hopp

Jeg hadde våknet en gang før ti under det skrå loftstaket av summingen fra sommerfeite humler som surret nede på den kløverdekte gressbakken på baksida av huset. De florlette gardinene i syntetisk stoff blafret fram og tilbake og jeg lå en lang stund med øynene igjen mens sollyset gjorde svart natt til gyldent rødt bak øyelokkene. Det var alltid det samme dynetrekket i myk bomull med rosa blomsterranker. Glatt fra årevis med omsorgsfull vask og tørk på snor i nordavind. Når jeg satte beina i gulvet var det oppvarmet av morgensola. Fra kjøkkenet kunne en høre at det ramlet i kasseroller, sannsynligvis den gamle som allerede hadde lagt dagens fangst klar i middagsgrytene. Fra vinduet så jeg at båten lå ute på vågen og duppet så dagens første fisketur var nok unnagjort. Morgenen var aldeles glassklar. Himmelen hadde en dyp blåfarve, en svak bris kruset vågen som glitrert skarpt fra midtsommersola. Ute i loftsgangen kunne jeg høre slipesteinen, den myke lyden av det våte knivbladet og små dump når steinen hoppet smøyg seg inn det lille vinduet. På bare tær manøvrerte jeg meg forsiktig ned den bratte trappa, de samme trinnene som knirket, år etter år. Morgensola hadde etterlatt steintrappa lunken og det var alltid godt å sitte og sakte våkne med tærne begravd i gresset. Helt til en ble oppdaget av den gamle og en måtte avgjøre om en måtte spise som hun krevde eller om det var kort nok tid til middag sånn at en kunne avfeie spørsmålet om en ikke burde få i seg noe mat. Middagen ble alltid spist før ett, som regel fersk fisk i kokt eller stekt form. Om ettermiddagene kom vi oss bort fra huset for da skulle det soves middagshvil og han som var ute og fisket før seks om morgene ville ikke være god å ha med å gjøre hvis vi holdt lurveleven utenfor eller inne.

Denne ettermiddagen hadde vi tatt turen gjennom skogholtet til ruinene av en gård som hadde tilhørt familien. Det er rart hvordan vi aldri spurte hva som hadde skjedd, hvorfor både huset og låven var borte og bare grunnmuren stod igjen. For det må ha stått så sent som i mellomkrigstida. Ett eller annet med at vi ikke spurte og gravde om så mye, sikkert fordi vi ikke ble oppmuntret til det. Så uten tanke for hvem som hadde bodd der og hvorfor huset ikke lengre stod løp vi rundt og løftet på hver mosegrodde stein og fant alltids små skatter. Skår fra gammelt steintøy, gryter, vindusrammer og til og med mynter. Vi balanserte rundt muren og ble vi sultne stakk vi ned i naustet og hentet litt tørrfisk som vi gnagde på mens vi satt i restene av hvert vårt kjellervindu og dinglet med beina uten tanke for annet enn å være.

Av en eller annen grunn hadde jeg klatret opp i et tre. Ei stor bjørk som stod like ved stueveggen på vestsida av huset. Jeg antar at det var stueveggen. For når jeg tenker meg om så vendte alle stuene i bygda mot vest, i alle fall de jeg hadde vært inne i og det var nesten alle. Denne bjørka må ha stått en stund, den var tjukkere i stammen enn alle i skogen rundt og derfor mulig å klatre i. Det var også langt opp til øverste grein. Hvordan jeg kom meg opp er jeg usikker på. Jeg tror vi må ha hjulpet hverandre opp for i begynnelsen var vi tre som satt vaglet oppover i den kraftige bjørka.

Nå satt jeg alene. På den nederste og tjukkeste greina flere meter over bakken. De andre hadde gått videre nedover til fjæra. De var skjult av det høye gresset og jeg kunne høre at de kastet stein og ropte og skrålte. Det var langt nok borte fra huset til at bråket ikke kunne tilskrives oss om noen spurte når middagluren var over. Mens jeg, jeg satt helt urørlig og så stivt ned i den gresskledde bakken under. "Kommer du eller?" Ingen så ut til å bry seg om at det ikke kom noe svar over den duvende, høye gressveggen. De trodde vel at jeg hadde gått hjem.

Jeg klarer ikke røre meg, sitter og klamrer meg fast og lurer på hvordan jeg skal komme meg ned. Stammen er glatt og det er ingen steder å få fotfeste under greina jeg sitter på. Jeg tør ikke ta tak i den glatte, hvite greina og slippe meg ned, dingle litt med bein før jeg slipper taket og treffer den mye gressbakken. Jeg vet at jeg er for svak i armene, at jeg kommer til å skli med hendene og ramle hardt. Plutselig står hun der, med det hvite håret og de store blå øynene og den fyldige munnen som nesten er for stor til det lille ansiktet hennes. Hun er mye lavere enn meg men tøff som få. Hun er oppvokst her og vant med å ferdes høyt og lavt. Jeg egnet meg best på en stol med en bok i hendene på den tiden. I alle fall var det der jeg følte meg tryggest. "Vi skal hjem til ettermiddagskaffe! Kom deg ned!" Så piler hun avgårde opp den nesten forsvunne stien mot huset vårt. Jeg rører meg ikke. Like før hun forsvinner i skogholtet snur hun seg og roper høyt: "Herrejemini, se til å hopp ned da! Det er ikke farlig!" så er hun borte.

Jeg kjenner at klumpen i halsen holder på å kvele meg og tårene begynner å trille sakte nedover kinnene. De jeg innbitt har holdt tilbake hele tiden, ventet med å slippe løs til alle har dratt. Brillene sklir ned på nesa og jeg snufser halvkvalt. Jeg vet at jeg må hoppe og jeg vet at jeg kommer til å slå meg for jeg vet rett og slett ikke hva som skal til for å lande trygt. Den lille blåøyde ville antageligvis hoppet modig og kontant ned og de sterke, korte beina vill båret henne godt og hun ville løpt avgårde og forsvunnet i havet av geitrams før en fikk sukk for seg. Til slutt innser jeg at ingen kommer tilbake for å hjelpe meg og jeg må bare hoppe, la det stå til. Synet mitt gjør at jeg på ingen måte klarer å vurdere hvor langt det egentlig er ned og dermed tror jeg nok at det er høyere enn det er. Ingen har sagt til meg at jeg ikke kan vurdere avstand særlig godt og at jeg mest sannsynlig burde lære meg å stole mer på instinktene. Men fordi jeg ser dårlig er det det jeg bruker som rettesnor og mestringsfølelsen uteblir gang på gang fordi jeg på et eller annet nivå skjønner at øynene mine gir meg ikke den informasjonen jeg trenger og resultatet er at jeg blir redd, nølende og usikker. Og det gjør også at jeg ikke klarer å instruere kroppen min til å bruke musklene riktig på akkurat riktig tidspunkt før jeg treffer gresset sånn at jeg klare å holde meg delvis på beina, produsere nok motstand tidsnok til at jeg ikke faller rett i bakken.

Jeg sitter på huk på greina klar til å hoppe, vet at jeg kommer til å gjøre en feilvurdering, at den er uunngåelig. For jeg ser ikke når jeg må stive av beina og stramme alle musklene. Hadde jeg klart å la være å bare stole på det jeg så så kanskje jeg ville fått en mykere landing? Jeg treffer bakken og ganske riktig, jeg er for slapp i beina og begge knærne smeller hardt i haka så tennnen skrangler og jeg slår et hakk i leppa. Brillene lander i gresset foran meg og jeg famler litt rundt før jeg finner dem. Jeg tørker snørret og tåren med en håndbak full av grønske etter det ublide møte med bakken, blodet på leppa smaker søtt. Sakte rusler jeg hjemover. Det er det tebrød, sirupskake og saft på bordet når jeg kommer.