hjerte

Når vi kommer kjørende opp veien til huset kan vi se at kjøkkenvinduet står på vidt gap, et sikkert tegn på at du har speilegg og bacon på panna og er klar til å servere sommerens første måltid. Fra vi kommer ned den knirkende loftstrappa om morgene til midnattsola står inn kjøkkenvinduet i øst passer du på at alle får mat, hele to måltider per dag samler du oss rundt kjøkkenbordet, hjemme er det knapt ett. Det er enkel middagsmat med fisk, grønnsaker og poteter til middag og alltid dessert. Hjemmelagde supper og kompotter eller hermetisert frukt. Det føles som luksus og ingen av oss prøver noensinne å skulke unna middagene dine. Når det er tid for kveldsmat bugner bordet av alskens kjøttpålegg, syltetøy fra sjølplukka bær og flere typer ost. Brødet er hjemmebakt og finere enn hjemme. Formiddagene går med til å rydde, vaske klær, pusse vinduer, banke tepper, skifte kjøkkenpapir i skapene, bake brød og forberede middag.

Årene har lagt seg rundt midjen din, i mjuke folder. Du har rette legger og er litt stiv i gangen. De grønne øynenen dine kikker nysgjerrig ut fra den sorte innfatningen og rynkene dine ligner fiskegarn, lag på lag, tynne streker i vakre rutemønster fra et langt liv ute på slåttemarker og i båt. De frodige, hvite armene dine er fulle av fregner og hendene dine hviler sjelden. Du deler ut klemmer og forteller små historier når du tar deg tid til å sitte ved vinduet i kjøkkenet. Når vi skal på butikken, en halv mils gange, roter du rundt i skuffen etter penger og skriver huskelapper med skjelvende hånd. Det er alltid litt penger til godteri. Er noen på havet for å dra fisk følger du urolig med klokka. Blir de borte for lenge tar du turen bak neset for å se om de er å se. Når de endelig er der småskjeller du litt mens du koker kaffe og gjør klar grytene. Du følger med på nyhetene, vet alltid hva som skjer og når vi har flyttet sørover for å studere ringer du for å sjekke om det har noe å si for oss at studielånsrenta er blitt høyere. Når jeg forteller om min nye kjæreste fra et land du knapt har hørt om spør du nysgjerrige spørsmål og viser aldri tegn til misbilligelse eller skuffelse selv om jeg vet det er der et sted. Du sitter til langt på natt og løser kryssord og leser ukeblad og er sjelden opp før over åtte om morgenen, smaløyd og litt ustø. I skapet står det forskjellige respetbelagte medisiner. Det er ikke noe vi snakker om og jeg legger aldri merke til hva det er men har hørt snakk om "nervemedisin" og sovepiller, du er engstelig av deg og sliter med nattesøvnen sier de. Det er vanskelig å forstå hva denne engsteligheten består i, for du er aldri oppfarende eller ute av deg, aldri uten grunn. Og når noe har opprørt deg så holder du mer inne enn du slipper ut. Det er uansett ingen av karfolkene som vil høre på deg. De sier du må gi deg når de kommer hjem to timer etter avtalt tid etter nattlige fisketurer i ruskevær. Hva skal du gi deg med lurer jeg på? Å bry deg? Du er varmen og sjelen i det hvite huset med rød mur og alle vet det og tar det for gitt.

.....

Den gamle mannen ser med vassent, blått blikk ut på vågen som kruser seg i høstværet. Det er ingen tepper på gulvene lengre, de ligger i gangen. Ingen vits i å legge de på når de allikevel må bankes flere ganger i uka. Askebegret står overfylt i kjøkkenvinduet og det er lenge siden vinduene ble pusset, de er flekkete av saltvann fra flere høststormer. Det ligger kjøpbrød i den kremhvite brødboksen fra femtitallet og kjøleskapet er nesten tomt. Han sier du ringte her om dagen og klagde på at alle stjal fra deg; penger, klær, mat. Han fnyser og ser mutt ut. Du hadde også bedt om penger til å kjøpe nye klær for alle var ødelagte av svetten din, du luktet ille og orket ikke gå med de du hadde. Han sier irritert at det var ikke aktuelt. At du ikke var ved dine fulle fem. Sier at en båt uten skipper er det ikke noe håp for. Det ligger forakt men også resignasjon og sorg i blikket hans. Du har blitt en belastning og en plage. Huset er blitt mer trekkfullt og det står krukker med visne potteplanter i vinduskarmene. Det lukter aldri mer av hjemmelaget svinesteik og bacon og egg. Når du ringer sitter han mutt i telefonen og sier nesten ingenting, ingen trøstende ord og vil du ha noe ber han deg slutte å tulle, irritert i stemmen, nesten sint. Han har overlatt deg til fremmede fordi du er så dårlig at du kan skade deg når han er ute på havet eller i skogen. Du kan falle og brekke et bein eller glemme en kjele på komfyren. Hans livs kjærlighet har mistet virkelighetsforståelsen og han, den gamle tosken tør si det høyt, du er ikke lengre, ikke for han i alle fall.

Etter flere år i helt din egen verden blir du en dag borte. Ingen sier noe om at du som ga alt et varmt og gyldent skjær i den lille stua måtte tåle at de som betydde mest for deg ikke kunne se deg i øynene de siste årene, gi tilbake noe av den omsorgen du så gavmildt og helt uten betingelser hadde gitt, år etter år. At du gang på gang fikk høre at du måtte ta deg sammen selv om det var umulig for deg, du skjønte ikke lengre hvordan, du maktet ikke lengre stenge inne redselene dine. Da du til slutt klagde på brystsmerter bad de deg svelge pillene dine og sove. Det tok bare noen dager så sluttet hjertet ditt å slå. Han sier at det er til det beste. De solbrune hendene hviler tungt i fanget og han lukter av gamle sigarettsneiper. Han sier du forlot han for lenge siden. Jeg undres over hvem som forlot hvem først. Og tenker at vi burde skamme oss, han burde skamme seg.