aldri

Merkene på innsiden av låret og på rumpa sier sitt. Jeg blør fremdeles når kvelden kommer, friskt, rødt blod blir til små røde roser på toalettpairet fra en liten rift i mellomkjøttet. Det ser mye verre ut den det virkelig var. Det gjør vondt men alt jeg klarer å tenke på er han. Han jeg ønsker jeg aldri hadde møtt.
...
Du må virkelig gå nå. Jeg må sove, om så bare i ti minutter. Jeg må ut om en time igjen. Jeg ser på han og smiler. Jeg har trukket ullpleddet over meg og hviler hodet mot den brune fløyelen. Han ligger bak meg med bare t-skjorta på. Spør om jeg vil han skal ta meg. Nå. Jeg sier nei. Jeg orker ikke. Ikke at det hadde hatt noen betyding, jeg er fascinert men ikke på noen måte betatt og fanget, slik han klarte. Poenget er at jeg ikke orker flere menn som vrir seg i dårlig samvittighet. Det gir meg ufortjent dårlig samvittighet. Jeg har andre ting å bekymre meg for enn andre menns kvaler for deres eget utesvevende sexliv eventuelt manglende evne til å si stopp. Det er det jeg sier til meg selv. Egentlig falt han bare igjennom, han gjorde meg trist og nok en gang mer oppmerksom på hva han fikk meg til å føle. Han som er glad for at jeg tenker på han og sier det. Han som ikke vil si det samme til meg. Det føltes veldig endelig, der på sofaen, med en annen en tidlig søndag morgen. Stillheten som han møter meg med.
...
Han har skjønt at jeg ikke vil og det virker som det høyner motivasjonen. Han trygler og ber. Jeg sier nei. Det er da han spør. Om jeg tror jeg kunne vært sammen med en som har en penis som hans. Jeg krymper meg. Ikke skjønner jeg helt hva det er han sikter til heller. Han er ikke noe mindre utstyrt enn en del andre menn jeg har møtt. Om han og jeg ville fått nok ut av den vet jeg jo ikke siden jeg har valgt å legge beina i kors eller i alle fall sagt at jeg orker ikke å bli penetret, få han så nært selv om jeg innerst inne vet at det ikke skiller seg mye fra den nærheten jeg faktisk tillater. Han blir bare underligere og underligere; denne trangen til å tilbe det overfaldiske verbalt, han prøver så hardt å bli sett og i frustrasjon og mangel på evne til å vurdere sin egen stryke kolliderer han hardt og brutalt med kroppen min gang på gang. Jeg klarer ikke å tyde han på noe som helst vis. Jeg ber han stille om å være forsiktg, det gjør vondt. Han ser lenge på meg før han kysser meg mykt på panna. Jeg ser for meg at han i et gitt tilfelle der han ble provosert ville kunne brukt tvang; slått og tatt det han ville ha. Det skremmer meg ikke, det er bare en observasjon. Jeg har et mykt smil om munnen og prøver å forstå hva han sier. Han snakker uavbrutt men det virker som at det begrensede vokabularet ikke strekker til for å forklare hva han føler og mener. Det lukter godt av de tynne flettene som henger ned i ansiktet mitt når han kysser meg.
...
Kan jeg få se deg naken? Kan du kle av deg? Jeg drar av kjolen og undertøyet og står naken foran han. Morgenlyset er grått og han sitter på sofaen og ser på meg med et smil rundt munnen; den våte munnen som nesten kjennes litt for åpen ut når han kysser meg. Han drar meg ned i sofaen og huden min lyser hvit mot det mørkebrune trekket. Han sprer beina mine, spytter i hånda og stikker fingrene dypt inn i meg; hardt. Han slikker meg forsiktig mens han ser opp på ansiktet mitt. Du er pen! Jeg ber han være stille. Han fortsetter å kommentere; si at han liker hver eneste millimeter. Det føles underlig å bli det fortalt. Jeg foretrekker å lese det ut av trykket fra kroppen som ligger naken mot min, ikke høre det. Jeg er overbevist om at han lyver. Han sitter og vrir seg på sofaen. Munnen min er hoven og rød, han ser på den med et sultent blikk men noe holder han tilbake. Jeg er gift sier han raskt. Jeg kjenner at de tre ordene ødelegger noe av den merkelige motivasjonene jeg hadde til å la han utforske kroppen min på den vekselsvis smertefulle og våte, myke måten
...
Jeg har sett han før. Han er betatt av den myke og smilende piken ved siden av meg. Godt mulig at jeg bare vil ha lyst på noen siden han ikke er her. At jeg vil at noen skal overdøve det jeg tror jeg føler for han. For jeg tror at om jeg bestemmer meg for å glemme så er det gjort. Jeg kan gå videre uten å se meg tilbake, bare vente til neste gang noen fanger meg med blikket, smilet og hendene; varsomt men bestemt. Så jeg fester meg ved han som vil ha henne i rødt. Hun er ikke tilgjenglig og han er uansett ikke i nærheten av å kunne få henne uansett status hun påberoper seg. Jeg sier til meg selv at jeg skal holde meg unna han, han er ikke ute etter meg og jeg gidder ikke være andrevalget. Noe jeg vet at jeg fort kan komme til å bli. Jeg har god teft på sånt. Og å holde seg unna glemmes raskt når han plasserer et vått kyss i nakken min etter å ha slått meg i håndbak, uten å ha tatt alt for mye i. Og i tillegg ha sagt en masse sjåvenistisk tull som ville fått varsellampene til å lyse hos enhver kvinne med repsekt for seg selv. Tror jeg noen av mine mer fornuftige venninner ville sagt. Jeg velger å se det interessante i hans tilbøyelighet til å svakeliggjøre kvinner, objektifisere ved å konstant påpeke hva han syns er pent; munnen min, øynene, brystene, rumpa. Og jeg ser på han og innrømmer smilende at jeg vet hvem han er, han har nydelig hår.