trøst! nå!

Jeg sitter og ser ut av skitne vinduer mens jeg tenker store tanker. Du vet, sånne tanker som virker for store for hodet av og til. Og da mener jeg ikke livet og døden og kjærligheten. Jeg tenker politiske strukturer; jeg leser om de facto stater, prøver å fordøye årstall og fakta som jeg har lest hundre ganger før. Jeg kjenner igjen alt men å være spesifikk ned på årstall føles bare ekkelt og galt, ikke meg, vanskelig og uoppnåelig. Egentlig bør jeg skrive, skrive ned alt jeg tenker rundt det som allered er på papiret. Jeg har nemlig en struktur på papiret også, en plan, en årgangsplan faktisk, den har vært der lenge. Men jeg syns bare jeg gjentar meg selv. Og jeg orker knapt lese det som allerede er der. Jeg rødmer når jeg har lest meg gjennom et par avsnitt og fortsetter å se ut av vinduet, ned på brosteinene og alle vinduene som skjuler flittige og flinke mennesker som har hoder som rommer store tanker, og fremdeles mener jeg ikke livet, døden og kjærligheten. Det går i horisontale og vertikale nettverk og maktdeling fra min utkikkspost, og litt Hotmail og Facebook. Men bare litt av sistnevnte. Halvparten av tiden kjenner jeg at jeg krymper meg fordi noen kommer til å se at jeg ikke helt vet hvor jeg skal med dette her. Tro meg, det vet jeg godt. Når har gitt opp de store tankene og litt senere står på Clas Ohlsson og skal finne noe som tørker fort i fuktige omgivelser er det en lettelse å kjenne at alt jeg kan tenke på er at jeg vil ha et kyss. Nå. Med en gang. Et mykt et som ikke forholder seg til horisontalt og vertikalt på noe som helst vis og som er helt upolitisk og udemokratisk, bare til meg.