ingefær og chili

Skuldrene hviler og blikket er en sommerfugl på lette vinger. Latteren presser bort andre lyder, nye og gamle kjente streifer og varmer intenst, bare ved å være så nær. Vi to har en liten samtale når natta har tatt et hardt grep om oss begge og jeg overbeviser meg selv motvillig om at du trenger meg, at jeg drar deg mot meg, forteller at jeg henter og venter på deg, alltid føles det som, uansett. Sovende, tett sammen, en litt kvalm og slitsom natt blir til dag og så ettermiddag. Suppen smaker av ingefær og cili, samtalen er om det store, deilige og uhåndterlige livet, lett men med implikasjoner vi lar hvile i kroker, de støvfylte krokene vi hele tiden ser men som vi kan velge å overse, litt til, og litt til. Det kjennes som et seigt og vedvarende vulkanutbrudd inni meg, jeg gløder og du varmer deg på meg. Kanskje skjønner du hva jeg mener når jeg sier at dette er, utenfor min kontroll og utenfor min vilje. Som det er for deg som sier at du har en underlig følelse på innsiden som stopper deg i dag. Til hendene dine finner den myke kurven mellom rumpa og korsryggen og ørene dine ikke lengre kan unngå å høre skjelvingen i pusten som jeg disiplinert skjuler fordi jeg vil ikke ta noe fra deg. Du smaker litt stramt men også søtt, jeg klarer ikke puste. Du skjelver intenst og smiler. Jeg sier at jeg faktisk ble syk av noe du sa, noe som gjorde natta beksvart og innsiden på det hvite porseleent var klar for å ta i mot all faenskapen jeg hadde prøvd å fordøye. Men det kom ikke noe, jeg må prøve å leve med det. Du skal ikke få vite at jeg sjekket krokene når du var gått og gråt i den varme dusjen. At jeg noen ganger tenker at livet er hjerteløst, jeg egoistisk og du uvirkelig og overveldende på grensen til det destruktive. Du likte maten min, jeg liker deg.

hopefully yours - stina nordenstam