kaffistova

Før, da jeg var liten, da gikk gamlingene på Kaffistova og tok seg en kopp kaffe og vaffel med geitost. De satt og prata om været og ungene og barnebarna, så ned på gata og torget, bilene som kom med ferga, tygde litt på stillheta og samlet smuler i servietten. I dag satt jeg på kaffebar. Ikke av det mest trendy slaget men allikevel et sted der kaffe for det meste serveres i glass eller miniatyrkopper med fancye navn og menyen består av hurtigmat fra diverse verdesnhjørner. Opp trappa kom en gammel krok, seig i bevegelsene med en kåpe i grått som innhyllet en lett utflytende kropp. På stive legger inntok hun lokalet, så seg rundt og fant et bord lengst inn. Barkrakker er ikke for alle. Omgitt av menn med bærbar, familier med barn og enslige, surmulende, ineffektive kvinner som meg. Vi som vet at te på kaffebar bare er en unnskyldning for å slippe og tenke strukturert om strukturer under en varm afrikansk sol. Hun går til disken og ber om kaffe. Ehe, vanlig kaffe? Gutten med håret er ung og søt og gir henne en kopp. Vafler, før fikk man vafler på kafé. Han smiler stort og sier at den steker han mens hun venter, femten kroner. Hun lurer på om de tilfeldigvis har geitost. Det har han ikke dessverre. Hun ler og tar koppen og går til bordet og venter på at en varm vaffel skal kunne nytes med kaffen. Jeg må smile, verden er fortsatt den samme om enn i en litt annen innpakning. Jeg tømmer glasset med te og går ut i regnværet.