som man reder så ligger man

Det bare eksploderer inni meg. Jeg snakker med rolig stemme, later som ingenting. Egentlig har jeg lyst til å bruke "jælva" og "helvetes" om en annen. På en måte føles det som du har pisset på meg. Pisset på oss, det vi var og det vi hadde sammen. Jeg blir så kvalm av hvor enkelt det tilsynelatende er for deg. Kjenner at jeg tenker at jeg håper det går så til helvete for deg at det halve hadde vært nok, jeg kjenner en reell redsel for at det faktisk kommer til å gå til helvete bare tiden får jobbet med din manglende virkelighetsorientering og vet at det kommer til å slå ned i mitt liv med ganske stor slagkraft, potensielt ødeleggende. Hva du enn gjør så kommer jeg til å trekke det korteste strået. Jeg kjenner hvordan tilliten jeg i årevis sa til meg selv at jeg hadde til deg aldri har vært der. At jeg har lurt meg selv, vært en idiot. Det føles som du med dette kaster et forbannet liv på båten, et helhjertet forsøk fra min side i alle fall på å finne en slags lykke, hvor mislykket det enn var. Å høylydt demonstrere hvor usannsynlig utilstrekkelig du syns jeg var, det er det det føles som. Jeg blir forbannet, fordi det er så jævla lett for deg. For i mitt hodet betyr det at det er jeg som har gjort alt så inni helvete vanskelig. Jeg. At det er jeg som er den jævla fitta som ikke skjønte mine egne begrensninger. Du sier et eller annet om at du vet at jeg ikke er helt alene og jeg føler meg som ei jævla hore. Du får meg til å føle meg så jævla lite verdt. Fordi det er så enkelt for deg og fordi jeg ikke gidder rydde opp de blå, tomme pakningene etter kondomer og rydde bort sneiper når helga er over. Jeg lar deg se det og føler meg som en hore, uansett hvor ektefølt og trofast den lille fliken lykke jeg har klart å krafse til meg er. Jeg raser innvendig fordi jeg ikke kan få til det enkle. Alt skal koste; alt skal ha en pris, en verdig pris. Jeg roter meg borti situasjoner som faktisk talt gjør at jeg må vurdere hvor mye jeg egentlig verdsetter livet mitt, hvor langt jeg vil det skal være og om det er verdt å ofre biter av det bare fordi jeg trekkes mot det vanskelige; det man aldri skal få og knapt nok låne om en er heldig. Jeg avskyr meg selv fordi jeg ikke unner deg det enkle. Jeg har lyst til å be deg holde kjeft når du sier at jeg må tenke meg om neste gang. Jeg hater ingen men du får meg til å ha lyst til å si at jeg hater at du er så jævla ordentlig og redelig, så inni granskaugen villig til å ofre deg for hva fan vet vel jeg? Familien, tradisjoner og verdier jeg trodde jeg skjønte men som akkurat nå er tåkelagt i rødt sinne for min del. Men meg, meg satt du og tvinnet tomler og så på mens jeg mistet all gnist, all vilje. Du så det for fan og gjorde ikke en jævla dritt med det. Vi kan pule mer, da blir alt bra. Det var ditt avanserte forslag. Jævla dust! Hadde du giddet å prøve og forstå så skulle jeg pult deg herifra til månen. Men nei. Bare så mye som en antydning til at jeg ikke hadde nettopp den kontrollen over følelsene mine som drev deg bort og som fikk deg til å føle deg som en latterlig liten mann så snudde du ryggen til. Jeg kan love deg at du har mer trøbbel i vente dit du skal nå, såpass vet jeg. Jeg har bare lyst til å hyle høyt, skrike til det kjennes ut som hodet skal eksplodere. Ikke fan om jeg har lyst til å fortsette denne inni helvetes siviliserte samtalen med deg. Jeg vil ligge på senga mi og sparke i betongveggen til knærne gjør vondt, jeg vil spille musikk som får meg til å gråte; riste ukontrollert. Jeg vil rope "neeeeei!" Jeg vil så inni helvete av, jeg vil så inni helvete bort fra deg og ditt jævla forpulte enkle liv. Jeg vil drukne i søvn og ikke komme til overflaten igjen. Fan ta deg, det er ikke enkelt. Det skal ikke være enkelt.

Du får ha meg unnskyldt, jeg har litt usivilisert og smålig sinne jeg må ha utløp for.