pipetobakk og andre små katastrofer

Hver gang blikkene vår møtes smiler jeg for så å snu meg bort, liksom for å demonstrere at jeg skjønner premissene, at jeg ikke må presse meg for nært. Du har ikke sagt så mye om hvorfor men latt min overaktive hjerne tolke og sett at jeg helt uten videre prøver å respektere avstanden du ønsker, den absurde avstanden det kan være mellom to som med jevne mellomrom faller skjelvende og betingelsesløst inn i armene på hverandre, to som sitter helt stille i trygg gjennkjennelse i måte å ta livet fatt på. Jeg vet at du vet. At jeg ikke kan hjelpe for at jeg vil gi deg hva det skal være inkludert avstanden som du ønsker og som jeg vet innerst inne kommer til å bli for tung å bære, i morgen eller om noen uker eller kanskje år? Selv tror jeg at jeg vet at du kommer til meg mot bedre viten, av tvang og omtenksomhet.

Du tangerer meg lett og fjerner hånden min hvis jeg kommer for nært, du lar alle andre klamre seg fast, du føler med, trøster og er der med hele deg. Jeg prøver å passe på meg selv men alt jeg har drukket får meg til å føle meg avstumpet; uten omtanke og vilje til å ta hensyn. Jeg småkrangler med nomaden fordi han surrer og går som en trekkoppbil uten stans, hva har du tatt? Han sa noe om å pule i sted men påstår etterpå at jeg sa det, jeg sier aldri pule, jeg skriver det bare, av og til. Øynene flakker, han smiler mens han kjefter. Han nekter å lytte. For jeg sier at jeg beklager, at ingen kan vite noe om noen men at når du er så mye som han og ikke sier hvorfor så står alle fritt til å anta. Ikke dømme, men anta. Beklager, beklager, beklager. Tiraden stilner. Ok. Ok. Jeg sklir videre i det store, kalde rommet, halvtomt med helfulle mennesker, lytter til hun som har tatt en abort og som knapt kan stå, trøster, nikker, sier meg enig, aldri undervurder hva du føler og kommer til å føle. Du står paralelt og diskuterer med hele kroppen. Noen evigheter senere sitter jeg på en krakk og dytter ølen som har samlet seg på bordet over kanten mens jeg tar bilde etter bilde av den gule væsken som sildrer ned. Ikke vær så jævla kunstnerisk! Med mobilkameraet? Tuller du? Håret mitt lukter av øl etter å ha gått med skvulpende ølglass over hodet over gulvet som tidligere myldret av folk. I øyekroken er huden stiv fra tårer. Den svartkledde stod der plutselig og røkte pipetobakk, jeg smilte henført først før jeg kjente at tårene begynte å sile. To ganger måtte jeg gå og jeg sa ingenting til deg om at innsiden min ble vrengt ut og at jeg trengte at du holdt meg og så meg bare litt.

Natta blir sakte til dag, du er der, men jeg er alene igjen. Han som er på tur å sovne i stolen ser på meg med store triste øyne, jeg liker at han ser på meg på den måten. Uten ord men blå i blikket. Fornuften er sliten, kroppen begynner å komme til sans og samling, sier at jeg må stoppe opp, se meg rundt og så komme meg bort før jeg ikke klarer å være mitt beste lengre. Jeg holder ikke til døra engang og ber deg følge med, med baktanker og begjær som sprenger seg vei. Jeg ber om å bli holdt og får en skyllebøtte i retur, det føles i alle fall sånn. Jeg smiler tappert og avbryter deg, sier at jeg vet, at jeg husker, at det ikke gjør noe, at jeg må gå, at jeg skal gå. Jeg trenger meg fordi ordene dine som får det til å svartne for meg, nesten falle i bakken av utmattelse. Lar deg smelle døra igjen og går ikke tilbake selv om jeg må, bør, vil, kan.

Nå er det bare meg, en grå, begynnende dag, mine såre følelser og min forsmådde kropp. Jeg sitter der i stor regnfrakk, regnet gjør mobilen våt mens jeg prøver å skrive hvor lei meg jeg er for at jeg ikke alltid er så sterk som det kreves. Vil forklare at jeg også trenger deg. Den skal ikke sendes, bare skrives. Erfaring tilsier at jeg må vente, skrive den flere ganger til sårheten knapt vises og det bare er en unnskyldning igjen. Øynene er såre og hovne når gutten med det blå blikket kommer ut døra. Du igjen! Vi går sammen opp bakken, jeg må hjem, skifte klær og ta fatt på hverdagen. Innpakket i den store kåpa med flere lag under går jeg med seige, bestemte skritt mot øst. Nesen renner, regndråper og tårer går i ett. Jeg sovner med telefonene i hånda og slår den av når den ringer, bevisstløs. En time senere kommer jeg til meg selv, med en knugende uro i hele kroppen og et hodet som knapt fungerer rasjonelt.

Jeg sender en melding utpå dagen, tjuefire timer etter jeg spiste sist. Nærmere midnatt sender jeg en ny, litt mindre sår. Magen er mett av fortvilelse. Ikke før det har gått to dager kommer svaret; det var en bagatell, ikke ta det så tungt. Det smaker godt med ost på grovt brød. Jeg har snublet rundt i begrensningene i denne håpløse affæren og vet at det er akkurat her det kommer til knuses og gå i stykker. Men ikke denne gange, jeg har styrke til litt til. Jeg vet det krever masse av deg også.