motstand

Jeg vet ikke hva det er, men det syns. Eller føles det når de kommer for nært? De ser på meg; øynene brenner, hendene tar tak i meg og drar meg inntil. Småbypiken i meg med "lett på tråden" på en liten krøllete papirlapp i jakkelomma trekker seg litt bort, men ikke langt nok til at de ikke kjenner at det er der. Noe varmt,lett desperat, tilgivende og avventede. Desperat er forresten småbypikens ord, ikke mitt. Jeg står alene inne på det flislagte toalettet og ser meg i speilet, letter etter spor. Spor av skam? Det burde kanskje vært der? Jeg ser han når jeg kommer fra toalettet, hans sitter i et hjørn og ser rolig ut i ingeting. Jeg stopper opp og smiler. Her sitter du i et hjørne og bare er vakker. Jeg skal til å gå videre men hånda hans ligger fast rundt håndleddet mitt og jeg blir dratt inn mot bordet. Sett deg...

Jeg blir flat i stemmen. Jeg dytter han bort og nekter å tilby munnen min. Telefonene ringte få minutter etter at vi kom inn døra og plutselig kom jeg på den krøllete lappen i jakkelomma og ble i tvil. Når jeg skjønner at han tror jeg flagrer rundt uten mål og mening og at han bare er et flyktig stoppested, en blomst av mange å hvile litt på kjenner jeg at fornuften på nytt leter etter skammen. For stemmen i telefonen trodde det motsatte, at jeg kunne bli hans. Det er en for mye i dette bildet til at jeg føler meg ren, ærlig og dydig. Som om det var det som ga mening. Han bare sitter der, bakoverlent med et uleselig blikk, ser rolig på meg og ignorerer alle ordene mine. Han har kjent for lenge siden på ilden i meg og vet at den kommer til å overvinne småbypikens nevrotiske og skyldbetyngede ordremser. Han sier at han går og legger seg, jeg sier at kanskje burde han gå, hvem er tjent med en sur kvinne som bare dytter og hveser. Han trekker på skuldrene; jeg er her. Nå; jeg legger meg.

Jeg legger meg lengst inntil veggen; tror at han ikke skjønner eller vet men jeg har avslørt meg ved bare å komme inn i rommet. Hvesingen og ordene er bare en fasade av dårlig skjult samvittighet eller kanskje redsel for at det er som de sier, jo flere du deler deg med jo mindre verdt blir du. Han tar tak rundt livet mitt og drar meg inntil seg. Jeg sparker og slår, dytter han bort og ber hams slippe meg, kjenner at det gjør godt å få ut aggresjonen. Jeg planter føttene mot brystkassen hans og prøver å skyve han bort. Han er seig og sterk og med rolige bevegelser holder han meg litt unna mens sinnet mitt til slutt oppløser avstanden og han har meg, myk og tett inntil han; smilende og våt.

Litt over ett døgn etterpå er han tilbake. Han har igjen bestemt seg for hva han vil og ignorert at jeg har sagt han må gå til slutt. Han ser på meg, tar armene rundt meg og igjen har han vunnet. Jeg vil ha deg. Jeg har savnet deg. Klokken tre på natten våkner han når jeg smyger meg forsiktig under dyna, den store hånda tar et fast grep om hofta mi og han presser seg inn bakfra. Jeg mister pusten og aner fremdeles ikke hvorfor vi er her, han og jeg. Bare at vi er og at jeg vil det og at motstanden i meg er enorm. Kanskje nettopp derfor?