Judy Collins & Leonard Cohen - Suzanne
Suzanne takes you down to her place near the river
You can hear the boats go by
You can spend the night beside her
And you know that she's half crazy
But that's why you want to be there
And she feeds you tea and oranges
That come all the way from China
And just when you mean to tell her
That you have no love to give her
Then she gets you on her wavelength
And she lets the river answer
That you've always been her lover
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that she will trust you
For you've touched her perfect body with your mind.
And Jesus was a sailor
When he walked upon the water
And he spent a long time watching
From his lonely wooden tower
And when he knew for certain
Only drowning men could see him
He said "All men will be sailors then
Until the sea shall free them"
But he himself was broken
Long before the sky would open
Forsaken, almost human
He sank beneath your wisdom like a stone
And you want to travel with him
And you want to travel blind
And you think maybe you'll trust him
For he's touched your perfect body with his mind.
Now Suzanne takes your hand
And she leads you to the river
She is wearing rags and feathers
From Salvation Army counters
And the sun pours down like honey
On our lady of the harbour
And she shows you where to look
Among the garbage and the flowers
There are heroes in the seaweed
There are children in the morning
They are leaning out for love
And they will lean that way forever
While Suzanne holds the mirror
And you want to travel with her
And you want to travel blind
And you know that you can trust her
For she's touched your perfect body with her mind.
Den myke stemmen din treffer meg midt i magen, sangen er fra en gang for lenge siden da jeg ikke visste hvem du var og jeg tørker diskret bort en tåre i øyekroken. Og tenker trist at relasjoner består av edderkoppspinn, perfekte og symmetriske og når etterhvert ordene blir fanget i de fine maskene så blir det en gravhaug over gode intensjoner, inntørkede insektkadaver er spredt som små perler lik alle ordene som gjør sitt; forsøpler det skjøre bilde en har av noe vakkert, noe som er spesielt mellom to mennesker; deg og meg. Det blir midnatt og eventyrets Askepott som er deg og ikke meg må gå. Like før du går sier du noe som får hele nettet til å briste. Ord fulle av mistillit og unnskyldninger for å slippe og ta ansvar, si det som det er. Jeg undertrykker det røde raseriet som pipler fram fra langt nedi magen og får deg til å si høyt det du ikke egentlig vil eller tør. Jeg kjenner meg lettet men også trist og så uendelig sviktet og trampet på. For igjen snakker jeg for døve ører og en steil rygg som sjangler vekk fra meg. Akerselva er høylydt, jeg plukker kronblad for kronblad av en champagnefarget rose og slipper ned i den svarte elva som har det travelt med å nå fjorden, hun hadde fjernet alle tornene før hun ga den til meg, akkurat som jeg ikke har vist deg mine torner. Når jeg våkner dagen etterpå har jeg vondt i nakken; jeg har ligget på den røde rosa som var festet i hestehalen min. Jeg har skrevet et brev som aldri skal sendes og har begynt med hjerterengjøring. Pakket inn den sitrende og smertefulle følelsen du ga meg i fine minner; prøvd å finne en plass å ha det uten at det står i veien for dagene som kommer. Jeg har sendt deg kortversjonen som du ikke kommer til å svare på. Du skal bare være med meg som et vagt og mykt minne, en flik av lykke og begjær som kan nytes i stille øyblikk over en kopp te når seinsommeren har varmet opp asfalten og lyden av munnspillet ditt har gått seg vill i minnebanken min.
03 mai 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 har sagt sitt:
Fint og smertefullt. Hvorfor kan de ikke avslutte på en vakker måte, det er jo også mulig, med respekt, men istedet er det som de tror at å slenge dritt vil gjøre det lettere å gå videre, både for dem og for oss? Men jeg synes det er motsatt, dritten gjør det verre, fordi det blir verre å finne det stedet du skriver om hvor ting kan lagres uten å gjøre for vondt.
Uff, nå ble jeg sannelig lei meg. Jeg har vært sint til nå.
Jeg sier alltid når jeg møter et menneske at jeg kan ikke være tankeleser. Du må si, som i å bruke ord, hva du vil, hva du føler og hvor dette skal gå. Og hvordan jeg får deg til å føle. Ingen av oss handler konsekvent og rasjonelt og jeg syns det er vanskelig å ta en avgjørelse på basis av ting som ikke blir sagt. Jeg har mine kvaler i relasjoner men står de usagte så forventer jeg ikke at de skal tas hensyn til.
Og jeg blir rasende når jeg bedømmes etter en annen standard enn det menn gjør. Jeg fikk slengt i ansiktet onskapsfullt sladder som i virkeligheten refererte til at jeg faktisk ble trakkasert og ikke at jeg oppførte meg på noen som helst måte uakseptabelt eller annerledes en vedkommende gjør selv hele tiden. I stedet for å spørre hva som faktisk skjedde gikk vedkommende sin vei. Og siste ordet blir dermed at jeg er årsaken til at dette ikke går.
Det som er litt trist er at jeg blir så sinna og får så lyst til å påpeke at ja, jeg skjønner at du forventer av meg at jeg skal ta hint og utfra det endre retning, bort fra deg. Men har du kikket på deg selv? Hvor er rimeligheten og redeligheten og omtanken for andre i alt det du har gjort? Har du vært redelig overfor meg, andre og deg selv? På ingen måte.
Jeg er kommet dit at jeg ikke har lyst til å fortelle andre hva jeg ser. De må prøve å se det selv. Og jeg orker ikke skrike og rope, gråte og være svak og redd for å bli hørt heller. Så da blir det til at en dissekerer roser og slenger dem i Akerselva og at Oda får ord i stedet for den som burde lyttet. Jeg orker heller ikke tvinge noen til å lytte. Det må være frivillig. For noen passer det aldri...
Hvor er de mennene som er flinke til å lytte OG få noe konstruktivt ut av det? Hvor er de som kan vise seg fram i ord? *sukk* Jeg leter fortsatt.
Og ja, det tar så uendelig større plass å lagre noe som ble stygt og vondt enn noe som fikk den avslutningen som det burde ha hatt. For dette måtte ikke være sånn. Det hadde potensiale til å mykt få lov til slumre hen.
Legg inn en kommentar