påfugler

Det er en tyrkisk grønnsakshandler like bortenfor denne påfuglen. Han ene som jobber der er ikke rent ulik en påfugl. Smil pent til han og småprat og han bruser med fjærene og ber om oppmerksomhet. Han er på leit og det er nok av søte og mindre søte damer som stikker innom butikken hans men det ser ikke ut som han har vært heldig så langt. For han er like innsmigrende fortsatt og spør hvor du skal ut i helga, om du har fått kjæreste og hvorfor det ikke kan bli deg og han. Han er en liten men veldig pen mann men det hjelper lite. Han er for opplagt i sin streben etter en kvinne. Gud forby. Når jeg kommer ned i joggebukse og store, klumpete briller i helgene sier han ikke noe, bare putter grønnsakene i posen og ser nesten sjenert ut. Når jeg har sminket meg og er pen i tøyet og med smilende, glitrende brillefri øyne, da er han med plutselig. Det bekymrer meg ikke, jeg smiler og ler tilbake. For jeg er verdensmester i avvisning, ikke den typen der jeg er sur og slem, men den typen der du tenker etterpå at hun var det jammen meg fint å prate med. Det er en kunst. Det er ingen kunst å være lite tiltrekkende i joggebukse og briller. Jeg kan mye. Han illustrerer en kontrast som en stadig må forholde seg til; noen ganger blir en sett til gangs på grunn av fasaden, noen ganger oversett. Så påfuglmannen har sin funksjon.