symmetri

En dag som begynner med magekramper kan vel knapt bli noen god dag. Dagen går med til å bla i bunker med papir, kopiere, faxe, kopiere, banne høyt, printe, fakturere. Jeg er øm i hele kroppen og kanskje litt øm et sted inne i brystkassen? Det kjennes mistenkelig sånn ut. Jeg sitter med beina oppå en stol og prøver å fokusere på tallene, finne riktig fakturagrunnlag. "Hva er det med deg?" Jeg sukker og sier ikke så mye, men innrømmer at jeg er litt trengende. "Nåh!" Jeg blar videre i papirbunkene og besvarer mailer før jeg igjen banner inderlig. Fordi jeg er trengende. Og i dag er det en dårlig ting. Noe som gjør meg trist og lei. Når dagen endelig er over må jeg levere noen bøker som er purret på for lenge siden. Jeg liker å komme opp regjeringskvartalet mot Deichmann og se de runde kuplene til biblioteket og kirken som "hviler" over de vinkelrette og strenge linjene i regjeringskvartalet. Damen med den store magen sier at jeg må betale purregebyret til inkassobyrået. Og jeg får ikke låne nye bøker. Det gjør ikke noe for jeg har flere lånekort. Jeg finner en stol inne i avdeligen for skjønnlitteratur og henger fra meg. Finner en lyrikksamling av Marie Takvam og synker sammen i den myke lenestolen, føttene hviler på en liten stigetrapp; jeg har mer eller mindre krøket meg litt sammen hele dagen. Prøvd å døyve smerten i magen uten å ta noe for det. Det fungerer fint å være overtrøtt. Jeg kommer til et dikt som veksler mellom å beskrive elendigheten på tv og ølflasker som prater lystig til henne, frister henne og kommer på at hun hadde alkoholproblemer. Jeg kjenner at bildet av den eldre kvinnen som gir etter for ølsuget er for mye og jeg dytter boken bort på bordet ved siden av. Jeg er for trøtt og sliten til dette her. Jeg ligger bakoverlent en god stund og ser ut de høye vinduene, på den hvite himmelen og en og annen kråke som flyr forbi men må reise meg for ellers sovner jeg. Lurer på hva de gjør hvis noen sovner? Blir en vekket og bedt om å gå eller lar de deg sove? Jeg orker ikke søke det opp men tar en tur innom lesesalen, prøver å finne en norsk gramatikk. Jeg irriterer meg over at jeg ikke kan reglene for "å" og "og" godt nok. Jeg kan den grunnleggende men det er noen nyanseforskjeller som enda er gresk for meg. Jeg vil vite hva det går ut på men finner ikke annet enn ordbøker. Jeg bruker for mye semikolon og burde lære meg kommareglene bedre også. Kanskje jeg kan komme tilbake en annen dag. Egentlig burde jeg skrive på masteren i stedet. Ute igjen passerer jeg by:Larmteltet på Youngstorget, jeg kommer ikke til å gå på noe, jeg har andre ting som må prioriteres. Jeg må matche vaskede sokker, vaske klær og finne på ett eller annet med ungene. Det er en hel uke til at jeg kan ta meg mental pause fra hverdagen. På vei over Grønland møter jeg på Mullah Krekar med noe som må være sønnen hans. De likner på hverandre, høye og kraftige begge to med samme nese. Det provoserer meg minimalt å løpe på han en fredag ettermiddag. Jeg syns det er ok å se et kjent fjes på veien hjem, han er jo det. Hadde jeg møtt Hege Storhaug, det skjer det også, med bikkja hakk i hæl, da hadde jeg blitt irritert. Pussig nok. Jeg liker fredager på Grønland, fredagsbønn og smilende menn i lange kjortler. Jeg snakker med flere som har vært til bønn, gratulerer med nytt familietilskudd og får litt medfølelse fordi dagen er lang og livet er litt trått noen ganger. Han med den hvite kalotten ser på meg og sier at han jeg gikk i fra aldri kan få noe bedre enn det han haddde. Det er en viss trøst i det, selv om jeg på ingen måte vil tilbake til han. Men det er greit å bli sett. Av hans brødre. Nesten hjemme hopper Kenneth Ishak av bussen, kanskje han spiller på By:Larm? Han går med iPod og jeg lurer på hva slags musikk han hører på. Noe som ligner på hans egen eller? Når kvelden nesten er over i natt og jeg har tatt en beroligende dusj kryper jeg opp i sofaen ikledt bare undertøyet og ser film. Jeg husker da en bekjent skulle beskrive den for meg. Han fokuserte på det ekle bildet, for han i alle fall, av to ekstremt fete mennesker som hadde sex. Jeg syns hele filmen er nydelig med sin bisarre estetikk, "Battle in Heaven". Jeg har lyst på dreads som jenta som blir knivstukket, generalens datter som er prostituert og som avlsutter filmen med å suge sin egen drapsmann hengivent, sjåføren og barnekidnapperen. Den feite mannen. Hun har en raspende og vakker stemme som en må lytte til, får en til å fokusere. Filmen flyter sakte fremover, jeg innser at jeg holder tilbake og det er derfor alt kjennes så jævlig ut. Jeg sliter med noen vanskelige tanker som har sentrert rundt assymetrisk tilfredshet som konsekvens av ulike livssituasjoner. Vurdert nøye et spørsmål fra en venn; hva er det jeg trenger på sikt? Jeg trenger ikke å gjøre det vanskelig for meg selv, det er i alle fall sikkert. Tankene som har plaget meg gir ingenting og jeg slipper dem løs, kjenner at krampene løsner taket og at jeg blir varm igjen. Symmetri kan være så mangt.