jeg innbiller meg at bryst skal ha. De er myke og de tar seg nok aller best ut i en BH. Utvilsomt. Mage har jeg alltid hatt, når jeg sitter så blir det en liten ukledelig pølse over bukselinningen. Jeg er ufattelig lite flink til å sette meg mål så å slanke den mindre, det går ikke. Jeg har appelsinhud på lårene. Det kjennes ikke særlig godt ut når jeg er kald og huden nupper seg. Det beste og fineste er vel om en er silkemyk. Jeg vil tro det. Rumpa mi er alt for lita, jeg ser det selv. Og jeg har smale hofter, ikke så kvinnelige som de kunne vært. Tærne min, jeg orker knapt nevne dem. Føttene er brede og tærne lett maltraktert av for trange sko over mange år. Fingrene mine syns jeg er litt tykke og butte, å anlegge lange lekre negler er ingen vits. Jeg leste et sted at lange fingre tydet på intelligens, min er ikke lange nok i så fall. Og jeg syns seriøst at mine negler samler mer skitt en andres. Aner ikke hvorfor. Nesen...den er en nesten oppstopper, ett eller annet. Og blir jeg kald eller trøtt så blir den rød. Tro meg, det er ikke kledelig. Jeg bruker briller, ganske store og markante. Jeg syns ansiktet mitt ser mer firkantet ut, nesten maskulint. Så for det meste bruker jeg linser. Det gjør det litt bedre selv om jeg helt klart ser dårligere da. Jeg har litt små øyne syns jeg også og av en eller annen grunn så er det vanlig med tynn hud under øynene i min familie som gjør at det vises ekstra godt om en er litt sliten. Øyevippene mine er ikke så lange de heller, jeg må nesten bruke maskara for å se ordentlig våken ut. Og jeg har en del arr i ansiktshuden som gjør at den kan se litt rødlig ut når jeg blir stresset. Håret mitt, det kan best beskrives som hestetagl. Det er tjukt og uregjerlig, jeg er et syn om morgene og ikke et vakkert et, det kan jeg love. Jeg ler alt for høyt og prater alt for mye. I alle fall så føler jeg det sånn til tider. Jeg vet at sjefen syns det. Det er sikkert mer du burde visst før du kom nærmere. Nå har jeg i alle fall nevnt det. Alt kommer vel for en dag til slutt.
....

For saken er den, at når du har kommet for nært, da er alt dette glemt. Jeg har ikke tanke for annet en fornemmelsene du gir meg, de perfekte bølgene av velvære som skyller over meg. Og jeg ser i smilet ditt at jeg er vakker.

the bravery - unconditional

joni mitchell - a case of you

Just before our love got lost you said
"i am as constant as a northern star"
And I said, "constant in the darkness
Where’s that at?
If you want me I’ll be in the bar"

On the back of a cartoon coaster
In the blue tv screen light
I drew a map of canada
Oh canada
And your face sketched on it twice

Oh you are in my blood like holy wine
Oh and you taste so bitter but you taste so sweet
Oh I could drink a case of you
I could drink a case of you darling
And I would still be on my feet
Oh I’d still be on my feet

Oh I am a lonely painter
I live in a box of paints
I’m frightened by the devil
And I’m drawn to those ones that ain’t afraid
I remember that time that you told me, you said
"love is touching souls"
Surely you touched mine
"cause part of you pours out of me
In these lines from time to time

Oh you are in my blood like holy wine
And you taste so bitter but you taste so sweet
Oh I could drink a case of you
I could drink a case of you darling
Still I’d be on my feet
And still be on my feet

I met a woman
She had a mouth like yours
She knew your life
She knew your devils and your deeds
And she said
Color "go to him, stay with him if you can
Oh but be prepared to bleed"
Oh but you are in my blood you’re my holy wine
Oh and you taste so bitter, bitter and so sweet
Oh I could drink a case of you darling
Still I’d be on my feet
I’d still be on my feet

Mmmmmmm

grønlig

Hun ligger utstrakt på det røde badehåndkleet. En varm og trykkende sommervind sveiper stranda og lufta dirrer. Unger plasker rundt i vannkanten og noen ungdommer spiller volleyball lengre bort. Når hun lukker øynene og konsentrerer seg hardt kan hun innbille seg at hun ligger på en øde strand hjemme, store bølger slår inn fra storhavet og kun måkene gauler i det fjerne. Det er varmt og hun reiser seg opp for å gå og kjøpe en cola. Hun blir stående bak en pen mann på hennes egen alder og en jente på kanskje tre år, de prater norsk. Hun er ganske så sosial av seg og når jenta dulter borti henne er samtalen i gang. Han har en nord-norsk bestefar. Hun er også fra nord og spør hvor fra. Enn hun selv da? Hun forteller og han smiler. Sier han har vært der. At han faktisk kjenner en der. Han husker navnet også, Othilie. Så morsomt. Det er navnet til venninna til søskenbarnet hennes. Ja, hun var en hyggelig jente. Han forteller om jobben sin, kunstneryrke. Han kjenner henne fra da han var ung og lovende, sikkert fem år siden. Kritikerrost i avisene. Det ble med det, å være ung og lovende. Hun får kjøpt colaen, han skal opp på hotellet og spise middag, hun skal legge inn et par timer til i sola. Det skal i alle fall se ut som om hun har vært på ferie. Den bærbare PC-en står på rommet og hun jobber mer eller mindre fire timer hver dag. Å være tilkoblet til enhver tid er en sann forbannelse. Hun legger seg på magen og døser litt i ettermiddagssola. Hun må huske å spørre søskenbarnet om det var hennes venninne Othilie.

Det er lørdag og seint i juni. Jeg har vært hjemme og dusja etter ei travel vakt på butikken. Skrubbet bort lukta av daggammel fisk, skrapet bort rester av malt kjøtt fra under fingerneglene og lagt på et tynnt ferniss av sminke; blek og gylden i tonene. Når vakta er slutt kjennes det alltid ut som at det beste alternativet vil være å holde seg hjemme, se litt på tv og finne senga. Den følelsen går over så snart vannet masserer den ømme kroppen og tanken på en iskald øl får festet seg. Etter noen telefoner er selskap til øldrikkinga ordnet og jeg får på meg en sort blonde-BH, en sort gjennomsiktig bluse over det og et skjørt. Jeg ser i speilet og er tilfreds, de ti pluss kiloene som jeg la på meg året før er nesten borte og konturene som kan skimtes gjennom den transparente blusen er ingenting å være misfornøyd med.

Av en eller annen grunn ender vi opp i hotellbaren. Det er sjelden jeg er der. Noe med at stedet er stort nok til at en kan være på steder med folk på egen alder og hotellbaren er stedet for de som er tretti og over. Ja, og hotellets gjester. I et hjørne sitter et ganske så høylydt og bråkete selskap. Bordet er fullt av flasker og glass og stemningen er høy. To av mennene er iøynefallende pene. Den ene har et latinsk utseende, høy og slank, mørkt krøllete hår og øyne som sitter dypt, honninggule og lekne. Den andre er litt lavere, tettbygd med et gyldent skjær i det blonde håret og blågrønne øyne. Ansiktet er overstrødd med bleke fregner. Nesen er markant og blikket er vanskelig å lese, tilbakeholdene. Klokka nærmer seg ett og begges blikk har begynt å finkjemme lokalet, ser om det er noen som frister. Jeg har sett på dem i smug en stund. Det har alle kvinnene i baren, det er fremdeles ikke så mange turister at en ikke legger merke til de to hannkattene. Og det er tydelig at de bare delvis liker hverandre, de har en tøff tone seg i mellom. Den høye mørke byr meg opp. Jeg har sittet med ryggen delvis til en god stund på en høy barkrakk. Han har kunnet skimte den nakne ryggen min gjennom det svarte, tynne stoffet og et velformet lår som splitten i skjørte generøst har vist fram. Jeg er smigret, takker ja og blir med ut på gulvet. Han forteller om turnéen og stykket de spiller i, han spiller adelsmann, dog ingen hovedrolle. Jeg har for så vidt lest stykket så det er interessant å høre han fortelle. Men jeg er mest av alt overrasket over at valget falt på meg. I hodet mitt er jeg fortsatt utilpass, overvektig og ensom. En følelse som bet seg fast det året jeg var i utlandet. Men, jeg smyger meg tett inntil han og lar dårlig selvbilde være dårlig selvbilde for en stund.

Teaterensemblet bor på et hotell lengre ned mot havna så alle ender ute på gata til slutt. Birollen holder meg i hånda og spør om vi ikke skal ta en liten spasertur. Joda, jeg er med på det. Det er da han entrer scenen. Hovedrolleinnhaveren, den følsomme fattiggutten som ikke kan få sin elskede. De to mennene havner i en lett syrlig diskusjon. Elegante og kamuflerte fornæmelser slenges ut og birollen mister fokus en liten stund. Det er da det skjer. Hovedrollen setter sine blågrønne øyne i meg og smiler strålende. Med noen kjappe og poengterte spørsmål er jeg plutselig inne i en ny interessant samtale og blir kjapt geleidet bort fra den lille ansamlingen med skuespillere som lurer på hvor det eventuelt er etterpåfest og mer å drikke på. Birollen aner knapt hva som skjer, jeg har en stygg følelse av at dette er et spill som gjentar seg kveld etter kveld. Når kommer birollen til å lære? At han må passe på? For den noe mindre iøynefallende hovedrollen har tydeligvis frekkhetens nådegave og jeg aner at det er noe han benytter seg rått av når muligheten byr seg. Jeg må smile og lar meg sakte forføre mens midnattsola kaster et gyldent skjær over natta og samtalen.

Etter en runde i alle små gater og smug med hans varme jakke over skuldrene mine spør han om jeg vil være med på hotellet. Jeg kjenner at jeg steiler. Jeg steilet når eks-kjæresten min spurte om vi skulle ta oss en hotellhelg. Et eller annet sted i hodet mitt så er det noe som sier meg at sex på hotellrom det er noe som bare mer tvilsomme og frivole mennesker hengir seg til. For jeg antar at det er sex han vil ha, det kjennes ut som at det ville være naturlig, også for meg. Jeg er tjueen, naiv og puritansk. Og det er noe med små steder der de fleste vet hvem du er. Å bli observert i en hotellresepsjon klokken halv tre om natta er ikke noe sjakktrekk. Men, den tvilsomme piken i meg syns i grunnen at det er et fristende forslag. Han kysser godt, overleppa er smal men mykt formet, underleppa fyldig og jeg liker følelsen når begge leppene mine omslutter den. Jeg trekkes mot den varme tonen i øynene hans, kjenner at det grønne gjør meg tillitsfull og rolig.

Vi kommer inn på rommet. Han kler sakte av meg og jeg nyter å se lysten i øynene hans, se at han vil ha meg. Jeg føler endelig at jeg er tilbake i min egen kropp etter lang tids fravær, han gjenoppdager hver eneste myke kurve og tungen hans vekker hver eneste slumrende lille nervetråd til live. Han får meg til å føle meg vakker. Etter litt nøling våkner fingrene mine fra dvale og begynner å kneppe opp skjorta. De kan dette her men det er lenge siden de har fått lov. Jeg blir fascinert over den gyldne tonen i huden og lar meg fange av sårheten i øynene hans, den som ikke var mulig å se da han frekt og uten skrupler fanget meg inn i sitt favtak foran sin rival og motspiller, både på scenen og ellers. Kanskje han tenker at selv om hoverollen ikke får den han vil ha så kan i alle fall han det? Han har meg. Jeg ligger utstrakt på senga og han står over meg, på kne og ansiktsutrykket sier alt. Jeg har ingen forventninger til dette syndige øyeblikket som jeg ikke har klart å motstå og registrere lettet at han heller ikke har noen ambisjoner om å komme fra det som den som prøvde alt, ga alt...og mislyktes. Han har varmet meg lenge og godt opp, både gjennom en interessant og ærlig samtale ute i forgyllede gater og han har brukt lang tid på å få meg ned på senga. Han sprer beina mine og henden folder meg forsiktig ut, han legger en myk munn over det svulmende kjønnet mitt, leker forsiktig med tunga mens han ser opp på meg. Han skjønner øyensynlig at det skal trygghet og masse tid til for å ta meg hele veien og han legger seg tungt oppå meg og trenger sakte inni meg. Når han kommer er det behersket og lavt med lukkede øyne. Jeg har fått god tid til å betrakte han. Det er noe innesluttet ved han, en slags frivillig valgt ensomhet.

Når klokka nærmer seg seks og vi har ligget og sovet lett i armene til hverandre noen få timer kjenner jeg at min indre puritaner begynner å mase. Hun vil hjem og helst før godt folk begynner på tidlige søndagsturer og i alle fall før hotellfrokosten. Jeg smyger meg ut av armene hans, han enser det knapt. Påkledd og klar til å forsvinne ut i morgenlyset kryper jeg inntil han på sengen igjen og kysser ha lett på den myke underleppa og hvisker at jeg må gå. Instinktivt tar han rundt meg og holder meg tett. Bli! Jeg er definitivt blitt edru. Jeg må hjem og når jeg ser på han som ligger der naken på det mørkeblå teppet kjenner jeg at absolutt alle fordommer jeg måtte ha flyter til overflaten, mot han og mot meg selv. Han er skuespiller, han er pen ergo sikkert ikke særlig smart, jeg har i min dumskap latt han snappe meg rett foran øynene på birollen og gjort det lettvint for han. Jeg dytter han forsiktig bort og når jeg åpner døra sier jeg hadet. Vent. Kan jeg ikke legge igjen nummeret mitt. Kanskje jeg kan komme å se på stykket når de er tilbake om noen uker? Eller når jeg kommer til Oslo til høsten. Sola skinner skarpt inn av vinduet og jeg sier ganske så bestemt at jeg ikke skjønner hva han skal med nummeret mitt. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne at han skulle finne på å ringe. Han ser uforstående på meg. Insisterer. Jeg sier nok en gang hadet og går. Uka etter er han smurt over to sider på lørdagsbilaget og jeg kjenner at jeg kvepper. Han er et lite kunstverk, den velproposjonerte kroppen, ansiktet som både er markert og følsomt på samme tid. Han står bortvendt fra sitt livs kjærlighet og ser ut i livslang ensomhet og tror at han egentlig ikke er elsket tilbake. Når han plutselig er på vei inn i butikken uka etter er jeg den første til å finne veien til fiskekjøla for å filetere sei. Jeg orker ikke stå ansikt til ansikt med mitt eget såre selvbildet som der og da overmanner meg, kjedebutikkenes usmakelig uniformer i primærfarger jeg aldri kommer til å kle hjelper ikke på. Når jeg ett kvarter etterpå er tilbake er han borte.

Jeg tar med han fra husfesten på forestillingen når jeg kommer til Oslo. Noen få måndeder i hovedstaden uten det granskende blikket til gud og hvermann på et trangt og beklemmende tettsted nordpå har gjort meg godt. Det er godt å sitte nede i salen, hånda mi forsvinner nesten i hånda til han jeg har tatt med og stykket, det er faktisk alt avisene sa det ville være. Sårbarheten som var der så klart den natta noen måneder før folder seg ut på scenen, blir håndgripelig og følbar for alle i salen. Jeg legger hodet på skuldra til han som er min og nyter synet, lytter til den sterke, mandige og utålmodige stemmen hans. Når venninna mi flere år etterpå forteller om møte på en strand ved Middelhavet lurer jeg på hva det er han egentlig husker. Den ene som nektet å gi fra seg nummeret sitt og gjennomskuet at han bare var en ensom sjel ute etter litt flyktig varme, ukritisk og full. Eller var det noe mer. Jeg har tydeligvis fremdeles en mengde fordommer liggende å slenge, for jeg kjenner at jeg krymper meg lett ved tanken på at jeg har vært samtaleemne mellom to som tilfeldig møtes ved en strandkiosk. Han spiller ingen hovedroller nå til dags og heller ikke i noen stykker jeg kunne tenke meg å se. Men sårheten i blikket og redselen for kjærligheten er der fortsatt, det ser i alle fall sånn ut når jeg en søndag kommer over et intervju med han i en dagsavis. Blikket er fortsatt grønlig, rolig.

joni mitchell - both sides

bokser

Som studenter flest så lar vi oss ikke skremme at det er eksamen om kort tid. Jeg drikker øl og venninna mi skyller ned like mengder med cola. Flere kompiser har sagt fra om at det er siste ølen, de tar flere fag samtidig og da må en kanskje legge inn årene litt tidlig? Vi har knapt ambisjoner i forhold til det lille vi skal ta, ex.pil og fonetikk og lingvistikk. I andre etasjen er det konserter av og til og når gutta ved midnatt tar jakkene og rusler ut i høstmørket tar vi med glassene opp og finner et bord et stykke bak å stå ved. Hun spør hvordan det gikk med meg og han fra husfesten. Jeg smiler og forteller at han kom tilbake, etter et par uker, nå er det meg og han. Sier at å snakke med han på telefonen på kvelden ute i gangen på hybelhuset, det er så koselig. Han har telefonstemme. Jeg lover at de skal få møtes, snart. Hun sukker og sier at mannen med metalldetektoren ikke er spennende akkurat. Jeg nikker medsigende, han prøvde tross alt å sjekke opp alle som var inne på dametoalettet forrige studentpub, meg inkludert. Vi ler litt av han og de seriøse myntene hans og den slappe sjekketeknikken.

Vi står alt for langt bak til å få med oss noe særlig av det som skjer på scenen. Selv står jeg i grunnen med ryggen til og det er da jeg får øye på han. Han har på en hvit genser med tynne blå horisontale striper, jeans som sitter perfekt og det blå blikket er intenst og gjennomborende. Det har funnet meg. Han er høy og det er kun derfor han kan se meg helt fra andre siden av lokalet. Han smiler og løfter ølen til en skål. Jeg smiler tilbake og den neste halvtimen står vi sånn, ved hvert vårt bord og bare ser på hverandre. Ser jeg bort eller snakker med hun jeg er sammen med så er han der og plukker opp blikket mitt når jeg ser i hans retning igjen. Venninna mi ler av meg og spør om ikke jeg var opptatt, med han fra husfesten. Joda, jeg er da det men det må da være lov til å hilse på andre? Til slutt kommer han bort og presenterer seg. Jeg skvetter når han sier navnet sitt, han heter det samme som en jeg var sammen med like før jeg flyttet til Oslo. Snodig sammentreff. Det viser seg at han er nordfra og kjenner godt min fars søskenbarn. Det er godt å forsvinne i ordene hans, jeg er lei av å bli møtt med snobbete østlendingers koketteri på byen. Jeg har hverken brei dialekt eller massevis av uforståelige ord men de lurer alle på hva jeg sier. Han er den første nordlendingen jeg har møtt på byen. Selv er jeg snobbete nok til å holde meg unna de stedene der de ferdes, det sier vel litt om meg også antar jeg. Venninna mi må plutselig løpe, siste nattbussen går om ti minutter. Det er like greit tenker jeg for den blonde blåøyde får det til å dirre svakt i meg og jeg foretrekker å gjøre mine små usvinger uten kjente tilstedet. Hun hvisker i øret mitt at jeg må være snill pike før hun går. Hun ler og jeg vet at hun vet, jeg kommer ikke til å dra hjem.

Vi står tett sammenslynget ute på gata, jeg har fått dressjakka hans over skuldrene. Han stopper en taxi, vi skal hjem til han. Jeg har sagt at det ikke blir noe. Som i, vi kommer ikke til å ligge sammen. Jeg unngår å bli kysset på munnen av han også men han får ellers gjøre som han vil. Munnen hans leker seg nedover den hvite, tynne huden på halsen min og jeg snapper etter pusten mens jeg klamrer meg til han. Han legger hånda i skrittet mitt i baksete på taxien og det glitrer svakt i øynene når han ser reaksjonen min, nakken som mykt strekker seg bakover og den nesten smertelignende grimasen i ansiktet, munnen som åpner seg og stønnet som jeg ikke klarer å holde tilbake. Oppe i leiligheten viser han meg rommet sitt, han bor i kollektiv med tre andre. Det er en gammel bygård med store vinduer ut mot Thorvald Meyers gate. Senga er stor og brei med hvite laken. Vi fjerner smilende plagg for plagg, alt utenom min truse. Den blir på sier jeg. Han smiler og rister på hodet. Jeg tror jeg kysser hver millimeter av han den natten, får med meg hver eneste linje, hver eneste dirrende blodåre på den solbrune og veltrente kroppen hans. Han trener fordi han må, ikke fordi han liker det. Han har en muskelsykdom som gjør at han uten trening bli dårlig. Vi sovner utmattet når sola kommer opp, sammenfiltret, vi har lekt med hverandres kropper i timesvis. Ikke én gang har han forsøkt å få meg til å forandre mening om det lille tøystykket jeg har valgt å skille oss med. Han har ikke gitt uttrykk for skuffelse eller frustrasjon, bare gitt seg hen og stoppet respektfullt ved porten bare jeg kan åpne. Utpå ettermiddagen våkner vi, smilende, begge to. Han kysser meg på panna og spør om han skal kjøre meg hjem. Jeg spør pent om jeg kan få låne en underbukse av han, min er gjennomvåt og ubehagelig å ha på. Han ler og leter fram en hvit bokser fra skapet som han slenger bort til meg. Jeg snur ryggen til og skifter foran viduet. Han kommer bort og tar rundt meg. Vi står sånn og ser ut på den søndagsstille gata, en trikk komme ramlende nedover gata fra Birkelunden. Jeg kan kjenne at han fremdeles vil ha meg, han er hard og stiv mot korsryggen min. Jeg ler lavt og vi kommer oss i klærne. Vi sitter lenge og snakker i bilen hans utenfor hybelhuset jeg bor i. Han spør om jeg vil ha telefonnummeret hans. Jeg sier jeg kan godt få det men kommer ikke til å bruke det. Han holder meg lenge fast før han slipper meg ut av bilen og kjører avgårde.
......

Han fra husfesten er på overnattingsbesøk. Jeg har reine klær som ligger i en haug på stolen. Han fisker fram den hvite bokseren og spør hvem sitt herreundertøy det er. Jeg ser bort og sier det er mitt, jeg syns det er deilig med undertøy som ikke viser alt noen ganger. Han spør om han kan låne den, han kunne tenke seg å dusje og reint undertøy ville ikke vært så dumt. Jeg nikker og må smile. Tenker på han som eier den. To år senere er det konstatert at jeg ikke er kvinnene i hans liv, hva nå det enn måtte betyr, og jeg får bokseren tilbake. Han er opptatt av at han ikke skal ha noe som er mitt når vi er ferdige med hverandre. Jeg får til og med tilbake et bilde av meg selv som han har fått. Jeg beholder bildet av han til lenge etter jeg har giftet meg. Det er faktisk med tungt hjerte at jeg kaster det til slutt. Bokseren er blitt farget rød og en ny mann har adoptert den, han tror også at jeg bare har en svakhet for romslig herreundertøy. Han tenker ikke over at det er kun denne ene jeg har. Han tar den med når han flytter en kald, grå vinterdag, etter ti år med en tilfeldig forbipasserendes underbukse i sin garderobe. Jeg tenker at jeg skulle gjerne sett at han lot den bli igjen hos meg, jeg liker disse små tingene som mennesker etterlater seg i livet mitt, både de som bare haster forbi og de som blir litt lengre. Han som eide bokseren hadde sans for kvalitet. Den har så langt holdt i mer enn femten år.

counting crows - round here

hjerte

Når vi kommer kjørende opp veien til huset kan vi se at kjøkkenvinduet står på vidt gap, et sikkert tegn på at du har speilegg og bacon på panna og er klar til å servere sommerens første måltid. Fra vi kommer ned den knirkende loftstrappa om morgene til midnattsola står inn kjøkkenvinduet i øst passer du på at alle får mat, hele to måltider per dag samler du oss rundt kjøkkenbordet, hjemme er det knapt ett. Det er enkel middagsmat med fisk, grønnsaker og poteter til middag og alltid dessert. Hjemmelagde supper og kompotter eller hermetisert frukt. Det føles som luksus og ingen av oss prøver noensinne å skulke unna middagene dine. Når det er tid for kveldsmat bugner bordet av alskens kjøttpålegg, syltetøy fra sjølplukka bær og flere typer ost. Brødet er hjemmebakt og finere enn hjemme. Formiddagene går med til å rydde, vaske klær, pusse vinduer, banke tepper, skifte kjøkkenpapir i skapene, bake brød og forberede middag.

Årene har lagt seg rundt midjen din, i mjuke folder. Du har rette legger og er litt stiv i gangen. De grønne øynenen dine kikker nysgjerrig ut fra den sorte innfatningen og rynkene dine ligner fiskegarn, lag på lag, tynne streker i vakre rutemønster fra et langt liv ute på slåttemarker og i båt. De frodige, hvite armene dine er fulle av fregner og hendene dine hviler sjelden. Du deler ut klemmer og forteller små historier når du tar deg tid til å sitte ved vinduet i kjøkkenet. Når vi skal på butikken, en halv mils gange, roter du rundt i skuffen etter penger og skriver huskelapper med skjelvende hånd. Det er alltid litt penger til godteri. Er noen på havet for å dra fisk følger du urolig med klokka. Blir de borte for lenge tar du turen bak neset for å se om de er å se. Når de endelig er der småskjeller du litt mens du koker kaffe og gjør klar grytene. Du følger med på nyhetene, vet alltid hva som skjer og når vi har flyttet sørover for å studere ringer du for å sjekke om det har noe å si for oss at studielånsrenta er blitt høyere. Når jeg forteller om min nye kjæreste fra et land du knapt har hørt om spør du nysgjerrige spørsmål og viser aldri tegn til misbilligelse eller skuffelse selv om jeg vet det er der et sted. Du sitter til langt på natt og løser kryssord og leser ukeblad og er sjelden opp før over åtte om morgenen, smaløyd og litt ustø. I skapet står det forskjellige respetbelagte medisiner. Det er ikke noe vi snakker om og jeg legger aldri merke til hva det er men har hørt snakk om "nervemedisin" og sovepiller, du er engstelig av deg og sliter med nattesøvnen sier de. Det er vanskelig å forstå hva denne engsteligheten består i, for du er aldri oppfarende eller ute av deg, aldri uten grunn. Og når noe har opprørt deg så holder du mer inne enn du slipper ut. Det er uansett ingen av karfolkene som vil høre på deg. De sier du må gi deg når de kommer hjem to timer etter avtalt tid etter nattlige fisketurer i ruskevær. Hva skal du gi deg med lurer jeg på? Å bry deg? Du er varmen og sjelen i det hvite huset med rød mur og alle vet det og tar det for gitt.

.....

Den gamle mannen ser med vassent, blått blikk ut på vågen som kruser seg i høstværet. Det er ingen tepper på gulvene lengre, de ligger i gangen. Ingen vits i å legge de på når de allikevel må bankes flere ganger i uka. Askebegret står overfylt i kjøkkenvinduet og det er lenge siden vinduene ble pusset, de er flekkete av saltvann fra flere høststormer. Det ligger kjøpbrød i den kremhvite brødboksen fra femtitallet og kjøleskapet er nesten tomt. Han sier du ringte her om dagen og klagde på at alle stjal fra deg; penger, klær, mat. Han fnyser og ser mutt ut. Du hadde også bedt om penger til å kjøpe nye klær for alle var ødelagte av svetten din, du luktet ille og orket ikke gå med de du hadde. Han sier irritert at det var ikke aktuelt. At du ikke var ved dine fulle fem. Sier at en båt uten skipper er det ikke noe håp for. Det ligger forakt men også resignasjon og sorg i blikket hans. Du har blitt en belastning og en plage. Huset er blitt mer trekkfullt og det står krukker med visne potteplanter i vinduskarmene. Det lukter aldri mer av hjemmelaget svinesteik og bacon og egg. Når du ringer sitter han mutt i telefonen og sier nesten ingenting, ingen trøstende ord og vil du ha noe ber han deg slutte å tulle, irritert i stemmen, nesten sint. Han har overlatt deg til fremmede fordi du er så dårlig at du kan skade deg når han er ute på havet eller i skogen. Du kan falle og brekke et bein eller glemme en kjele på komfyren. Hans livs kjærlighet har mistet virkelighetsforståelsen og han, den gamle tosken tør si det høyt, du er ikke lengre, ikke for han i alle fall.

Etter flere år i helt din egen verden blir du en dag borte. Ingen sier noe om at du som ga alt et varmt og gyldent skjær i den lille stua måtte tåle at de som betydde mest for deg ikke kunne se deg i øynene de siste årene, gi tilbake noe av den omsorgen du så gavmildt og helt uten betingelser hadde gitt, år etter år. At du gang på gang fikk høre at du måtte ta deg sammen selv om det var umulig for deg, du skjønte ikke lengre hvordan, du maktet ikke lengre stenge inne redselene dine. Da du til slutt klagde på brystsmerter bad de deg svelge pillene dine og sove. Det tok bare noen dager så sluttet hjertet ditt å slå. Han sier at det er til det beste. De solbrune hendene hviler tungt i fanget og han lukter av gamle sigarettsneiper. Han sier du forlot han for lenge siden. Jeg undres over hvem som forlot hvem først. Og tenker at vi burde skamme oss, han burde skamme seg.

symmetri

En dag som begynner med magekramper kan vel knapt bli noen god dag. Dagen går med til å bla i bunker med papir, kopiere, faxe, kopiere, banne høyt, printe, fakturere. Jeg er øm i hele kroppen og kanskje litt øm et sted inne i brystkassen? Det kjennes mistenkelig sånn ut. Jeg sitter med beina oppå en stol og prøver å fokusere på tallene, finne riktig fakturagrunnlag. "Hva er det med deg?" Jeg sukker og sier ikke så mye, men innrømmer at jeg er litt trengende. "Nåh!" Jeg blar videre i papirbunkene og besvarer mailer før jeg igjen banner inderlig. Fordi jeg er trengende. Og i dag er det en dårlig ting. Noe som gjør meg trist og lei. Når dagen endelig er over må jeg levere noen bøker som er purret på for lenge siden. Jeg liker å komme opp regjeringskvartalet mot Deichmann og se de runde kuplene til biblioteket og kirken som "hviler" over de vinkelrette og strenge linjene i regjeringskvartalet. Damen med den store magen sier at jeg må betale purregebyret til inkassobyrået. Og jeg får ikke låne nye bøker. Det gjør ikke noe for jeg har flere lånekort. Jeg finner en stol inne i avdeligen for skjønnlitteratur og henger fra meg. Finner en lyrikksamling av Marie Takvam og synker sammen i den myke lenestolen, føttene hviler på en liten stigetrapp; jeg har mer eller mindre krøket meg litt sammen hele dagen. Prøvd å døyve smerten i magen uten å ta noe for det. Det fungerer fint å være overtrøtt. Jeg kommer til et dikt som veksler mellom å beskrive elendigheten på tv og ølflasker som prater lystig til henne, frister henne og kommer på at hun hadde alkoholproblemer. Jeg kjenner at bildet av den eldre kvinnen som gir etter for ølsuget er for mye og jeg dytter boken bort på bordet ved siden av. Jeg er for trøtt og sliten til dette her. Jeg ligger bakoverlent en god stund og ser ut de høye vinduene, på den hvite himmelen og en og annen kråke som flyr forbi men må reise meg for ellers sovner jeg. Lurer på hva de gjør hvis noen sovner? Blir en vekket og bedt om å gå eller lar de deg sove? Jeg orker ikke søke det opp men tar en tur innom lesesalen, prøver å finne en norsk gramatikk. Jeg irriterer meg over at jeg ikke kan reglene for "å" og "og" godt nok. Jeg kan den grunnleggende men det er noen nyanseforskjeller som enda er gresk for meg. Jeg vil vite hva det går ut på men finner ikke annet enn ordbøker. Jeg bruker for mye semikolon og burde lære meg kommareglene bedre også. Kanskje jeg kan komme tilbake en annen dag. Egentlig burde jeg skrive på masteren i stedet. Ute igjen passerer jeg by:Larmteltet på Youngstorget, jeg kommer ikke til å gå på noe, jeg har andre ting som må prioriteres. Jeg må matche vaskede sokker, vaske klær og finne på ett eller annet med ungene. Det er en hel uke til at jeg kan ta meg mental pause fra hverdagen. På vei over Grønland møter jeg på Mullah Krekar med noe som må være sønnen hans. De likner på hverandre, høye og kraftige begge to med samme nese. Det provoserer meg minimalt å løpe på han en fredag ettermiddag. Jeg syns det er ok å se et kjent fjes på veien hjem, han er jo det. Hadde jeg møtt Hege Storhaug, det skjer det også, med bikkja hakk i hæl, da hadde jeg blitt irritert. Pussig nok. Jeg liker fredager på Grønland, fredagsbønn og smilende menn i lange kjortler. Jeg snakker med flere som har vært til bønn, gratulerer med nytt familietilskudd og får litt medfølelse fordi dagen er lang og livet er litt trått noen ganger. Han med den hvite kalotten ser på meg og sier at han jeg gikk i fra aldri kan få noe bedre enn det han haddde. Det er en viss trøst i det, selv om jeg på ingen måte vil tilbake til han. Men det er greit å bli sett. Av hans brødre. Nesten hjemme hopper Kenneth Ishak av bussen, kanskje han spiller på By:Larm? Han går med iPod og jeg lurer på hva slags musikk han hører på. Noe som ligner på hans egen eller? Når kvelden nesten er over i natt og jeg har tatt en beroligende dusj kryper jeg opp i sofaen ikledt bare undertøyet og ser film. Jeg husker da en bekjent skulle beskrive den for meg. Han fokuserte på det ekle bildet, for han i alle fall, av to ekstremt fete mennesker som hadde sex. Jeg syns hele filmen er nydelig med sin bisarre estetikk, "Battle in Heaven". Jeg har lyst på dreads som jenta som blir knivstukket, generalens datter som er prostituert og som avlsutter filmen med å suge sin egen drapsmann hengivent, sjåføren og barnekidnapperen. Den feite mannen. Hun har en raspende og vakker stemme som en må lytte til, får en til å fokusere. Filmen flyter sakte fremover, jeg innser at jeg holder tilbake og det er derfor alt kjennes så jævlig ut. Jeg sliter med noen vanskelige tanker som har sentrert rundt assymetrisk tilfredshet som konsekvens av ulike livssituasjoner. Vurdert nøye et spørsmål fra en venn; hva er det jeg trenger på sikt? Jeg trenger ikke å gjøre det vanskelig for meg selv, det er i alle fall sikkert. Tankene som har plaget meg gir ingenting og jeg slipper dem løs, kjenner at krampene løsner taket og at jeg blir varm igjen. Symmetri kan være så mangt.

rev

Ustø og fulle på vodka går vi bortover Grønlandsleiret. Du er blakk og skal være med meg hjem for å overnatte, det passer meg fint for jeg trenger at du er hos meg sånn at jeg klarer å døyve uroen som fikk feste seg permanent allerede første kvelden vi var sammen. De to unggutten har bedt oss med for å få lov til å jamme litt med deg. Du spør om de har litt hasj, noe de bekrefter. Du lover at dette skal gå kjapt og vi finner veien inn i en mørk bakgård og inn i noe som fra utsiden ser ut som et skur i to etasjer. Det er et lite øvingslokale fylt opp med forsterkere, høytalere og instrumenter. Begge guttene spiller i punkband men er tydelig fascinert av deg og musikken din. Du får beskjed om å mekke en rev mens de prøver å finne beaten i din sjanger. Det er tydeligvis vanskelig for en trommis som spiller punk til vanlig å roe ned og finne mer karibiske rytmer. Hvert forsøk ender opp med at han drar på i tempo og slår for hardt. Du ler. En kar med dreads kommer ned fra etasjen over. Noen bor visst her også. Han må på toalettet og forsvinner ut i nattemørket. Han som spiller bass klarer seg bedre. Du prøver å illustrere rytmen og trykket for han bak trommesettet, nynner og markerer. Når ytterdøra smeller opp og den nattlige doturen er over for han som holder til i etasjen over skvetter du. Du mister papiret og hasjklumpen ned på teppet. Du er rask til å si at det går greit, det var bare litt. At dere klarer dere uten. Det er dunkel belysning og det er umulig å finne noe på det møkkete teppet og den blonde gutten med bassen fortsetter å spille, litt matt i blikket når utsikten til en rev er borte. Jeg sitter oppå en høytaler og dingler med beina og kjenner vibrasjonene fra bassen gjennom hele kroppen, observerer laget du har med de to ungguttene og betrakter deg og det du driver med. Du instruerer de tålmodig i rytmen og synger. Det høres helt forferdelig ut, jeg ler der jeg sitter. Er man punker så er man visstnok punker og å finne den myke rytmen din viser seg å være umulig. Etter ti minutter sier du at vi må gå. Vi finner veien ut av bakgården og rusler hjem. Jeg sier ikke noe om at jeg tror jeg så at du med en bøyd finger holdt hasjklumpen da døra gikk opp og at det bare var papiret som falt i gulvet. Jeg spør heller ikke hvor du har den, om du faktisk la den i lomma som jeg tror. Jeg er ganske sikker på hva jeg så. Du røyker ikke den tiden du er hos meg.

bob marley - mellow mood

regntid

Jeg har opplevd en regntid. De færreste av oss har opplevd en sånn tørke som gjør at når regnet først flommer så fylles brystkassen opp med en glede og takknemlighet som er så overveldende og stor at den knapt kan bæres. For når regntida kommer etter lang tids tørke; dyra er utmagret, gresset brunsvidd og vannet sildrer tynnt fra vannposten, da tror du at du skjønner hva livet er og må være. At det må være noe som nærer og følelsen i brystkassen som du tror må være lykke fester seg ubønnhørlig til din forståelse hva et godt liv skal være. Lykken kommer med vannet og tørken kan ikke være annet enn forbigående ellers visner alt rundt deg og dør og til slutt sitter du der; innhul, kun et vindpust skal til for å knekke deg, det knaser i tørr sand i munnen og øynene brenner og lyset gjennomborer deg, ubarmhjertig.

Da min eneste regntid kom husker jeg vi stod ute på trappa og fanget regnvannet fra takrenna med grådige hender og drakk. De store, varme regndråpene fant veien gjennom alle lagene med stoff og de kvinnelige formene som vi til daglig dydig prøvde å skjule ble gradvis avslørt av stoff som klamret seg til kroppene våre; gjennomvåte og yppige stod vi der med åpen munn og lot vannet strømme nedover ansiktene våre. På alle trappene nedover gata som hadde vært et støvete helvete bare timer før stod gryter og fargerike spann og tok i mot vannet som alle hadde snakket om og ventet på i ukesvis. Inne på de teppelagte gulvene ble det drukket te med melk, skuldrene avslappet og blikket opp mot taket hvor regnet trommet; hardt, uavbrutt, sterkt og i en bestemt og livlig rytme. Gatene var stille. Bak alle skoddene stod de og smilte og takket Allah for at han tilgodeså dem dette året også. Det lå en ro over den grå, våte byen som jeg ikke hadde opplevd før. Den tørre elva som vi krysset på vei inn til byen ble en rød, varm flod som strømmet utover sprukket jord. Plastposer og søppel ble vasket vekk. I ukene etterpå ble den brunsvidde byen grønn, de små geitkillingene som løp rundt i bakgatene fikk ny energi. Ansiktene vendte seg med jevne mellomrom mot himmelen og i smilene lå meningen med livet gjemt. For å kunne verdsette regntid må en ha opplevd tørke.

Lucía y el sexo

fortapt

Jeg bar deg rundt i kjeften min som en nyfødt kattunge, en jeg hadde tatt til meg men gjort til min egen. Du var pjuskete og matt i pelsen, spinkel og det kom knapt lyd fra deg. Funnet ei natt da du hadde forvillet deg over på min side av elva. Der borte var det ingen regler og ingen som brydde seg om en som var på vei å drukne i livet før det egentlig hadde begynt. Med et bestemt grep om nakkskinnet ditt og omsorg fikk du muligheten til å begynne på nytt. Jeg lærte deg alt du trengte å vite om livet i mitt nabolag, det ingen hadde skjønt at du ikke forstod eller skjønte nytten av før, viste deg argumentasjonen og fornuften bak Lusket du avgårde på egen hånd var jeg der, stod og freste og prøvde å få deg på bedre tanker. Det hendte at du løp avgårde men du kom alltid tilbake, større og sterkere for hver uke som gikk, hvert år som forsvant. For å se hvor du hadde vært da jeg fant meg så måtte en grave dypt i den skinnende pelsen og inne på det myke skinnet kunne en fremdeles se de små og store arrene. Du klarte deg etterhvert selv, tok egne avgjørelser og landet på beina hver gang. Du var nok en smule mer uvøren enn meg og ikke så opptatt av trygghet men jeg kunne se at du kom til å klare deg bra. Men det hadde satt spor, tennene mine i nakkskinnet ditt, at det var jeg som viste deg hvordan man jaktet på denne siden av elva. At jeg brukte like mye av energien min på å lære deg vårt liv som å være din grasiøse, lekende partner på lette poter. For du var aldri noen kattunge, vi var i gunnen ganske så like i år men aldri i erfaring. Din erfaring fra villmarka på den andre siden var bare ikke relevant her. Alt handlet om å lære seg mitt miljø og våre regler å kjenne. Jeg var overlegen der og det brant seg fast. Da du klarte deg på egen hånd var det for seint. Du følte deg fortsatt som den forpjuskede kattungen jeg hadde behandlet deg som og jeg, jeg var utslitt, hadde gitt deg alt jeg hadde og på veien glemt å leke, gni meg mykt inntil deg og vise at du var så mye mer enn en som ville vært fortapt uten meg. Vi vet begge at det var nødvendig og at vi gikk glipp av det magiske øyeblikket der vi begge trengte hverandre like mye, det øyeblikket da vi skulle skjønt at vi kunne leke igjen, finne felles utfordringer og nye jaktmarker. Sammen
......

Kanskje jeg kan finne en som jeg kan være mann for, sa du med øynene i meg. Faste, brune men uten bebreidelser. Jeg sa ikke så mye etter det, hadde spøkt og ledd og sagt at jeg i alle fall måtte bli invitert om du skulle finne en ny. Fordi jeg selv aldri fikk den festen jeg vet det vil bli om du skulle gi deg selv til en annen. Da du gikk og jeg låste døra kjente jeg hvor vondt det gjorde å innse at styrken min og evnene til å løfte for andre og med andre ble for mye, det som gjorde utslaget. Jeg har sagt til meg selv at det kommer ikke an på hva du gjør men hvordan du får meg til å føle meg, en god mann for meg er han som får meg til å føle meg som et godt menneske. Men innerst inne skjønner jeg hva du mener; det hender jeg lengter etter noen som bare holder meg, ordløst og ikke ber meg rettferdiggjøre noe som helst, som er der uansett hvor urimelig og ulogisk verden min synes å være, som tvinger meg til å stoppe og rase, som presser luften og ordene mine ut av meg og etterlater meg tom. En som sier at uansett så er jeg her for deg, de andre får klare seg selv. Det hender jeg ønsker å føle meg fysisk liten og beskyttet, kjenne tyngden av en som med sin fysiske fremtoning og alvoret i ordene viser at jeg kan beskyttets både med fysiske handlinger og med store ord. En som kan være mitt anker og mitt håp om at noen vil alltid stå der når jeg vakler, ta i mot og løfte meg opp.

Kjære mann, hva er det som gjør at du føler deg som en mann?

PJ Harvey - when under ether

patti smith group - because the night belongs to lovers

uekte

Rettsprotokollene forteller om en gift mann på over førti som faller hodestups for ei jente på tjueseks, nygift men som har hatt mange tilbud før hun slo til på en enkemann ti år eldre enn henne selv. De er i slekt med hverandre. Hun har et uekte barn med inn i ekteskapet. Han har vært med henne før hun gifta seg også, denne livlige jenta som ikke snakker norsk og som er født over grensa. Han er i alle fall født på denne sida av Kjølen og behersker språket godt og er selv gift med ei som er over femti men det ser ikke ut til å hindre han at han har kone og barn hjemme. De to bor i gåavstand fra hverandre og forholdet deres utspiller seg visstnok i full offentlighet og foran muligens forargede sambygdinger. Det blir så uutholdelig for hennes ektemann at han flytter til ei anna bygd; de går til sengs i hans gamme med han til stedet. Hun blir sittende alene igjen med ungene. Kona til elskeren hennes beskylder ungjenta for trakkassering og overfall og under rettslige avhør prøver han å skylde på henne, at hun ikke lot han være i fred. Via tolk tar hun til motmæle og konstaterer at de var like gode begge to. De innrømmer i alle fall sin dårskap og begge lover å holde seg unna hverandre. Rettsaken må utsettes siden mannen hennes er på fiske i Finnmark og er vitne i saken. Året før har lensmannen fått gammen hennes revet sånn at hun står husløs før vinteren. Elskeren bygger den opp dagen etter og dette blir en del av det han til slutt må for retten for, å ha reist en ulovlig gamme på statens grunn. Ingen spør seg om nødvendigheten med å skaffe husly til ei kvinne med barn og uten midler, prinsippet er viktigst og kanskje å sørge for at det syndens hus som vakte så stor forargelse ble jevnet med jorda? Når mannen hennes er tilbake fra fiske og rettssaken skal opp har de to dratt over grensa, muligens til familie og kjente. De får et barn sammen som døpes like før de returnerer til Norge etter et par år på flukt fra lovens lange arm. De holdes i arrest til saken kommer opp ett år etterpå. De har hatt et forhold mens de er gift på hver sin kant og dette er dobbelt hor, de har innrømmet å ha gjort det og har selv etter advarsler fra prest og øvrigheta fortsatt forholdet, tredje gangs hor som straffes med døden etter datidens rettspraksis. Naboene som i sin tid kausjonerte for det syndige paret mens de ventet på at fiskermannen hennes skulle komme hjem fra Finnmarken slipper unna uten straff, det antas at de ikke kunne ha forhindret flukten. Høyesterett bekrefter dødsdommen men anbefaler benådning. Han soner nok lengst, på Vardøhus festing mens hun blir sendt på tukthus, et opphold som ikke varer mange årene forbrytelsens alvorlighetsgrad tatt i betraktning, hun er på nytt gift sju år etter med en ny enkemann. Historien er å finne i Ottar nr 5 i 1999 og bitene er samlet sammen fra rettsprotokoller og kirkebøker av Håvard Dahl Bratrein. Det er snart to hundre år siden det skjedde. Slekta historien kommer fra har holdt kortene tett inntil brystet; det var den mørke hemmeligheten ingen snakket om, disse to som ikke respekterte reglene som storsamfunnnet satte, ikke klarte å la omverdnen styre hva de kunne gjøre og ikke gjøre. Allikevel så er det en mager historie som sier lite om både de to elskende og reaksjonene til naboer og familie. Naboene valgte å få dem ut av fengsel, betalte og garanterte. Dette var fattige mennesker stort sett på utsida av det norske samfunnet. Ligger det en omsorg og aksept i det? De fikk døpe barnet i sitt i kirka selv om det var alment kjent at de ikke var gift. Ble overtrampet deres oppfattet annerledes i det samiske miljøet enn av det norske rettsvesnet? Det gir ikke alle de offentlige dokumentene svar på og skrustikka den samiske kulturen har vært i har gjort at ingen har forsøkt å vidreformidle andre sider av saken enn det norske rettssamfunns reaksjon på en "uttillatelig og forargelig kjærlighetsforståelse".

Når jeg går gjennom diverse slektsdata for min egne slekt ser jeg at det var vanlig med stor aldersforskjell mellom mann og hustru og gjengifte er utbredt når den ene ektefellen dør. Det som slår meg er at det går begge veier, hustruer ti år eldre og mer enn sine ektemenn var helt vanlig, en fascinerende detalj som vekker min nysgjerrighet. Selv i dag antar jeg at aldersforskjell er mest akseptert når mannen er eldst. Min bestefar var mye eldre enn min bestemor. Han satte øynene i henne da hun var pur ung og brukte sjarmen, den dype stemmen som fikk det til å synge inni en og den til tider grove humoren til å fange henne inn vil jeg tro. Jeg skjønner henne godt. Han kunne få den mest gjenstridige til å bli mildt stemt med balansen mellom sårheten i det klare blå blikket og den maskuline styrken i stemmen og ganglaget. Hun var norsk og han var finn. Før giftet de seg helst med finner ser jeg av bøkene med navn og fødselsdatoer, gjerne søskenbarn eller tremenninger som i historien over. Om det var for å leve og dø med sine egne vet jeg ikke, eller om det var fordi å gifte seg på tvers av etnisitet var en uoverkommelig terskel, det er umulig å si. Det var i alle fall ikke enkelt å skulle gifte seg med noen som ikke var finn da min bestefar var ung, såpass har jeg skjønt. Men norske skulle de bli, uansett. De fleste av dem, etterhvert. Min bestefar gravde ned sine røtter i ei myggbefengt finnbygd og hans utkårede, morlaus og forlatt satte all sin lit til denne mannen som hun seinere, etter hans død sa var så inderlig svak for menneskene rundt seg, som hadde så stort et hjerte at han mye av tiden led. Hva hun mente med det vet jeg ikke for det var nok så sterkt knyttet opp mot identiten han hele livet prøvde å rømme fra at det aldri ble snakket om. Det går også fram hvilke barn som var født utenfor ekteskap. Det var mange flere enn en skulle tro tatt i betraktning den tilsynelatende sterke læstadianske troen blandt de min bestemor refererer til som "finn" med dårlig skjult forakt. Min egen slekt hadde førstehånds kjennskap til den slags og gjorde seg skyldig i å stenge ute den som måtte være så uheldig å bli uskyldig født inn i fordømmelsen. Samliv utenfor ekteskap skjedde med jevne mellomrom og unger ble det også av det. Ikke en gang like før min bestefar lukket øynene for siste gang og endelig tillot seg å bruke morsmålet igjen, svekket og omtåket av morfin kunne han se at fordømmelsen ikke var et nødvendig onde. Historiene fra nær fortid er korte og halvkvedet selv i dag, ingen vil fortelle om skammen som det øyensynlig må ha vært, men stor nok kan den neppe ha vært når en ser hvor ofte det skjedde. Historiene til generasjonene lengre tilbake i tid er enda mer utydelige. Fremdeles vet jeg nesten ingenting om den delen var min families fortid. Min bestemor sa alltid med sammensnurpede lepper: "Det er forskjell på folk og finn!" Hva bestod denne forskjellen i? Snart er de som kan fortelle det borte.

å være

På fjerde dagen kjenner jeg på den brennende svien i alle hulrom på venstre siden av hodet. Motvillig har jeg lovet en oppmuntrende sjef å komme i morgen og antydet at jeg også skal strekke meg langt for å gjøre alle til lags med å ta det ansvaret de ber meg om. At jeg skal tenke på det er bare tull, bare en avledningsmanøver som skal få meg til å virke rasjonell og veloverveid i det jeg gjør. Jeg har vist uforbeholden tillit og fått et varmt svar som får meg til dirre svakt. Det går i raske, usunne karbohydrater som etterlater meg kvalm og tom for energi. I bakhodet ligger en grønn salat og frister men jeg har sammenkrøllet ligget i senga i dagesvis og bare tenkt tanker som hverken produserer sunn mat eller penger, bare en sildrende, vellystig følelse av at jeg er i live til tross for at kroppen ikke vil. Korte turer på den lille butikken over gata har kostet dyrt i penger men gitt meg en god samtale med en sjokoladesugen musiker som har krysset mitt spor tidliger en kald Oslokveld før jul. Pusten hans luktet av hvitløk da som nå og smilet og velvilligheten min får han til å si at det er håp og jeg er enig, det er håp. Han lover at neste gang noen gir han telefonnummeret sitt så skal han ringe tilbake, kanskje er de fine mennesker. Det hører dessverre til sjeldenheten men det er godt å tro at det kan skje, ikke sant? Over gata er det vernissage, et bilde i en varm ferskentone kan ses fra kjøkkenbordet mitt; en naken kvinne, stående med en hånd i skrittet innrammet i gull. Ved siden av skimter jeg en naken kvinnerygg, elfenbenshvit og fyldig med mahogny som avgrensning mot den hvite veggen. I det grelle lyset går en mann i en dressjakke med samme ferskenfarge, svart skjorte under og slips som matcher den avbildede hånden; jeg er overbevist om at han er kunstneren. Håret er grått og han som menn flest liker en naken kvinne, er det så enkelt? Tidligere stod et velkledd par og kysset ute på trappa før de gikk inn. Han hadde kamera over skuldra og tok bilder av gjester og malerier. Galleriet er som en liten lanterne i den mørke gata. Telysene på bordet mitt er fremdeles utente og oppvasken i ferd med å vokse seg stor igjen, en liten en gråter stille i senga si, klager på vondt i hele kroppen. Akon synger "you can put the blame on me", ingenting skjer annet enn at jeg er og noen ganger er det faktisk stort nok, vakkert nok.

takknemlig

Jeg er sannelig takknemlig for at jeg bor i et land hvor det finnes så mange ærlige og redelige politikere og samfunnsdebatanter. Virkelig. Der alle med god samvittighet kan koste på seg å bruke ord som løgner om en kollega og motpart fordi hun helt klart har bevist at hun er det i motsetning til dem selv. Fordi glasshus, det er det sikkert ingen som befinner seg i det lille idylliske kongeriket Norge. Jeg skjønner at form er minst like viktig som innhold når en befinner seg i maktens korridorer og at Manuela derfor har blitt nødt til å gå av etter at Jens har informert henne om alvoret i saken. Men, jeg undres på om ikke denne saken i mye større grad illustrerer hvor viktig nettverk er og at i dette tilfellet var lojaliteten og styrken i Manuelas for svakt og hun må nå betale prisen. Om det er fordi hun er kvinne og innvandrer syns jeg det er vanskelig å gjøre seg opp en klar mening om, men at hun har hatt argusøyne på seg fra første stund, det er det ingen tvil om. Og at hun var sentral i UDI-saken som helt klart rørte ved det bruneste i delere av den norske befolkningen har gjort at hun er fritt vilt for de som ønsker å score billige poeng i en forenklet og til tider menneskefiendtlig innvandrerdebatt. Kanskje burde Jens skjønt at han ikke burde satse på henne; hun var ment å skulle snuble og falle fra første stund.

Jeg håper de som lever av å granske våre politikere og deres hjelpende hender gjør seg like stor flid med neste mann eller kvinne som kommer inn som statsråd, ombud, rådgiver eller sekretær. Så en i alle fall klarer å tro at det er en viss rettferdighet i det hele. Og jeg håper at alle maktmennesker der ute som antar at de kan være kandidater for å være med å lede dette rakryggede, moralske og demokratiske kongedømmet har full oversikt over hva de har gjort når og med hvem. Begge deler er tvilsomt og jeg tror at mange av de i sistnevnte gruppe vil vite med seg selv at det ikke vil være nødvendig. For det som noen få ikke kan tillate seg, det kan mange andre tillate seg å ha liggende i skapet en lang og god politisk karriere. Dessverre.

søndag

Jeg lar posen med smågodt ligge igjen på bordet. Flirer og sier at det er bedre hun blir feit enn jeg. Søtsuget mitt er labert. Jeg har appetitt på helt andre ting i disse dager. En fortvilet melding dagen etterpå får meg til å smile. Smågodt til frokost medførte frenetisk ryddeaksjon og påfølgende skjelvinger en helt alminnelig søndag. Det var riktig å la det ligge. Det kunne vært meg. Det skulle tatt seg ut! Jeg drar en hånd over høytaleren ved siden av skjermen, lysegrått støv ligger i en svak stripe på fingertuppene. Jeg skrur av PC-en og går ut og smaker ettertenksomt på været, grått men lysskarpt.

teatersport

Du har kanskje sett det på tv? Teatersport der et lag på to eller ofte flere i samspill skal prøve å leke fram noe som gir uttrykk for en felles virkelighetsforståelse? Improvisasjonene skal være et samarbeid der det uventede skal inkorporeres i noe som skal være en samlet enhet? Ofte så ler du når det absurde blir presentert og imponeres når en annen på laget elegant klarer å tilpasse seg og rasjonalisere det eller i det minste få det til å passe inn i helheten.

Det er litt sånn det føles nå. Bare uten latteren og komikken. Jeg har iakttatt deg en god stund nå, bevegelsene dine og forsøket på å fortelle meg noe. Det tok litt tid, i teatersport skal skiftene gå raskt men dette er virkeligheten. Da jeg endelig skjønte alle bevegelsene, ansiktsutrykkene og blikkene så valgte jeg å gli sakte inn mot deg igjen i stedet for å lage en farse og et drama av det. For det kan også være et samspill, mangel på kommunikasjon.

Eller kanskje var dette mer som en tango?

nysnø

Hun står og ser utover det snødekte vannet. Det er januar og hun antar at isen er sterk og holder det meste. Det er kun en antagelse, en vag fornemmelse av glemt kunnskap fra barndommen med isfiske og skigåing tidlig på våren. Hun tror at hun likte det, disse søndagsturene der faren gikk med sakte tak foran og de kom bak, svette med brillene litt nedpå nesen. Vårsola varmet og noen ganger hvis du stod helt stille kunne du høre hvordan vinteren med tunge dråper smeltet og laget en svak, etsende lyd for hver dråpe som falt i den grovkornede snøen. Den myke lyden av ski mot oppkjørte løyper ligger godt bevart i lydarkivet hennes. Hun må ha likt det. Og det forundrer henne. Kanskje det var det at det ikke egentlig krevde noe annet av henne enn at hun holdt ut? At hun klarte å gå så langt som det krevdes? Og at nedoverbakkene sjelden kom før på hjemveien. Hun var livredd for å stå ned bakker. Synet hennes var for dårlig og hun klarte ikke å se ujevnheter i den hvite snøen og heller ikke formen på en bakke når hun stod på toppen og skulle ned, hvor bratt eller hvor lang. Alt var bare hvitt og ubestemmelig. Hjemme igjen ville hun alltid være en dirrende muskelbunt, forslått og sliten med røde kinn og blankt blikk. Hun foretrakk definitivt oppoverbakker eller flatmark men registrerte med en viss tilfredstillelse at hun kom seg ned fra fjellet også. Hver gang. Like hel men med en spenning i magen som nesten gjorde vondt. Hun likte også det at hun alltid følte seg alene. Faren var en mann av få ord som med knappe setninger viste hvordan en boret hull i isen, ordnet stille med de små isstengene og som ellers ikke gjorde annet enn å bare være der. Tørke nesa med jevne mellomrom og søke mot horisonten med øynene. Han var sjelden sint når han var ute i marka, så lenge de klarte å holde følge og ikke maste. Og her ute klarte hun å være stille, fokusere på hvert tak med stavene, tilsynelatende bare gjøre det som han mente skulle til. Hun hadde definitivt likt det.

Nå står hun der etter en strevsom tur opp på små stier. Det hadde snødd i løpet av natta, mens de satt og drakk vin og lo. Alkoholen hadde etterlatt en skarp hodepine rundt panna og lett, dirrende hender og ingen appetitt. De hadde gått med varsomme skritt oppover på den hvite snøen som dekte et tynnt lag med is, et resultat av mildværet uka før. Ungen hadde omtrent kravlet oppover, så glatt var det. De liker å ha bakkekontakt, unger. De vil kjenne på underlaget og drar beina litt etter seg. Fortell dem at de må løfte på beina og sette foten forsiktig ned for å få best mulig feste og de ser irritert på deg og sier at det er jo det de gjør. Så kravler, faller og sklir de videre. Til slutt tilbød hun den lille hånda. Som om hun var i mer balanse enn henne. Hun var i alle fall bedre til å tørre og løfte foten høyt, vite at foten kunne glippe og hun ville falle tung på den islagte, harde marka eller faktisk finne et nytt sted å sette ned foten hvor ingen hadde satt den ned før og dermed ha litt feste, nok friksjon til å kunne ta neste skritt.

Hun lurer på når isen egentlig er utrygg. Hun har lyst til å spørre han som gikk med lange skritt foran, så lik faren hennes at hun kjente at hun ble litt provosert. Han hadde nesten ikke sagt noe på veien opp. Det måtte være noe som foregikk mellom han og moren til den lille. Hun kjente at det gjorde henne litt urolig. Og med hans vrangvilje i fortropp så kjenner hun at hun selv blir taus og ikke klarer å ta inn lufta og skogen med ord. Det blir bare vage fornemmelser uten ord, uten mening. Flatt og uinteressant og hun er her bare for å holde ut, komme seg i mål. Hvor nå enn det er. Bare han vet hvor de skal. Moren til den lille er en sånn som velger å holde all angst levende og å gå på isen kommer ikke til å skje. Hun kan se at de blå øynene fylles med redsel når han foreslår å bare gå rett over til den solfylte sørsida og at øynene blir blanke. Den samme redselen som ble synlig hver gang ei lausbikkje kom sprintende nedover stien lengre ned. Det var for glatt til å ha de i bånd denne dagen. Hun måtte ha utømmelige lagre av angst som hun pøst ut av der muligheten bød seg.

Når er egentlig isen utrygg tenker hun for tredje gang. Og hvordan ville det føles å gå sakte utover på utrygg is? Ville det knake skarpt etter hvert som tyngden hennes forplantet seg utover, lyden av en fast form som sakte slites i stykker under press? Hun hører for seg den dype lyden akkurat når presset er stort nok til at isen brister og føtten går igjennom. Bassaktig. Hun lukke øynene og prøver å kjenne hvordan det iskalde vannet trenger inn i klærne, ei iskald skrustikke som enten paralyserer deg eller får deg til å kjempe. Ville hun blitt rolig og fokusert som hun ofte blir under press eller ville hun fått panikk og bevegd seg med unkontrollerte bevegelser bort fra hullet, den eneste veien tilbake, opp? Eller ville hun rolig latt vannet kjøle henne ned, stoppe opp all blodsirkulasjon, alle tanker og lyst på noe mer. Hun er innerst inne redd for at det er det siste som ville ha skjedd. Hun går langs kanten av vannet. Og er glad for at hun er god på å løfte beina, med stor sjansen for å miste fotfeste og kjenner for hvert skritt forover at hun har utrette noe, stort eller lite. At livet hennes er islagt med et tynt, mykt lag nysnø over. Det gir av en eller annen grunn lite angst. Bare årvåkenhet og tilstedeværelse.

lørdag

Klokka er over tolv og jeg ligger fortsatt på senga. Alene nå. Naken og kjenner at avskjedskysset fikk meg til å ville be nattas mann om ha bli litt til. Han som ikke vet hvorfor han kommer men som må. Det er en god tanke å vite at noen ting må vi. Naken støvsuger jeg soverommet for støv som jeg fant når jeg lette etter undertøyet mitt som hadde forsvunnet i løpet av en sen natts sengelek ispedd bekjennelser med snev av anger og fortvilelse. Jeg må skifte på senga ser jeg, det sjokoladebrune lakne har små hvite skjolder, spredd over det hele. Alle er fra meg etterhvert som vi sakte roterte rundt senga mens jeg med myke hoftebevegelser danset han til tilfredstillelse og litt sjelefred tror jeg. Han sovnet med et smil like før lyset og dagen begynte å tvinge seg på og det var latter og beundring i blikket hans da han gikk. Jeg setter på Madeline Peyroux igjen. Dance me to the end of love.


Dance me to your beauty with a burning violin
Dance me through the panic till I'm gathered safely in
Touch me with your naked hand or touch me with your glove



Jeg får en kort oppfordring på sms etter å ha sendt en lengre selv. Jeg klarer ikke fatte meg i korthet. Hadde du vært i rommet da så skulle jeg klart å være kort. Nå! Mer ville jeg ikke behøvd å si. Oppfordringen din overasker meg ikke. Jeg visste at den ville komme, bare ikke når. Det krever for mye av meg å gjøre det du ber om akkurat nå. Jeg er mør i hele kroppen og har såre lårmuskler av alle de gode grunnene. Hodet kjennes tungt etter absinthen og vodkaen fra kvelden før og å tukle med tekniske finesser frister lite. Jeg ligger oppå den hvite, store dyna og svarer at det ikke går. Ikke nå. Og vet at jeg ikke utelukker noe. Jeg ler lavt og lurer på hvorfor jeg ikke blir overrasket. Fordi jeg leser deg godt eller fordi det er sånn jeg er. Jeg har et hodet som ufrivillig tenker gjennom alle eventualiteter i forkant. Jeg er en kløpper på risikovureringer. Det gjør meg klar for det meste.

Dance me to your beauty with a burning violin
Dance me through the panic 'til I'm gathered safely in
Lift me like an olive branch and be my homeward dove

I dusjen setter jeg opp håret for å holde det tørt. Jeg har brukt rettetang på det men ser du på underhåret ser du at det begynner å krølle seg gjenstridig. Jeg var varm og svett da han kom, skjelvende med myke utrop som hisset meg enda mer opp; følte meg enda mer uforløst. Håret mitt har sugd til seg lukta av han etter å ha ligget tett omslynget i timesvis. Lukta av hår som ikke vaskes med blomsterduftende shampoer men kun i rent vann, litt ubestemmelig. Kanskje søt-syrlig og noe som jeg tror ville smakt salt om jeg kunne smake det? Jeg kommer meg i klærne. De samme som kvelden før. De lukter svakt av Lucky Strike. Jeg finner nøklene og ytterjakka og ser kameraet som har ligget over en måned på den hvite lave skjenken i stua med gladplast over linsa fordi den har kilt seg fast og linselokket ikke kan settes på. Jeg burde få sjekket hva det er i det minste og kanskje få det reparert. Det blir sikkert dyrt. Jeg savner å ha kameraet i veska. Det skjerper meg når jeg er ute, jeg ser mer. Dørhåndtaket skrangler når døra sakte går igjen. Det må skrus fast snart ellers står jeg med det i hånda en vakker dag tenker jeg mens jeg prøver å finne riktig nøkkel å låse med på det store knippe.

Ute på gata kjenner jeg at den friske, kalde lufta overmanner meg og jeg hiver etter pusten. Omtrent som da du lavt og mykt i telefonen tidligere på natta fortalte meg hva du ville med meg. Jeg stakk meg bort bak et hushjørne mens han som fremdeles lukter tungt av håret mitt ivrig hilste på alle kjente og ukjente inne i den overfylte puben. Det tok en halv time før han savnet meg og begynte å ringe. Den halvtimen fikk du. Du skal få flere. Oslodagen er blekblå og når det første sjokket har gitt seg kjenner jeg at den er egentlig mild mer enn kald, den matte isen i parken fra natta før er speilblank og våt nå. Jeg går forsiktig nedover mot Grønland.

Jeg går inn på det indiske kaféen rett overfor Kiwi, vegg i vegg med Punjab Sweethouse. Det snakkes urdu og arabisk og norsk rundt bordene. Jeg har ikke vært ordentlig sulten på over en måned men bestiller allikevel en middag med kylling, nan og ris. Moren min kommer til å kalle meg mager når hun ser meg om noen uker og jeg vil med et tilfreds smil si at en kvinne på nesten sytti kilo og hundre og syttito centimeter aldri vil kunne kalles mager.

Mens hun leser avisen dypper jeg fraværende nanbrødet i den røde currysausen og ser ut av vinduet. Ser på alle kvinnene med ulike typer slør, skaut som bare dekker hodet og håret, små hijaber eller de lange heldekkende som bølger mykt rund anklene på travle mødre med barnevogn og minst et par unger på slep. Ser på de velformede, sorte øyenbrynene og de fremtredende nesene til de tyrkiske og marokkanske kvinnene og tenker at de ser nok helt annerledes ut når de på kvelden tar av skautet og lar det lange håret få henge rundt ansiktet og myke opp de sterke ansiktstrekkene. Jeg har lagt merke til at jeg spiser mindre og mer med fingrene når et annet menneske har funnet seg så godt til rette i sanseregistret mitt, sånn som du har. Det gikk så fort. I alle fall den bevisste delen. Jeg stikker pekefingeren i den grønne chilisausen på salaten og slikker mykt av fingeren. Kjenner lenge på den gode svien nedover halsen.

Vi rusler gjennom lørdagsbruktmarkedet ved Vaterlands Bro der du kan få kjøpt omtrent alt du sikkert har nok av hjemme og ikke trenger. Det yrer av mennesker. Jeg holder på å gå ned en ung blond kvinne med en liten hund stukket inn under jakka, disse små som Paris Hilton har og som jeg nekter å kunne rasenavnet på. De er søte nok men jeg kjenner at jeg stritter i mot når jeg ser sammensetningen ung, trendy kvinne og liten hund. Og medfølelsen går til det lille dyret med de store, sorte og blanke øynene.

Vi ser overfladisk over tilbudshylla på Platekompaniet, leter etter noe å se i kveld. Noe som kan ta litt tak i en og ikke bare underholde lett. I køen nede innser jeg at jeg er den eneste som faktisk står og danser med små myke bevegelser, dog merkbare for de rundt. Denne dagen vugger sakte over hoftene mine og hver bevegelse fremkaller nye bølger av lyst og nye spørsmål. Jeg tenker at nordmenn handler mye. Men hvordan skulle de få øyekontakt med andre om de ikke handlet? Høflighet og øykontakt er blitt vanlig i norske serviceyrker også. Heldigvis? Alle kikker stivt foran seg der de går rasløst rundt på Oslo City. Et lite tiltalende sted, for å si det mildt. Vi kommer oss ut. Ingen av oss har småpenger og gi til den narkomane mannen som sitter på overgangen til Bussterminalen.

Når vi er på vei hjem begynner mørket å sige innover sentrum. Langstrakte lysrefleksjoner bølger dovent i det mørke vannet i Akerselva og det er ikke en and å se. Egentlig ganske merkelig. De er alltid der, snattrende og grådige på gammelt brød som innvandrerkvinnene kommer med hver dag og slenger i posevis ut i elva. Snart er det umulig å se den blekrosa fargen på det gamle, skakke huset som den indiske kaféne fra i sted ligger i. Den grønne markisen skjuler navnet, jeg husker aldri hva den heter og det samme kan det være. En morsdagsbukett kjøpes inne på blomsterforretningen av en samvittighetsfull datter mens jeg står ute og tenker at i morgen skal jeg feire at jeg ikke trenger å være mor, ikke den dagen i alle fall. Jeg syns noen ganger at det tynger å skulle defineres som mor. At det er noe som alltid ligger i bunnen når man først har fått barn. I kveld skal vi drikke Corona med lime og se film. Jeg kan kjenne lukta av lime i neseborene allerede og gleder meg til å slikke fingrene etter å ha presset båten ned den trange flaskehalsen. Fraværende drar jeg en hårlokk foran nesa og konstaterer at lukta av han er der fortsatt. Den kommer ikke til å vare og jeg aner ikke om han kommer tilbake til meg. Om han klarer å la være. Det var uansett godt, det som har vært. Det er snart lørdagskveld i Oslo og jeg sniker på bussen hjem. Det gjør jeg ellers aldri.

Oh let me see your beauty when the witnesses are gone
Let me feel you moving like they do in Babylon
Show me slowly what I only know the limits of
Dance me to the end of love

hug request

Nå har samme mann på vennelista mi sendt meg så mange hug-requests, date-requester og annet tull at jeg er lei. Jeg lurer på om han tenker som meg, jeg sender kun vennerequester i fylla for jeg ser ikke helt at jeg mangler noe essensielt på vennelista mi, heller at jeg kunne slanket den radikalt. Og hvis jeg er nysgjerrig på en applikasjon og må installere bare for å tilfredstille nysgjerrigheten så hopper jeg over å sende invitasjoner til andre og må jeg så sender jeg til de som jeg gjerne skulle slanket bort fra lista mi... Og jeg sletter applikasjonene umiddelbart etter jeg har fått sett på den. Nesten alltid. Så, enten så vil denne mannen virkelig noe og da må jeg jo bare få si det: Når vi snakket sist og jeg snakket om at jeg ville ha en annen jobb så fullførte du en setning for meg. For jeg dro på svaret da du spurte hvorfor og du konstaterte at det måtte være fordi jeg ville tjene mer penger. Du gikk der og da fra å være en kjekk mann i tretti åra med fin dress til å bli en gyselig mann med enkle og uinteressante prioriteringer. Hvis du sender til meg fordi jeg er så perifer at du regner med at du slipper å svare for denne elektroniske spamminga: Slutt med det! Jeg vurderer å slette venner. Du står øverst på lista mi nå!

kari bremnes - togsang

kari bremnes - du skulle vært her

ord

Jeg mister pusten over hvordan ordene dine så ubesværet finner veien bak den tynne fernissen med rasjonalitet som jeg omgir meg med. De leker seg nedover den varme ryggtavla mi og gir oppmerksomhet og næring til en varm lavastrøm som jeg delvis har forsøkt å undertrykke. Det forbauser meg enda mer at jeg på ingen måte prøver å finne fornuften i det eller sno meg unna, jeg bare lar det skje. Lar ordene dine finne sine egne veier mens jeg ser bort og later som ingenting. Jeg er på ingen måte uberørt.

nujabes - think different

the cure - pictures of you

cunninlynguist - beautiful girl

bob marley - soul rebel

syklus?

Jeg har akkurat danset swing med en framtidig statssekretær, han heiste meg opp på hoftene sine sånn at alle i den trange stua kunne se at jeg hadde stay-ups. Min mann i selskapet fikk det også med seg. Når jeg kommer ut fra toalettet venter han utenfor og spør om vi ikke kan ta en liten tur. Jeg ser hva han vil og vi sniker oss ut; prøver å komme oss ned trappa og samtidig holde hverandre tett. Han kysser meg og en hånd har funnet den nakne stripen hud mellom strømpen og trusa. Ute i bakgården prøver vi å finne et diskret sted. Vi ender opp i parkeringshuset under gården og jeg kjenner en svak motvilje. Han kommer raskt og det er fremdeles mulig å se på skoen min hvor sæden falt, det er en svak glans i det falske læret den dag i dag. Noen måneder før hadde vi gjort det samme bak noen søppelspann ved Rockefeller. Det hadde vært snø og kaldt og huden på lårene mine hadde nuppet seg og den kalde hånda hans i skrittet mitt hadde kjentes god og vond ut på samme tid.
.....
Ungen er noen måneder gammel. Spiser hele tiden og jeg, jeg ligger utmattet på sofaen eller prøver å få tatt unna litt klesvask eller oppvask når nurket sover en liten time. På natta sover vi på sofan mens pappa'n er henvist til seg selv inne i den smale senga. Hver gang han holder rundt meg og jeg kjenner at han er stiv får jeg dårlig samvittighet, jeg er tom for energi og tom for lyst. Er jeg imøtekommende men takker nei til å avslutte; bli penetrert raskt for så å bli forlatt til fordel for en røyk så blir han tydelig sur. Når jeg sier ja er det over så alt for fort.
....
Han vil ha meg mens barnetv går, jeg vil ikke at den lille skal snuble over oss mens vi holder på. For skal dette være for meg også så trengs det litt mer enn tre minutter, jeg må ha tid til å fokusere; spenne de muskelen som til slutt vil trekke seg sammen i kramper når den myke munnen hans har funnet akkurat riktig trykk, lenge nok til at jeg forsvinner i nytelsen, ikke høylydt men definitivt hørbar og intens. Jeg vil ha tid til å ligge der etterpå og kjenne at jeg vil ha mer, mer, mer. Tid til å være naken, føle meg sett og begjært. Portveien 2 strekker ikke til for det jeg vil ha. Og da blir det ikke noe, bare dårlig samvittighet fordi jeg faktisk vil komme jeg også, ikke hver gang, men noen ganger, som i dag.
....
Vi ligger under myggnettingen i det turkise rommet. Den lille sover stille ved siden av meg. Vi skal være her lenge og finner hverandre i mørket. Den flortynne bomullskjolen dras opp under armene mine og han finner de varme, svette brystene mine. Lyden av gresshoppene utenfor ligger som en vegg foran vinduet med gitter og skjuler alle andre lyder. Han vil gjøre noe for meg. Han kan merke at jeg spenner meg; ser opp på meg og sier at jeg må være stille hvis jeg kommer. Jeg drar han opp mot meg uten å si noe og det er over for han etter kort stund. Han sovner raskt mens jeg ligger sammenkrøket i den side, tynne kjolen, ytterst på senga og lar tårene trille uten en lyd. Ingen må se eller høre meg.
.....
Jeg er gravid igjen. På et eller annet tidspunkt må en lage barn nummer to. Tidspunktet var visst nå. Kroppen er svak etter at jeg var syk før graviditeten og etter bare få uker begynner jeg å blø. Engstelig får jeg ultralyd og de konstaterer at alt er fint. Jeg sier til han at vi må være forsiktige en stund, til den lille påbegynte får festet seg bedre. Han har sett panikken i øynene mine den dagen jeg begynte å blø og tar ikke i meg etter det, ikke på den tette, grådige og lystne måten. Han orker ikke å ha lyst på meg uten å få meg, det er det jeg tror i alle fall, det var i alle fall sånn det var før. De tre siste månedene virker det som om alt blodet har funnet veien ned i underlivet, jeg er oppsvulmet og har lyst hele tiden. Jeg setter meg på kanten av sofaen med den runde, faste magen. Han sitter der og leser avisen. Jeg må nesten slite avisen ut av hendene hans, kysser den nakne armen hans, åler meg inntil han og spør om vi ikke kan gjøre det. Jeg har sett det for meg, han på kne foran sofaen med hendene rundt hoftene mine, meg bakoverlent i de myke putene sånn at han bare kan dra meg inntil og forsiktig støte inn meg. Jeg vet at det ville vært elektrisk, jeg har glødet lenge men han har nekter å la seg fange inn. Nå holder han meg tett men han ser bort og ber meg holde ut den lille stunden som er igjen.
....
Hver gang han legger seg inntil meg i senga begynner jeg å gjespe, øynene klør og han kommenterer at jeg ikke akkurat virker velvillig. Jeg beklager og ligger helt stille, uten en lyd og lar han få bruke den lille delen av meg som trengs for at han skal komme. Han sier at hvis jeg bare hadde giddet å gjøre det litt oftere så hadde jeg nok etterhvert syntes at det ble bedre. Fan, han hadde sikkert blitt bedre selv også. Men, jeg må jo først ville. Jeg er sliten innvendig, sliten av å lete etter meg selv i alt jeg gjør og det som skjer rundt meg. Hadde han bare holdt meg og vist at han bryr seg alle andre steder enn i det mørklagte soverommet tenker jeg. Men jeg vet at det er vanskelig for han og sier det ikke. Jeg bare lengter, lengter etter mer. Til slutt har jeg lengtet meg så langt bort fra det vi noensinne kunne klart å være at jeg innser det. Det er over. Vi er ikke mer.
....
Jeg har gått til sengs våt og villig, men definitivt alene i evigheter nå. Når jeg våkner har jeg vært like alene og like våt. Noen få ganger har jeg gitt etter for trangen til å være med noen og kjent at det er der jeg vil være, i en annenes armer, bli beundret og håndtert med sterke og bestemte hender. Men jeg klarer visst ikke å slippe meg helt løs. Han ene spurte om jeg var hemmet siden jeg ikke kom. Jeg lot være å påpeke at han ikke akkurat gjorde det som skulle til. En annen gang var jeg for full. I bakhodet lurer spørsmålet. Vil det alltid være sånn? Kanskje jeg trenger trygghet for å forsvinne inntil en annen? Men med trygghet så daler kanskje lysten igjen; lysten som jeg hadde sluttet å lete etter men som slo innover meg som en orkan da jeg løsnet alle forpliktende bånd; bad han som jeg skulle ha tilfredstilt og som skulle ha tilfredstilt meg om å gå. Han som betalte regninger, tok klesvasken og en og annen husvask. Hvor lang tid vil det ta før jeg har klart å bygge en kløft av ensomhet, savn og fortielser mellom meg og han som nå ser på meg, som skjelver svakt når han trenger inn i meg første gangen og som med øynene sier: Du er vakrest av dem alle!

nick cave - into my arms

Nick skal ha konsert i Oslo 16. mai. Dit tror jeg at jeg bare MÅ. Men jeg er litt engstelig for sjelefreden, at det kan bli en utfordring. Vannfast maskara og en trygg armkrok burde være inkludert i prisen. Jeg tror jeg kommer til å trenge det....

udefinerbart

Jeg gransker deg, bit for bit, forsøker å finne noe som jeg føler meg tiltrukket av. Noe ubevisst og uuttalt som vanskelig kan beskrives med ord. Humoren din, som er svart og utilslørt med seksuelle referanser som mange hever brynene over men som får meg til å le. Evnen din og viljen til å verdsette det som er på siden av det andre regner som det normale gir nye ting å snakke om hver dag. Lidenskapen din for musikk og ønsket om å formidle det på en forståelig måte til de som ikke har vært der og hørt det du liker er inkluderende og ekte. Ordentligheten din som på en måte jobber i mot det litt røffe imaget ditt, omtenksomheten og rettferdighetssansen din som mang en gang har kommet meg til unnsetning når jeg ikke har orket å sloss for meg selv og mitt legges godt merke til av de rundt oss. Ærligheten når jeg spør nærgående spørsmål. Alt er ting som jeg leter etter i menn jeg møter. Men det er ikke noe udefinerbart noe sted. Alt jeg liker ved deg kan settes ord på. Så jeg forblir uberørt av blikkene dine, antydningene som knapt kan sies å antyde og den til tider overveldene omsorgen. Jeg har sagt det til deg og du har sagt det rett ut at du syns det er kjipt. At det er en x-faktor som avgjør, den som oppstår i de første sekundene av et virkelig møte der biologi vinner over vår utstuderte presentasjon av oss selv. Når det kommer til stykket foretrekker jeg det enkleste; et mykt men våkent blikk som mildner mitt granskende, en kropp som speiler meg i holdning og form; rank og høy og som streifer min uten å avsløre intensjoner men etterlater meg lett magnetisk, lengtende uten at jeg helt klarer å sette ord på det. Lette skritt og en stemme som gir gjenklang i meg lenge etter vedkommende har gått. Jeg leter men finner det ikke hos deg. Beklager.