kjerringknute

Hodet er overfylt. Jeg er på vei ned på t-banen og skjønner ikke før det er for seint at jeg har glemt noe jeg trenger hjemme. Jeg orker ikke snu, jeg innbiller meg at jeg er nærmere den rene, lyse bordflaten og den grønne lampa enn hjemme. Jeg har lurt litt på det, hva det er med de grønne lampene på biblioteker? Grønn er en beroligende farge men jeg har ikke merket noe effekt av den grønne skjermen enda. Nervene har vibrert under en vinterblek hud i ukesvis, innvendig skjelver jeg. Øynenen min er glassaktige og fjerne uansett hvor jeg er, det er alltid en eller annen interessant tanke som kommer kastet over meg, når jeg sitter på t-banen, kjøper wienerbrød til frokost eller prøver å sove uten at jeg har overskudd til å fange den i ord på notatblokka som jeg alltid har i veska eller ved senga. Om morgene blir alle inntrykk fra dagen før gjort om til små traumatiske scenarioer som får meg til å våken med et rykk etter en times slumring. Hver dag skal jeg stå opp tidlig og hver dag tar det en time å komme ut av senga.

På t-banestasjonen sitter jeg stille på benken og ser på reklamen som ruller over tavlene midt mellom sporene. Lufta er kjølig her nede, oppe i lyset er det sommervarmt. En gammel mann sitter ved siden av meg i korte shorts, hvite knestrømper og slitte joggesko. Han hopper på samme bane som meg og skal sikkert i marka. Jeg tenker at antrekket var merkelig. Knestrømper, det er noe virkelig gammelmodig over det, nesten førkrigs men så var vel han det også. På banen setter jeg meg ved vinduet. Kvinnen rett foran meg har istykkerslåtte negler malt i en varm oransje tone. Ansiktet er fullt av betente sår og byller, huden er grålig. Jeg liker den militærgrønne jakka og tenker at hun antageligvis er narkoman. Og syk. Hun hopper av på Stortinget og forsvinner opp trappa. Rett overfor meg sitter en ung jente med technomusikk på øret, så høyt at det kan høres flere rader nedover i vogna. Foten min rister, følger rytmen.

En time seinere når jeg er hjemom for å hente det jeg glemte legger jeg merke til små flekker på gulvet, flekker av skitt der ungene har sølt vann og så tråkket i det med sko. Det blir ikke vasket med det første tenker jeg resignert. På vei hjem fikk jeg kjøpt noe å spise men ler inni meg når jeg oppdager at jeg snakker med meg selv. Ikke for at jeg snakker med meg selv men for hva jeg sier. "Jeg foretrekker wienerbrød uten majones." Jeg finner ikke ord og hjernen leter fram noe som ligner det jeg skulle sagt; melis. Jeg stikker innom Vinmonopolet, jeg har fått lønn og kan sikkert bruke litt uten å tenke for mye over det. Men jeg orker ikke å spørre noen om å finne en god hvitvin eller rosévin eller hva som helst som kan drikkes avkjølt. Selv om det er tomt i butikken og det kommer en dame jeg ikke ser på engang og spør om jeg trenger hjelp. Jeg rusler rundt blandt alle flaskene og går ut uten noe. Jeg prøver noen kjoler på nabobutikken og oppdager like før jeg er på tur ut av prøverommet at jeg har glemt å ta på meg min egen kjole igjen og er på vei ut i forretningen i bare underkjolen med veska over skuldra.

På kvelden ned til byen med trikken fjerner jeg ikke øreproppene før jeg er på Adamstuen. Jeg kvepper til for alle lydene eksploderer i øregangen; det virker som de treffer meg fysisk og jeg krymper meg. Jeg okkuperer to seter fordi alle bøkene tar så stor plass. En tekstmelding tikker inn, han er fem til ti minutter forsinket, jeg er fem minutter for tidlig ute. Når han sier ti så betyr det tjue.

Jeg finner et sted å sitte i den varme ettermiddagsola, helt inntil den hvite veggen og kan se ned på den engelske hagen foran huset; jeg føler meg alene. Jeg ser med jevne mellomrom demonstrativt mot hushjørnet og trappa sånn at alle som står og venter på et sted å sitte skjønner at jeg ikke har tenkt å ta opp et stort bord alene. Jeg noterer forslag til struktur og viktige spørsmål i forhold til å finne en rød tråd på store irrgrønne post-itlapper som jeg legger i den røde tøyposen som har blitt veske de siste ukene; den rommer mye. Jeg bestiller til slutt en øl for å ha noe å holde i. Se ut som jeg ikke bare sitter her og opptar plass. Han kommer og plutselig er min latter og stemme en del av bråket. Det lett flakkende blikket mitt, følelsen av at jeg gjør noe annet enn jeg burde gjort; lest og skrevet, alt er borte og jeg smelter sakte inn i dagen og blir nærværende igjen. Jeg forteller historier, den ene mer fantastisk enn den andre. Men alle er sanne. Han ler og snakker om skolekorps og feriereiser og sier at det ikke helt kommer opp mot det jeg har å fortelle. Det er ikke før vi er på vei opp gata; han følger meg hjem, at jeg spør. Ber han fortelle historien sin, den fantastiske og som ingen ville trodd på, bare jeg. Han vegrer. Jeg hvisker i øret hans at han ikke slipper unna, at han må fortelle den en annen gang og at det er før sommeren er over og han har reist. Han nikker. Vet at jeg er den eneste som kommer til å be han om å formulere de forbudte tankene og forsvare valgene sine. Han trenger at jeg er der og lar han få være litt mer av det han kan være uten å bli dømt for hardt. Jeg tenker at det er synd at historien ikke handler om meg. Ikke for det, ingen har sagt at det toget har gått. Men vi later som i alle fall, det har vi gjort så lenge vi har kjent hverandre. Vi skilles ved den røde døra, han sykler mot vest og jeg tar oppvasken for tre dager til lyden av et godstog som passerer sakte. Det er natt og jeg må nok en gang prøve å finne søvnen, la hodet få unnslippe den absurde virkeligheten, den som mest av alt ligner en drøm fordi jeg føler meg løsrevet fra alt og fordi jeg har en følelse av at jeg kan glemme hvordan og hvorfor når som helst og aldri komme på det igjen eller skjønne hva som skjedde; hva som gikk galt. Eller bra for den skas skyld. For det kommer som oftest noe godt ut av alt. Jeg tror ikke på det egentlig men erfaring tilsier det. Da er det litt merkelig å ikke tro, er det ikke? Jeg tror det blir nok en urolig natt. Og nok en dag i morgen med hender som skjelver umerkelig og kjerringknuter i brystregionen som må løses opp med en øl på slutten av dagen. Tenk om noen kunne fortalt meg hva som skal til? Hva som skal til for å bli ferdig. Jeg er sliten av å være konstant overveldet.