lille karachi - grønland

dreaming heads

hoppet

Jeg setter meg rett under den lille nisjen med alle hodene i; små ansikter med asiatiske trekk. Det er ikke så varmt som sist vi var her for å sykle; det er akkurat sånn at det er behagelig med en genser slengt over skuldrene og sola brenner ikke; lette skyer kjærtegner himmelen og en liten bris lurer bak den store steinveggen. Jeg har med et par aviser; lenge siden jeg har konsumert nyhter bevisst og jeg gleder meg litt til å få sitte i fred mens ungene leker nede på plena; kjenne at lufta og varmen får siste rest av tungsinn til å fordampe.

Det er ingen kjente å se i dag; det er ikke varmt nok for de som bare lengter etter sommeren; bare ti-elleve gutter og ei jente som sykler på små trial-sykler. Alle har hjelm; de sykler opp de små rampene som bryter opp trappa som går langs hele den store steinplattingen; snurrer 360 grader før de lander støtt og fortsetter oppe på steinhellene. De forserer trappene med upåklagelig balanse; sakte, kontrollert. Jenta har en bleika hanekam satt opp med utallige strikk; hårtufser stikker ut i alle retninger. Hun slenger seg ned på trappa og sitter lenge og bare ser.

Nesten med en gang jeg setter meg legger jeg merke til han. Han står på sykkelen med krum rygg og slenger kommentarer til de andre mens han sykler opp og ned trapper, balanserer på toppen av rampene, han skarrere på r-ene og først skjønner jeg ikke hva han sier. Alle sagger med buksene; hans er vel den som sitter lengst oppe. T-skjorta dras opp når han krummer ryggen for å skape det perfekte utgangspunkt for sitt neste stunt; jeg skimter en gyldenbrun stripe hud. Det er en rolig og konsentrert tone mellom de få av dem som prater mens de leker seg. Han har slanke, brune armer med lange muskler som med perfekt svikt i albue- og håndleddene gir myke landinger etter hvert hopp; ansiktet er solbrunt; et hvitt smil og kvikke øyne får med seg hver eneste detalj som er viktig for å lande trygt.

Jenta med den sprikende hanekammen henter kamera og lurer på om han skal prøve å gappe; hoppe over det tomme vannbassenget som ligger mellom trappa opp til steinveggen og den opphøyde plassen med små asiatiske steinelefanter. Jeg sitter rett foran der han eventuelt skal hoppe. Jeg glemmer avisa som jeg delvis har lest i mens jeg kikker på de unge akraboatene. Han har lagt merke til at jeg ser på han for lengst; blikket hans streifer meg hver gang han farer forbi. Han hopper av sykkelen og opp på kanten av vannbassenget i blank, sort stein. "Eg tør ikkje" sier han. "Eg tør ikkje en gang hoppe uten sykkel." Jenta med hanekammen gir seg ikke; sier at det går bra og at han klarer det; hun skal ta bilde. Jeg sitter og smiler og ser på han. Han gjentar at han ikke tør; at det kommer til å gå veldig galt hvis han ikke kommer over og treffer kanten; med sykkelen i allefall. Han ler og ser bort på meg. Jeg trekker ikke vekk øynene men smiler oppmuntrende. Jeg har lyst til å se han hoppe jeg også.

"Søte frue!" Han står på kanten og ser rett på meg og smiler. Sier at det kanskje er en fordel om jeg flytter meg litt; just in case. Faller han så vil han helst ikke falle på meg. Jeg ler og spør om det ikke kan være greit å ha en med god plasterkompetanse til stedet om uhellet skulle være ute. Jeg samler tingene mine og flytter meg ett hakk vekk. Han gjentar at han er redd men hopper på sykkelen; farer opp rampa og sykler litt rundt oppe på plattingen; samler fart.

Jeg kjenner at det sitrer i kroppen min og jeg følger han med øynene der oppe. Han sier ikke noe; bare sykler rundt til farta er god nok så farer han ned rampa; opp den runde kanten på vannbassenget og svever over; treffer nøyaktig med bakhjulet på den andre siden og treffer trappa som jeg sitter i hardt. Han har forbedredt seg og hopper av sykkelen og spretter opp trappa mens sykkelen blir liggende nedenfor. De andre applauderer; jeg smiler når han ser bort på meg. Hanekammen vil at han skal gjøre det en gang til. Bildet ble ikke noe bra. Jeg aner redselen han må ha kjent like før han traff den svarte kanten på vannbassenget og skjønte at det kom til å gå bra; adrenalinet pumper ut i årenene mine. Han blir raskt rolig igjen og hopper spenstig og mykt ned i det tomme vannbassenget og prøver å fordøye stuntet sitt.

Etter fem minutter og nok en diskusjon skal han prøve igjen. "Eg e så redd at eg pisser snart på meg," sier han mens han sykler rundt der oppe og samler mot. Jeg kjenner at magen knyter seg; hva om han faller og skader seg. Når han kommer farende holder jeg den ene hånden med sprikende fingre over ansiktet; for å se men kunne dekke øynene hvis noe skulle skje; hvis den slanke og smidige kroppen skulle treffe kanten eller falle når han kommer over. Det andre hoppet går bedre enn det første med tanke på avslutningen; han stopper kontrollert ved det nederste trappetrinnet men jeg skjønner at han er misfornøyd med svevet. Dette bildet ble heller ikke bra; men akrobaten har fått nok og nekter; ikke mer nå; han har visst kjent nok på redselen for i dag.


.....

Den søte fruen syns det var aldeles vakkert å se på deg, Arne!

...om å blogge, om å være kvinne, egentlig om det meste...

Du tar på deg den lille sorte; den i strikkekvalitet; utringningen er så dyp at BH-en du bruker til må være av den typen som passer perfekt og dekker det du syns bør dekkes og ikke en millimeter mindre; og pen å se på. Kjolen sitter tett og den stripete kvaliteten; delvis gjennomsiktig; viser huden din, navlen og alle de myke linjene under med mindre du skulle få det for deg at du skulle bruke underkjole. Det er kanskje i overkant naivt å ikke skjønne at man kommer til å få noen kommentarer som en setter liten pris på; som avslører tankegangen til avsender i mye større grad enn det du ønsker å forholde deg til. Men det er faktisk lov til å bli forbannet når noen legger en svær hånd på rumpa di og ler rått eller benytter seg av at utrigningen er så pass drøy at en uvelkommen hånd lett kan finne veien inn og legge seg rundt et rundt, mykt bryst. Da er det faktisk lov å både heve stemmen og bli fysisk; uten å be om unnskyldning, uten å måtte være "etterpåklok"; jeg burde hatt underkjole...

slowly falling

I dag er en sånn dag hvor jeg bare har spist for å klare og holde meg oppreist; for å stoppe skjelvingen i hendene som kommer når jeg har glemt for lenge at jeg trenger mer enn luft og et hode fullt av tanker for å komme meg til den mørke og stille kvelden. Jeg har den ekle følelsen inni meg; den som sier at jeg har prøvd for hardt på ett eller annet. Jeg kan høre de små knekkene i stemmen når jeg snakker; kjenner den brennende svien i overkroppen; den jeg som oftest tror må være følelsen av skam. Jeg klarer ikke å finne ut hvorfor heller; hvorfor det brenner og verker. Kanskje er jeg bare sliten? Når jeg faller på plass i kroppen min mer enn fire timer etter jeg stod opp så kjenner jeg det enda tydeligere, jeg tviler men på hva? Like etter at jeg endelig er våken; når jeg haster nedover det harde gulvet på føtter som allerede svir fordi de fortsatt prøver å absorbere gårdagen; da kjenner jeg en sterk hånd. Den legger seg på brystkassen min; tungt. Jeg sakker ikke på farten og kjenner at hånden glir under armen min; jeg kjenner hvordan trykket etter hånden sakte blir borte. Innvendig skjelver jeg av det som føltes som om noen tok på meg. Svien i overkroppen tiltar og jeg kjenner at kinnene blusser; jeg må kaste maten på arbeidsbordet for den gjør meg plutselig kvalm. Hvorfor meg? Hvem andre?

anja garbarek - can i keep him

damien rice - the blower's daughter

stairway to heaven

tom waits - take me home

tom waits - it's alright with me

jeg så deg

Jeg passerer han på veien opp mot busstoppet. Han står ute i gangfeltet med lett bøy i knærne og klærne har et tynt støvlag over seg som om han har stått der i dagesvis og blitt dekket av veistøvet som hvirvles opp av bilene og bussene som kjører forbi. Han har alle tingene sine i en pose; en "posemann" og ikke en av "ryggsekkturistene" med sekken full av øl klokka ni om morgenen; de som satt og grillet pølser i parken litt lengre ned.

Det er ett kvarter til bussen skal gå og jeg setter meg for å vente. Jeg har nye solbriller men skjønner ikke helt hvordan dette er tenkt; de er store og dekker det meste av ansiktet. Når jeg smiler så kjennes det ut som jeg har dem opp ved hårfestet. Enten så er det min kinnbein som burde vært avbestilt eller høvlet ned for sesongen eller så er det mulig at man skal se alvorlig og lett deprimert ut i sommer; det siste håper jeg at jeg skal slippe. Jeg dytter brillene opp og kjenner at det skarpe lyset skjærer i øynene; jeg har som vanlig ikke sovet nok.

Han kommer opp til busstoppet etter en liten stund. Ansiktet er slitent og han er rusa på et eller annet som gjør han sløv. Posene under øynene vitner om lite søvn over lang tid; barten er uflidd og hendene er nesten nedgrodde av skitt; han klarer så vidt å holde rundt flaska med fanta; den siger sakte ut av det slappe grepet hans men han rekker å fange den opp hver gang like før den glipper ut av hånda. Jeg ser på han; forsiktig. Ikke granskende og direkte; bare litt i øyekroken. Han ser tilbake på meg; ser at jeg har sett. Vi sitter stille noen minutter så begynner han å prate; lavt, så lavt at jeg ikke klarer å høre hva han sier.Ikke vet jeg om det er til meg heller. Jeg møter blikket hans og smiler svakt men sier ikke noe. Han ser på meg; gransker meg. Snakker lavt igjen og fortsetter å se på meg. Jeg har bare lyst til å spørre om han snakker til meg men gjør det ikke; spørre hvordan han har det. Men jeg sitter helt stille og ser bare opp på ham av og til. Bussen kommer; jeg går inn mens han står igjen. Jeg kjenner meg trist fordi jeg ikke spurte om han snakket til meg, trist fordi det var så vanskelig å vise at jeg så ham skikkelig; at jeg ikke bare så en møkkete kar som forstyrret meg i mine egne tanker; at jeg ikke bare var en uinteressert og likegyldig forbipasserende.

bob marley - redemption song

bjork- pagan poetry

pie jesu - sarah brightman and paul miles kingston

Jeg er ikke religiøs i den forstand at jeg har et bevisst forhold til en gud eller til tekster som skal formidle guds ord. Men jeg liker kirkemusikk; kanskje fordi jeg har sunget en del av de største verkene selv; og den følelsen som denne type musikken gir meg har kanskje noe åndelig over seg?

james blunt - you're beautifull

nick cave- into my arms

Noen ting kan ikke gjentas ofte nok...

'ett brev' - timbuktu

timbuktu - karmakontot

Jag gör det flera gånger om dan, jag menar väl väl
jag menar väl bra, vad jag menar är, jag menade vad
Om gud sitter däruppe med nån sorts polygraf
Gör jag vågor på hans papper som en storm i ett glas
Gör man något är det klart det kommer tillbaks
Man får lov att känna hettan av ånger och kval
När karmakontot är övertrasserat, det e komplicerat
Hvordan står det til med karmaen?


Men jag vet att jag kommer serveras min del av det hela
Dom säger ärlighet varar längst/Jag önskar att det alltid kunde va så enkelt
Men jag är en jävel på att trassla till/Jag erkänner det nu men det är knappt jag vill

Ref2X:

Ingen kan ljuga som vi eller vad tror ni
Jag tycker det liknar nån sorts
Sjuk typ av tragikomik o vi ramlar dit
Det sitter på karmakontot

Jag sa till Lisa att jag satt i ett möte
Men i själva verket fikade jag med Pia från Götet
O Peter sa till mig att han var på en släktmiddag
Men Ali såg honom med en tjej på gräddhyllan
Och syrran undrade varför jag inte dykt opp
Jag sa jag skulle ringt men hade batteritorsk
O farsan sa till mig att hans hälsa var god
Men doktorn ringde till morsan med en annan version
O fiddy säljer crack o han går me pistol
O Diddy lägger rap för det e hans passion
Och bush sa att Saddam höll på att bygga vapen
O Cheney skulle minsann inte inte tjäna på saken
O jag sa till min bokare att jag hade feber
Men stod ändå på krogen och bedöva min lever
För man bakom sanning gömmer sig bakom lögner
O shit jag ljuger nog tillochmed när jag drömmer

RefX2

bruce willis - save the last dance for me

Brevene flommet over av varme og med jevne mellomrom sendte han en kassett med musikk; Bruce Willis fikk æren av å avslutte en av kassettene; en påminnelse om at på slutten av kvelden så var det bare oss som betydde noe men også at jeg var fri til være meg selv selv om han var langt borte; at han stolte på meg.

....

Det var slutten av åttitallet og som sytten år og nyforelsket hørtes dette mer enn bra nok ut i mine ører *smiler*

pink floyd - comfortably numb

first love

Jeg husker ikke så mye av den kvelden; ikke hvordan vi kom dit og ikke helt med hvem men slutten husker jeg...

I jula er det en fest på hvert eneste lille sted med eget bygdehus og vi som er fra byen har gjennom nye venninner på videregående blitt innlemmet i en kultur vi ikke kjenner; unge og gamle som går på lokalet sammen; danser og drikker sammen, sloss og blir venner igjen. Til og med foreldrene til venninnene våre er der og selv om vi ikke er gamle nok til å drikke så er det ingen som sier noe; skulle noen bli for fulle så passer de på at ungene kommer seg hjem i god behold. Hvis de selv tar helt av må de kanskje ha hjelp selv. De danser sammen med faren sin minst en gang i løpet av kvelden men sitter kanskje ved hver sine bord; sirkulerer med jevne mellomrom og hilser på naboer, foreldre, slektninger og kanskje han de er hemmelig forelsket i. På scenen står et band; de spiller dansebandlåter; det danses swing i hele lokalet. Vi byjentene har bare vært på disco og swing er ikke noe vi akkurat tenker særlig høye tanker om. Det frister ikke å bli svingt rundt i haltende takt av en kar som er ti år eldre; med bart og en begynnenede ølmage og som stinker av det lokal hjemmebrygget. Alle vet at det er de som bor på stedet som lager den beste heimbrenten; uansett hvor uklart det er; ikke alltid det er tid til å la det stå til det er ferdig; i jula må det være en flaske til hver dag.

Jeg sitter på fanget til han som jeg møtte på en fest for to dager siden; han skjenker i glass etter glass med brennhete, illeluktende dråper; jeg drikker det jeg får. Jeg har ikke kysset han og han har ikke tatt på meg. Å sitte på fanget hans er det nærmeste vi har kommet å vise en eller annen form for interesse for hverandre. Han begynner å bli full; det er seint og jeg som går uten briller for å føle meg pen ser ikke så godt lengre; han sitter å ser ned og snakker om to biler han holder på å bygge opp igjen og om motorsykkelen sin. Jeg kjenner at jeg begynner å miste tålmodigheten; jeg kunne ikke brydd meg mindre om biler og motor og hvorfor ser han meg ikke i øynene når han snakker. Han er pen med sort hår og store blå øyne; hadde han bare løftet hodet. Han spør meg ikke om noe; bare snakker om sitt. De begynner på den siste halvtimen med musikk; de spiller alltid mest rolige låter. Ustø kropper kommer sammen; varme av musikk, alkohol og snart klare til å gå hjem.

En kar i dress kommer bort og prater med min noe sjenerte kavaler som absolutt ikke vil danse; han er full og å bevege seg til musikk er ikke hans greie. De prater en stund. Nykommeren bor tydeligvis ikke her lengre men de er kamerater og har spilt fotball sammen. Han spør om han kan få danse med meg siden mitt fang for kvelden absolutt ikke vil. Den mørke pene sier ja; de er kompiser og det kan da ikke skade. Jeg kommer vel tilbake; jeg har tross alt sittet der i flere timer og hørt på hans monolog om sylindre og olje og drukket heimbrenten hans.

Jeg er glad for å slippe unna og har hatt lyst til å danse lenge; bare ikke swing. Han i dress er høy og bred over skuldrene; kraftig med store hender og føtter. Dressen sitter godt over skuldrene og slutter ved hoftene. Han har rosa slips og magebelte. Hodet er stort og ansiktet firskåret; han har et stort mellomrom mellom fortennene og et bredt, ertende smil. Han prater i vei; de lyseblå øynene stirrer rett inn i mine brune mens han spør meg ut om hva jeg driver med mens han skyter inn detaljer om seg selv; hvor gammel han er og hva han studerer; at han liker å gå på jakt og at han syns det er litt stress med alle disse kompisenen som bare vil drikke bort hele jula. En stor og varm hånd hviler nederst på korsryggen min; på det tynne gjennomsiktige stoffet som det er mulig å skimte en sort, kort blonde-topp under. Den andre hånden holder et fast tak om min høyre hånd og leder meg stødig rundt blandt ustø par i alle salgs omfavnelser; tette og hjemmekoselige, trygg avstand og de mer lidenskapelige; munner som møtes og hender som diskret finner veien under løse klesplagg.

Vi danser et par sakte låter til bandet bestemmer seg for å spille en rask; han går ikke men blir stående og danser sammen med meg og et par venninner som er kommet til. Når den siste dansen kommer fanger han meg opp igjen; tettere og mer bestemet enn sist. Mitt fang for kvelden sitter ved veggen og skuler; jeg ignorere det og legger meg inntil den store kroppen hans og lar meg omslutte av hele han; små honningdryppende ord i øret og fingertupper som så vidt stikkes inn under bukselinningen min og legger svakt trykk på bar og varm hud. Han begraver hodet i det lange håret mitt og sier jeg lukter godt; at jeg er en søt jente som han liker. Stemmen er varm og dyp og hvert ord får det til å vibrere et sted inni meg som jeg ikke visste var der. Jeg kjenner det nå; kroppen min er myk og skjelver svakt; det umulig å komme nært nok. Hendene min finner det blonde, litt tynne håret i nakken hans og fingrene mine masserer forsiktig mens vi sakte vugger rundt på dansegulvet. Han blåser sakte liv i noe som jeg ikke har kjent på bevisst tidligere; den søte varmen som noen ganger sprer seg og kroppen som tigger om at noen skal komme og dele den med meg; smake på den. Hans glitrende øyne og selvsikre ord har fått det fram og han går ikke; han blir; trekker meg så nært han klarer.

Når musikken stopper tar han meg bestemt i hånda og geleider meg ut. Ute legger han armen rundt skuldra mi og vi går nedover grusveien som er dekket av et tynt lag snø; vinteren har vært mild og det ligger mørke pløyde jorder på begge sidene av veien; stjernen er ute for første gang etter flere regntunge og mørklagte kvelder; lufta er kald med lett sludd i. I en grøft står en kar og holder rundt jenta si som er blitt syk og kaster opp. Vi forsetter ned langs raden av parkerte biler til det ikke er flere å se; bare en svart katt smyger seg under en bil og forsvinner gjennom nettinggjerdet og ut i en mørk åker. Han tar av seg jakke og legger den rundt meg; varsomt dytter han meg mot siden på en bil mens han holder rundt meg. Han smiler men sier ikke så mye lengre; bare ser på meg og hvisker igjen i øret mitt at vi må ikke miste hverandre etter denne festen; han vil se meg igjen. Om jeg kommer på fest i slutten av uka. Jeg er ør i hodet; jeg skal ikke på flere fester; vi har ingen som kan kjøre oss. Jeg sier det til han selv om jeg bare vil si ja, ja, ja. Han sier han har ferie til en uke ut i januar og at vi kan møtes før han drar.

Han legger forsiktig den myke munnen på halsen min; ser på meg; granskende. Jeg klarer knapt å puste; han kjenner igjen reaksjonen med en gang og munnen blir mer bestemt og målbevisst; tunga finner øreflippen; han kjenner at kroppen min gir etter og støtter meg opp mens han lager en varm sti langs hårfestet mitt; myke lepper som jeg kjenner ikke helt slipper huden min etterhvert som han fortsetter; langs panna og nedover nesa. Når han når munnen min er jeg knapt i stand til stå. Grådig møter jeg munnen hans og jeg tar ryggen ut fra bildøra så han får henden bak på korsryggen min som er svai i et forsøk på å smelte sammen med han; hendene hans finner veien inn under den gjennomsiktige blusen og han drar opp den lille sorte blondesaken. Sakte masserer han den nakne ryggen min som ikke kjenner kulda lengre; som for første gang blir begjært av myke og bestemte hender. Han legger hendene under armene mine sånn at han kan kjenne de myke brystene mine med håndbaken men dra ned toppen igjen og bare hviler hendene forsiktig rundt mine myke, runde former. Neglene mine graver seg inn i nakken hans mens små klynk av nytelse unnslipper leppene mine. Øynene hans glitrer og han ler en lav, guttural latter og løfter meg opp fra bakken mens han klemmer meg hart; så hardt at jeg nesten ikke klarer å puste. "De roper på deg. Kom."

Han følger meg inn og henter jakka til meg; når jeg må på toalettet før vi går ut og møter skyssen vår hjem står han i døra og venter. Venninna mi fniser og hvisker i øret mitt at han er pen. Jeg har ingen anelse; ser på han. Blikket mitt er sløret av alkohol og manglende briller. Når jeg var helt nær han; kysset den brede, krevende munnen kunne jeg se han klart; jeg vet ikke om jeg syns han er pen eller ikke; bare at jeg vil ha han; at han vil ha meg. Han spør om telefonnummeret mitt. Jeg nøler; jeg nøler alltid. Venninna mi drar frem lebestiften sin og skriver det ned på et hvitt tørkepapir. Jeg lar henne gjøre det uten å protestere. Han bretter det sammen og stikker det i bukselomma og når jeg prøver å smyge meg forbi han i døråpninga drar han meg inntil seg og sier han skal ringe. Jeg tviler innerst inne men lukker øynene og møter munnen hans for siste gang den natta.

...

Han ringer fire dager etterpå. Vi møtes på en kafé. Jeg har tatt på meg brillene mine; sånn at han kan se hvordan jeg ser ut til vanlig. Men jeg tar de av når kakaoen er bestilt; han skal ha en kaffe. Han er fire år eldre enn meg og skal reise tilbake til skolen ganske snart. Broren min har advart meg mot han; en kamerat kjenner han som en skikkelig rundbrenner men allikevel en snill kar. Jeg biter meg merke i det siste. Hendene våre møtes over bordet; han ser meg i øynene hele tiden mens han snakker. Det er ingen ubehaglige pauser i samtalen; stillheten flyter like godt som ordene. Vi tilhører hverandre helt og holdent et helt år framover.

kenneth ishak - how you have grown

beezewax - in the stands

lauryn hill - sweetest thing

The sweetest thing I've ever known
Was like the kiss on the collarbone
Soft caress of happiness
The way you walk, your style of dress
I wish I didn't get so weak
Ooo, baby, just to hear you speak
Makes me argue just to see
How much you're in love with me
See, like a queen, a queen upon her throne
Chorus

Chorus
It was the sweet, sweet, sweetest thing I know,
It was the sweet, sweet, sweetest thing I know

I get mad when you walk away (don't walk away)
So I tell you leave, when I mean stay
Warm as the sun dipped in black

Fingertips on the small of my back
More valuable than all I own
Like your precious, precious, precious, precious dark skin tone
Chorus

It was the...Ah
I tried to explain
Ah...but baby, it's in vain

Speaking on my mother's phone
The touching makes me think I'm grown, (you ain't grown)
Sweet prince of the ghetto
Your kisses taste like armoretto
Intoxicating, oh, so intoxicating
How sad, how sad that all things come to an end
But then again, I'm, I'm not alone

john legend-ordinary people

silkemykt

Han ser på meg; øynene omfavner meg og ordene hans smyger seg inn under huden og små elektriske støt av velbehag stråler helt inn til kjernen av meg og varmer opp mine innerste og mest private rom. Historiene hans finner seg et lunt sted å hvile; gir nyanser og dybde til mine; utfyller mine følelser og tanker. Når avskjedsklemmen er slutt; små skimrende silketråder, nesten usynlige, kan ses mellom våre to rygger som beveger seg i motsatt retning. Gang etter gang vil de vise sin elastisitet; trekke oss mot hverandre.

bjørk - jóga

bjørk - unravel

gyldne korssting

Jeg sover så dypt at når klokka ringer så føles det som det har gått en evighet; en tom og lang evighet. Jeg har ingen tanker i hodet når jeg våkner og det tar noen minutter før jeg kjenner at revnen på innsiden er der fortsatt; et sted i brystkassen. Det kjennes ut som den skal slites i to, jeg kjenner at revnen allerede rekker ned til magen. Jeg går i dusjen og sniker meg tilbake til senga når jeg er ferdig. Dyna er fortsatt varm, selv etter ti minutter. Jeg krøller meg sammen og stiller klokka ett kvarter fram. Når den ringer må jeg gå ellers kommer jeg mer enn de planlagte tre minuttene for seint. Ett kvarter etterpå er jeg klar; jeg saumfarer senga for å finne mobilen; jeg finner den under dyna; fortsatt holder den på varmen fra meg; ber meg om å komme tilbake.

Gata er for en gangs skyld helt tom; ingen på vei noe sted; på jobb eller hjem etter en lang natt. Ingen av Oslos permanente ryggsekkturister er å se; de uten tak over hodet som streifer rundt nattestid med sekk på ryggen i påvente av at et sted som serverer gratis frokost skal åpne. Det hender de allerede står og i parken og tar en første øl i det tiltagende dagslyset. I dag er det helt øde. De første oransje solstrålene slikker hustakene og minareten til moskéen som ligger bak fengslet gnistrer i ulike turkise nyanser. Trærne i parken begynner å få grønne skudd og grenene strekker seg mot lyset og krever varme. De nye tynne, skuddene på de største trærne nede ved bussholdeplassen ser nesten ut som intrikate blonder i sort når jeg legger hodet bakover og ser opp mot den mørkeblå himmelen. Nede ved Akerselva er det måketimen; de skriker og skråler og sjekker ubeskjedent ut søppelcontainerne som er satt ut i Olafiagangen. På rekkeverket sitter to store måker og ser med grådige kuleøyne på det natteranglerne har etterlatt seg; kebab, urin og oppkast. Oslo Plaza speiler en by som sakte men sikkert kommer til å våkne; støyen kommer til å tilta ganske raskt fra motorveien over elva og målbevisste lønnsarbeidere vil skritte raskt avgårde; på vei til en ny dag på jobben. Jeg kjenner at roen, det varme lyset fra sola som står opp og lufta; frisk og kald, delvis har klart å sy sammen revnen i brystet; små gyldne korssting som gjør at jeg kjenner meg mer hel.
....

De rakner igjen når dagen får tatt meg mellom de skarpe tennene sine og fillerister meg på nytt.

tori amos - crucify

Jeg satt på rommet en formiddag og leste Jens Bjørneboes bok "Uten en tråd" og spilte "Little Earthquakes" med Tori Amos høyt som om musikken skulle overdøve det jeg "drev" med. De mest utagerende guttene på gymnaset hadde selvfølgelig valgt å skrive særoppgave om både den og "Sangen om den røde rubin", sistnevnte har jeg enda ikke lest. Jeg mener at den befant seg i en bokhylle nær meg; min far av alle tror jeg hadde den, men den er forsvunnet. Jeg husker at jeg syns det var en smule flaut å låne boka til Bjørneboe, i allefall hvis den var alt den var skrytt opp til å være av kåte tenåringsgutter. Jeg vil tro jeg slengte på en fire-fem andre bøker for at det skulle seg tilforlatelig ut. Helt stille satt jeg der og leste mens Tori messet i bakgrunnen. Følte meg litt skitten og umoralsk men var overasket over språket; hvor lite grovt det var; hvor kliniske beskrivelsene var. Ikke at det tok virkninge av innholdet bort fra boka, beskrivelse av kjønnsdrifter og selve akten kan vel beskrives på en hvilken som helst måte; man er sjelden uberørt. Jeg kan ikke huske siste jeg hørte på Tori Amos...

minor majority - wish you'd hold that smile.

k'naan - soobax

Og hvorfor ikke høre på en somalisk rapper med det samme?

Basically, I got beef
I wanna talk to you directly
I can’t ignore, I can't escape
And that's cause, you affect me
You cripple me
You shackle me
You shatter my whole future in front of me
This energy, is killing me
I gotta let it pour like blood, Soobax

Dadkii waa dhibtee nagala soobax
Dhibkii waa batee nagla soobax
Dhiigi waad qubtee nagala soobax
Dhulkii waad gubtee nagala soobax
Nagala soobax (2x)
Dadkii waa dhibtee nagala soobax
Dhibkii waa batee nagla soobax
Dhiigi waad qubtee nagala soobax
Dhulkii waad gubtee nagala soobax


So for real, who's to blame
We lose lives over Qabiil's name
Disregard, for the soul
We just don't give a f**k no more
Left alone, all alone
Settle your issues on your own
What to do, where to go
I got to be a refugee damn, soobax

Repeat Chorus

Mogadishu, used to be
A place where the world would come to see
Jaziira, sugunto liida, wardhiigleey iyo Madiina
Hargeysa, Boosaaso, Baardheere iyo Berbera
My skin needs to feel the sand the sun
I’m tired of the cold
God damn soobax

Repeat Chorus

I guess I could use the last bar to flow
I’m known as a lyrical rhyme domino
I'm cynical, well, oh now you know
Put a whole in an emcee like cheerio
They don't hear me though
I work for the struggle I don't work for dough
I mean what I say, I don't do it for show
Somalia needs all gunmen right out the door

Repeat Chorus till fade

K’naan talking
Yea, I hope you know the language
You can translate the vibe
That right there is a protest song
Yo, I made a protest song
And it’s called Soobax
Soobax means come out
Directly talking to the gun men and warlords of Africa
Letting them know that we can’t
You know, the people can’t take it no more
It’s a soundtrack to a poor man’s revolution
in East Africa, right now playing for the people
And we went to Africa, shooting the video for this
The only way you can translate the vibe, you know
Soobax

Dadkii waa dhibtee nagala soobax:
(Translation- you have exasperated the people so come out with it.)
Dhibkii waa batee nagla soobax:
(Translation - The troubles have increased so come out with it.)
Dhiigi waad qubtee nagala soobax:
(Translation- you've spilled the blood so that it drains on the roads, so come out with it.)
Dhulkii waad gubtee nagala soobax:
(Translation-You've burnt the root of the earth, so come out with it.)

sunkissed

Jeg sitter oppe på muren; overskrevs med en bok foran meg. Jeg sitter i overgangen mellom sol og skygge. Det ble for varmt å sitte i det skarpe sollyset; sola prikket i ansiktet, jeg ble slapp og kjente at det begynte å murre et eller annet sted inni meg. Akkurat i overgangen er det en svak vind som stryker over de varme, bare føttene mine og som løfter håret vekk fra ansiktet; jeg orker endelig å se på det som skjer rundt meg. Jeg kniper øynene igjen og ser alle ungene med overdimensjonerte hoder som løper rundt oppe på steinhellene som har blitt fraktet hit helt fra Kina. De ser ut som små romvesner når de tråkker i sirkel rundt det tomme vannbassenget i midten av parken med sykkelhjelmer i alle regnbuens farger. Flere skatere har funnet veien ned hit og plasthjulene bråker mot stein der de sparker frem og tilbake; opp og ned av forsérbare kanter. En hvit cricketball lander i boka mi. En ung paksitansk gutt kommer løpende fra bak veggen og unnskylder seg før han røsker med seg ballen og forsvinner. En kan høre det harde smellet når balltreet treffer ballen med jevne mellomrom og det ropes korte setninger på urdu. Fra der jeg sitter kan jeg se at en far også har funnet veien ut til ungdommene som er kledd i vide, mørke treningsbukser og trange t-skjorter; han har en sid hvit skjorte på og hvite vide bukser under der han står ganske langt bak på banen. Han har nok funnet en posisjon hvor han slipper å løpe så mye; men han er med i alle fall. Jeg leser i boka; kjemper med oppbygningen men lar meg imponere av språket. Med jevne mellomrom må jeg ta pause for å tenke over det jeg har lest eller for å se om mine unger fremdeles befinner seg i nærheten eller om jeg må ta en liten runde for å se hva de holder på med. Jeg rusler bortover steinhellene; kjenner strukturen av steinen under de nakne fotbladene og varmen fra sola. Solbriller har jeg ikke rukket å kjøpt enda og jeg myser for å se om jeg kan se de to som er mine. Jeg finner de alltid; langt borte på den grønne plenen eller på lekeplassen. Jeg går ikke bort men lar dem holde på med sitt; må bare vite at de er der. Tilbake på den varme muren lukker jeg øynene og sitter helt stille og prøver å tømme hodet; det kjennes ut som noen planter myke, varme kyss over hele ansiktet mitt og omfavner hele meg. Jeg vet ikke om det er varmen fra sola som gjør det, om det er kroppen min som minner meg på noe som har vært eller gir løfte om noe som kommer; jeg har blitt kysset av sola i dag.

verden vil bedras

Kadra, den unge muslimske kvinnen som for noen år tilbake gikk inn i moskéer og bad imamer om råd angående omskjæring iført hijab og skjult kamera har gått ut i avisenen og sagt at det er på tide at koranen omfortolkes og at man setter søkelyset på kvinners rettigheter. Hun uttaler følgende: « Kvinners posisjon har aldri blitt tatt opp tidligere. De få kvinnene som har forsøkt å sette dette temaet på dagsordenen, har blitt stemplet som vantro.» Responsen fra sentrale muslimske menigheter kommer ganske kjapt og den er ikke mye å skryte av, hør bare: «Hun kan si hva hun vil, og er sikkert pen og har en fin kropp, men vi kan ikke forandre Koranen på grunn av hva en kvinne mener, sier Sarwar.» Få dager etterpå blir Kadra banket opp i Møllergate seint på natta av somaliske ungdommer: «Mens jeg lå på asfalten, sparket de meg og skrek at jeg hadde tråkket på Koranen. Flere ropte Allah-o-akbar (Gud er stor) og begynte også å si et vers fra Koranen,» Så er dabatten i gang men om hva? Og hvorfor er det sånn at hver gang denne debatten blusser opp så sitter du og jeg like lite kloke igjen; for hva har vi lært? Ingenting bortsett fra at ungen muslimske jenter får juling hvis de er kritiske til sine egne? Så fint, det passer jo perfekt inn i det bilde vi har av muslimske menn og de miljøene de dominerer både hjemme og ute i den store vide verden.

Det første jeg har lyst til å påpeke er at Kadra tar feil når hun hevder at kvinners posisjon aldri er tatt opp og at de som gjør det har blitt stemplet som vantro. Dette kan på ingen måte sies å være sant og at Kadra oppfatter verden slik skjønner jeg kan provosere kvinner med andre livserfaringer og som daglig jobber med problemstillinger knyttet opp mot kvinner og rettigheter innenfor islam både i Norge og i verden ellers. Jeg syns at det er relevant å påpeke at Kadra representerer et ørlite segment i den somaliske og muslimske kvinnebefolkningen og hennes opplevelse av islam som kultur, religion og familie på ingen måte kan sies å være representativt for den muslimske mediankvinnen. Dermed blir hennes utsagn oppfattet som angrep og mangel på kunnskap.

Når hun så blir banket opp på gata klokken tre på natten av somaliske ungdommer; både unge menn og kvinner og hevder at det skyldes hennes utsagn i media om koranene og islam så er det faktisk viktig å ikke nødvendigvis akseptere konklusjonen hennes uten å sette noen spørsmålstegn ved den. Jeg er sikker på at hun ble banket opp, men min kjennskap til somaliske ungdomsmiljøer sier meg at de som banket henne opp er like lite representative for det somaliske miljøet som Kadra er. Jeg vil anta at de erfaringsmessig tilhører det samme lille segmentet som Kadra og at angrepet på henne er et resultat av at de føler sinne fordi nok et menneske har gjort sitt til at somaliere og muslimer som gruppe fremstilles negativt i media.

Det neste som bør påpekes er at Kadra har all rett til å mene noe om sin kultur, religion og strukturene som hun oppfatter som undertrykkende. Alle andre har rett til å komme med motforestillinger men det er også riktig å påpeke at noen av motforestillingene illustrerer poenget til Kadra i stor grad. Jeg tror også at det er trygt å si at de fleste muslimer og religiøse menigheter tar avstand fra å gå fysisk løs på dem som hevder et syn som fremstilles som kontroversielt i media. For er det så kontroversielt å hevde at tolkningen av koranen må gi kvinner rettigheter på lik linje med menn?

Det som forstyrrer meg like mye hver gang debatten raser om islam og kvinner er at det er ikke det vi faktisk diskuterer. I dette tilfellet er det som vanlig en diskusjon om ytringsfrihet; ikke at det ikke er viktig, men vi unnlater å ta opp det temaet som Kadra hevder hun ville ha fokus på, nemlig kvinners posisjon. Vi lar det som skjer rundt en meget kontroversiell ung kvinne når hun kommer med lite kontroversielle utsagn ta all plassen. Iskwew tar frem uttalelser fra både Lena Larsen og Bashe Musse når hun sier at det blir helt feil å hevde at en må være en kompetent kritiker for å kunne kritisere. Larsen og Musse er pinlig klar over at de er representanter for et minoritetssamfunn og alt de sier vil veies på gullvekt. De har valgt å komme med forklaringer på hvorfor Kadras uttalelser vekker harme; hun anses for å ikke ha nok kunnskap om religionen hun er vokst opp i og hun burde ha kommet til miljøet og tatt opp diskusjoenen der i stedet for å gå til media. Larsen og Musse gjør samme feil som alltid gjøres; de imøtegår negative uttalelser med å si at en annen strategi burde vært valgt samtidig som de prøver å forklare hvorfor man får de ganske så usiviliserte reaksjoenene både verbalt og fysisk som denne saken har frembrakt. Resultatet blir at vi aldri kommer lengre enn til ytringsfriheten.

En annen ting som plager meg er at det virker som det er liten forståelse for at å komme med kritikk innenfor et minoritetsmiljø har helt andre konsekvenser enn det har når en sitter trygt plassert i majoritetens trygge favn. Når Kadra selvsikkert hevder at ingen stiller spørsmål ved kvinners posisjon blir det ekstra viktig for miljøet å ta avstand fra hennes uttalelser. For de vet at det hun sier blir oppfattet som om det gjelder absolutt alle som er muslimer. Jeg er rimelig sikker på at mange som er muslimer i vid forstand (somalier, tyrker, sunni, shia, kvinne, mann etc.) den siste uka har vært nødt til å svare på hva de syns om Kadras uttalelser og at hun har fått juling. De fleste av oss har såpass mange erfaringer at hvis vi leser i avisa at en kar fra Romerike holdt en kvinne fanget i huset sitt i ett år så tror vi ikke at alle fra Romerike har samme tilbøyelighet; å drive med frihetsberøvelse. Vi antar at det er et enkelttilfelle og at sannsysnligheten for at det kan skje andre steder enn på Romerike er størst. Når Kadra sier det hun sier så antar vi at det er sant og i stor grad gjelder alle muslimske miljøer og hun uttaler seg da vitterlig generelt. Men vi rekker aldri å få noe mer innsikt i saken før den eksploderer i uberettiget vold på gata og spørsmålet om ytringsfrihet. Hvem ville forresten skrevet om hvordan hverdagen til muslimske kvinner har endret seg over de siste femti år? Kanskje Klassekampen, Dagbladet og Dagsavisen? Eller kankje ikke. Jeg har ikke sett en eneste artikkel som forsøker å gå inn på Kadras utsagn og faktisk prøve å finne ut om det hun sier er sant. Ikke én.

Jeg tror på ingen måte at de som kritiserer den minoriteten de kommer fra har et større ansvar når de uttaler seg om ting fordi konsekvensene er så mye større. Men jeg stiller meg spørrende til det manglende ansvar som media tar i å være kritiske til de utsagnene som når media. Det ser ut som at det eneste som er en forside verdig bør komme i en innpakning vi kjenner igjen og kunne skape rablader; har det ikke dette potensialet så lar vi det ligge. Kadra fremstår som en frigjort, selvstendig og vestlig kvinne med muslimsk bakgrunn og hun usynliggjør arbeidet som gjøres av massevis av muslimske kvinner både i Norge og ellers i verden med et usannt utsagn; det tar ikke mer en noen timer før saken eksploderer. Uten at du og jeg har funnet ut noe særlig mer om islam og kvinnefrigjøring i muslimske miljøer i dag. Jeg kan ikke konkludere med annet enn at verden vil bedras.

Sint strateg

II international Congress on Islamic Feminism

Møter modige feminister

Tente på omskjæring

og les hva en somalisk jente mener om saken på Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg

jacques brel - ne me quitte pas

Man skal ikke undervurdere verdien av en entusiastisk fransklærer...

leonard cohen and judy collins - suzanne

Da jula kom og vi ikke lengre var sammen men fremdeles ikke klarte oss helt uten hverandres vennskap og fysiske varme ga han meg en gammel Cohenplate. Jeg husker jeg trodde det var noe annet; at jeg strakte ut armene og ga han en god klem lenge før jeg så hva det var. Han ble flau og unnskyldte seg for at han hadde plukket med seg en av de billigste platene på Platekompaniet. Jeg var mest lei meg for at jeg ikke klarte meg uten han og spilte ikke plata før det hadde gått flere måneder.

snow patrol - chasing cars

secondhand serenade - vulnerable

et godt sted

Jeg står og fikler i veska; leter etter nøklene. Jeg rister på veska og kan høre den umiskjennelige lyden av sju nøkler på et knippe men jeg klarer ikke finne dem. Jeg går bort fra døra og setter meg på huk ved veggen; jeg må lete bedre. Mens jeg sitter der kommer den nye naboen og skal inn. Jeg ser opp og smiler men han overser meg totalt, låser seg inn og før jeg rekker å komme meg på beina og bort til døra har den slått igjen. Jeg banner innvendig og må til å lete i veska; én gang til. Jeg finner nøklene til slutt i en liten lomme med glidelås som jeg aldri bruker. Det var sikkert et forsøk fra min side på å få litt orden; finne ett sted å legge dem og så glemte jeg det med en gang jeg hadde plassert dem der. Ved min egen dør ligger det aviser for to dager og noen boligbilag. Jeg ser bort på naboens dør; der er det ingenting, ikke en gang en matte. Han går pent kledd i dress og hilser ikke på noen. Han kommer og går uten at det merkes. Når jeg forsøksvis smiler ser han rett gjennom meg; som om jeg ikke eksisterte.

Jeg går inn; døra har stått åpen mens jeg har vært på Rema og på posten og hentet en pakke. Det er rotetet innefor døra; en bag med rene klær, sko for de fleste årstider i salig blanding og to fotballer. Det hadde kanskje vært en idé å rydde i tilfelle noen skulle stikke innom. Han bryr seg sikkert ikke om rotet men det kunne jo hende noen jeg faktisk kjente stakk innom og da kunne det selvsagt sett bedre ut. Forresten så vet jeg ikke lengre når han har vært her; med mindre jeg møter han i døra eller utenfor og det er sjelden. Naboen som alltid fikk med seg hvem som kom og gikk er erstattet med Mr. Cool Guy i dress som aldri smiler. Nøklene havner på bordet og innholdet fra postkassen på toppen. Jeg prøver å få et overblikk over rotet og hva som må tas først. Det virker ikke som han har vært her uasett; det ligger ikke noen lapp på bordet der han alltid forlater dem hvis han legger igjen noe i det hele tatt. Så enten har han vært her og ikke hatt noe å si; bare drukket litt te og samvittighetsfullt vasket koppen og satt den på plass før han gikk eller så har han ikke vært her i det hele tatt. Jeg kjenner at det kjennes litt trist å ikke vite om han faktisk fortsatt kommer. Når jeg visste hvor ofte han kom og gikk så var det godt å komme inn døra; jeg var forventningsfull. Og fordi jeg visste at han hadde vært der så mente jeg bestemt at jeg kunne føle det også; restene av et nærvær. Det føles tommere nå så det er mulig at det bare var noe jeg innbilte meg; jeg er ikke akkurat av den intuitive typen. Observant er nok en mye bedre beskrivelse av meg.

Jeg drar av de lange støvlene og finner fram posten; sjekker om det er regninger som bør legges på et mer eller mindre kjent sted til kontoen sier at det er mulig å innfri krav. Innimellom reklamen finner jeg en konvolutt i resirkulert papir med navnet mitt på; håndskrevet med store bokstaver. Det er sjelden jeg får ordentlige brev så jeg blir nysgjerrig; stemplet er uleselig og det står ingen avsender. Inni ligger det to sider fylt med ord; tanker, erfaringer og det harde jeg kjente da jeg løftet konvolutten var en cd. Jeg setter inn plata i spilleren og leser. Det er ikke så tomt og stille lengre; jeg krøller meg sammen i den sjokoladebrune sofaen med myke fløyelsputer og lar musikken smyge seg på. Han har skrevet et brev; langt og kronglete; akkurat som jeg liker dem. Jeg får visst ikke ryddet nå heller.

ramones - do you wanna dance

ani difranco - not a pretty girl

I am not a pretty girl
that is not what I do
I ain't no damsel in distess
and I don't need to be rescued
so put me down punk
maybe you'd prefer a maiden fair
isn't there a kitten stuck up a tree somewhere

I am not an angry girl
but it seems like I've got everyone fooled
every time I say something they find hard to hear
they chalk it up to my anger
and never to their own fear
and imagine you're a girl
just trying to finally come clean
knowing full well they'd prefer you
were dirty and smiling

and I am sorry
I am not a maiden fair
and I am not a kitten stuck up a tree somewhere

and generally my generation
wouldn't be caught dead working for the man
and generally I agree with them
trouble is you gotta have youself an alternate plan
and I have earned my disillusionment
I have been working all of my life
and I am a patriot
I have been fighting the good fight
and what if there are no damsels in distress
what if I knew that and I called your bluff?
don't you think every kitten figures out how to get down
whether or not you ever show up

I am not a pretty girl
I don't want to be a pretty girl
no I want to be more than a pretty girl

ani difranco - selfevident

Forsiktig, dette er poesi, ikke musikk. Inspirert av 9/11.



yes,
us people are just poems
we're 90% metaphor
with a leanness of meaning
approaching hyper-distillation
and once upon a time
we were moonshine
rushing down the throat of a giraffe
yes, rushing down the long hallway
despite what the p.a. announcement says
yes, rushing down the long stairs
with the whiskey of eternity
fermented and distilled
to eighteen minutes
burning down our throats
down the hall
down the stairs
in a building so tall
that it will always be there
yes, it's part of a pair
there on the bow of noah's ark
the most prestigious couple
just kickin back parked
against a perfectly blue sky
on a morning beatific
in its indian summer breeze
on the day that america
fell to its knees
after strutting around for a century
without saying thank you
or please

and the shock was subsonic
and the smoke was deafening
between the setup and the punch line
cuz we were all on time for work that day
we all boarded that plane for to fly
and then while the fires were raging
we all climbed up on the windowsill
and then we all held hands
and jumped into the sky

and every borough looked up when it heard the first blast
and then every dumb action movie was summarily surpassed
and the exodus uptown by foot and motorcar
looked more like war than anything i've seen so far
so far
so far
so fierce and ingenious
a poetic specter so far gone
that every jackass newscaster was struck dumb and stumbling
over 'oh my god' and 'this is unbelievable' and on and on
and i'll tell you what, while we're at it
you can keep the pentagon
keep the propaganda
keep each and every tv
that's been trying to convince me
to participate
in some prep school punk's plan to perpetuate retribution
perpetuate retribution
even as the blue toxic smoke of our lesson in retribution
is still hanging in the air
and there's ash on our shoes
and there's ash in our hair
and there's a fine silt on every mantle
from hell's kitchen to brooklyn
and the streets are full of stories
sudden twists and near misses
and soon every open bar is crammed to the rafters
with tales of narrowly averted disasters
and the whiskey is flowin
like never before
as all over the country
folks just shake their heads
and pour

so here's a toast to all the folks who live in palestine
afghanistan
iraq

el salvador

here's a toast to the folks living on the pine ridge reservation
under the stone cold gaze of mt. rushmore

here's a toast to all those nurses and doctors
who daily provide women with a choice
who stand down a threat the size of oklahoma city
just to listen to a young woman's voice

here's a toast to all the folks on death row right now
awaiting the executioner's guillotine
who are shackled there with dread and can only escape into their heads
to find peace in the form of a dream

cuz take away our playstations
and we are a third world nation
under the thumb of some blue blood royal son
who stole the oval office and that phony election
i mean
it don't take a weatherman
to look around and see the weather
jeb said he'd deliver florida, folks
and boy did he ever

and we hold these truths to be self evident:
#1 george w. bush is not president
#2 america is not a true democracy
#3 the media is not fooling me
cuz i am a poem heeding hyper-distillation
i've got no room for a lie so verbose
i'm looking out over my whole human family
and i'm raising my glass in a toast

here's to our last drink of fossil fuels
let us vow to get off of this sauce
shoo away the swarms of commuter planes
and find that train ticket we lost
cuz once upon a time the line followed the river
and peeked into all the backyards
and the laundry was waving
the graffiti was teasing us
from brick walls and bridges
we were rolling over ridges
through valleys
under stars
i dream of touring like duke ellington
in my own railroad car
i dream of waiting on the tall blonde wooden benches
in a grand station aglow with grace
and then standing out on the platform
and feeling the air on my face

give back the night its distant whistle
give the darkness back its soul
give the big oil companies the finger finally
and relearn how to rock-n-roll
yes, the lessons are all around us and a change is waiting there
so it's time to pick through the rubble, clean the streets
and clear the air
get our government to pull its big dick out of the sand
of someone else's desert
put it back in its pants
and quit the hypocritical chants of
freedom forever

cuz when one lone phone rang
in two thousand and one
at ten after nine
on nine one one
which is the number we all called
when that lone phone rang right off the wall
right off our desk and down the long hall
down the long stairs
in a building so tall
that the whole world turned
just to watch it fall



and while we're at it
remember the first time around?
the bomb?
the ryder truck?
the parking garage?
the princess that didn't even feel the pea?
remember joking around in our apartment on avenue D?

can you imagine how many paper coffee cups would have to change their design
following a fantastical reversal of the new york skyline?!

it was a joke, of course
it was a joke
at the time
and that was just a few years ago
so let the record show
that the FBI was all over that case
that the plot was obvious and in everybody's face
and scoping that scene
religiously
the CIA
or is it KGB?
committing countless crimes against humanity
with this kind of eventuality
as its excuse
for abuse after expensive abuse
and it didn't have a clue
look, another window to see through
way up here
on the 104th floor
look
another key
another door
10% literal
90% metaphor
3000 some poems disguised as people
on an almost too perfect day
should be more than pawns
in some asshole's passion play
so now it's your job
and it's my job
to make it that way
to make sure they didn't die in vain
sshhhhhh....
baby listen
hear the train?

ebba grön - vad pojkar vil ha

Jeg er litt svak for denne biten av svensk punk, egentlig veldig svak. Jeg kjøpte en plate med det beste av Imperiet sikkert på slutten av åttitallet og forelsket meg helt i musikken. Ebba Grön var forgjengeren til bandet. Så da er det fredags"disko" hos Othilie med ganske så spenstige låter. Tekstene snakker vi ikke en gang om... Enjoy!

ebba grön - ung & kåt

Fläskkvartetten - lave

imperiet - märk hur vår skugga

Imperiet synger Bellmann. Vakkert, spør du meg.

ryan adams - so alive

"daddy"

Det er en underlig dag. Varmen som slår i mot meg når jeg går av flyet er overveldene; fuktig og av en annen verden. Alt jeg kjenner er den kalde og friske luften fra et 19 år langt liv ved havet der sjølukta og vinden gir frisk smak til hvert åndedrag. Det lukter varmt og skittent her; lufta har en tyngde som presser seg på og får det til å krible ubehagelig i hele kroppen. Penklærne som vi har skiftet til under flyturen finner veien tilbake i kofferten og vi smetter inn i det letteste vi kan finne; inne på den skitne flyplassdoen der alt er i rustfritt stål og det er hyller på veggen for at du skal unngå å bli frastjålet veska mens du sitter halveis på huk over de skitne toalettene og gjør det du må. Vi har noe drøye timer som skal slås i hjel før vi blir hentet og spiser vårt første stykke pizza på en bråkete og travel kafé med så mye fett på toppen at servietten vi legger oppå raskt blir gjennomtrukket av fett; vi skal ikke legge på oss som alle andre gjør. Etter en flere timer lang kjøretur blir vi en etter en sluppet av i ulike nabolag; til slutt er det bare meg. Jeg sitter der med følelsen at dette er helt uvrikelig og det uvirkelige er at jeg faktisk føler meg helt som vanlig. Vi kjører ned brede gater; trærne har tykke stammer det må minst tre stykker for å nå rundt. De røde stoppskiltene og de grønne skiltene med hvite kanter med navn på neste bydel gjør at jeg samtidig føler det som jeg er midt i en film jeg har sett mange ganger før.

Da bilen endelig stopper utenfor et stort treetasjes hus i en stille sidegate er varmen fremdeles like overveldene selv om det er seint i september og klokka er åtte på kvelden. Det er visst det de kaller en "indian summer". Jeg står litt ute på trappa og ser meg rundt. Hagen på forsiden er enkel og ikke av det slaget som skal imponere naboen; bare gress og noen få busker. Noen få leker ligger rundt i gresset og vitner om at noen har lekt her ute en gang i løpet av dagen og et dekk enger fra et gammelt tau fra den tjukkeste greina i treet som står ved garasjen. Jeg ringer på døra og et rabalder uten like starter et sted i et av rommene bak; bjeffing og unger som hyler og roper. Snart står de i døra; familien min det neste året. Jeg skal ta meg av ungene. Jeg kan ikke ha tenkt særlig nøye over dette slår det meg der jeg står; jeg som ikke skjønner meg på unger og som blir utålmodig av den minste ting og som for ikke å være alt for streng av og til tillater alt og det er da ting virkelig blir ille; min amputerte erfaring som barnevakt burde fått meg til å finne andre måter å oppleve verden på. Dette er nesten gratis; jeg får kost og losji og betalt noen dollar i uka. At jeg skulle dra var så uvirkelig for meg at jeg dagen før overnatter hos en kjæreste som vet at dette blir hans siste natt med meg og som har visst det siden vi møttes tre måneder tidligere. Når morgenen kom dro jeg hjem og puttet det jeg kunne finne av klær i en koffert og dro. Jeg kunne ikke komme på at det var noe jeg måtte ha med meg; noe jeg ikke kunne klare meg uten. Jeg klarte ikke å kjenne at jeg skulle noe spesielt sted og følte det mer som jeg var på vei til sommerhuset og besteforeldrene mine for et par ukers tid; oppakningen var den samme, lett og lite gjennomtenkt.

De er mye eldre enn jeg har trodd; han er nesten gammel nok til å være bestefaren min. Han har brusete hvitt hår som en gang har hatt krøller. Han er mer enn ett hode høyere enn meg og middels kraftig bygd. Han har gjennomtrengende vassblå øyne og et stort smil. Stemmen er myk og rund; tenor ville jeg anslått noe som viser seg å stemme senere. Hun er liten og nett med mørkebrune øyne med masse smilerynker rundt; gammel til å ha så små barn tenker jeg. Hun har en sprø stemme som knekker av og til og langt mørkt hår som alltid er samlet sammen i en topp på toppen av hodet eller i en svingende hestehale. Ser du henne bakfra ser hun ut som en ungjente der hun går; energisk og liten. Ungene er vidt forskjellig; en liten lubben engel med klare blå øyne, lys i huden og en rund og myk munn med en smokk hengende ned fra skjorta i et fargerikt bånd mens den andre er tynn og spiss i kantene med brune øyne som ser granskende på meg. Han har vite arr på knærne og håret hans er stritt og mørkt der den andres ligger i myke runde krøller.

Etter et velkomstmåltid og en tur opp til hovedgata med en av jentene i nabolaget som også skal passe unger ett år er jeg tilbake i det nesten mørklagte huset. Jeg har fått nøkkel og låser meg inn. I kjøkkenet på baksiden av huset sitter han med døra ut i bakhagen åpen mens han leser avisen og drikker GT. Han smiler når jeg kommer og sier at alle har lagt seg. Han liker å sitte oppe litt lengre; kjenne på roen. Jeg slår meg ned og han henter en cola til meg. Vi sitter der lenge og prater. Varmen fra tidligere på dagen er like påtrengende, selv nå, nærmere midnatt. Jeg forteller at jeg ikke liker varmen så godt og han sier vi godt kan ta et lite bad før vi tar kveld. Jeg skifter og vi møtes ute i hagen; gresshoppene lager sin karakteristiske lyd og himmelen har et gult skjær fra milevis med opplyste nettverk av motorveier, boliger, nattstille kontorer og døgnåpne forretninger. Vannet er kjølig og tar endelig bort den ømme spenningen som har bygd seg oppi kroppen i løpet av dagen; skyller bort saltet som svetten har avleiret gjennom en lang dag. Når jeg har svømt noen lengder står vi der; under de svære trærne inne på grunna og prater. Jeg merker det med en gang. Han står helt inntil meg; så nært at jeg ikke kan gjøre annet enn å se opp på han der han rager høyt over meg i det dunkle lyset. Hvis jeg senker hodet vil jeg komme borti den våte overkroppen hans så jeg lar være. Men jeg flytter meg ikke. Han står bare der, prater og ler mens han smiler ned til meg. Ikke noe mer. Nærmere enn noen jeg kjenner ville stått. I bakhodet mitt tenker jeg at han ikke kan være av den trofaste typen. Men han ber ikke om noe; han bare får meg til å føle at han har sett meg; på ordentlig.

Vi sitter ofte oppe på kvelden sammen. Snakker om hvordan dagen har vært men også om de alvorlige tingene; hva vi legger i vennskap; hvordan vi ønsker å være som menneske og hva som er vanskelig når en bare er det samme gamle hverdagsmennesket hver eneste morgen uten å klare og se at en skal kunne bli sitt beste jeg i overskuelig framtid. Han gir meg stødige klemmer hver gang han reiser bort; vi får alle det. Han spør hvordan jeg har det og sier at jeg kommer til å klare meg bra i livet når jeg noen ganger ser litt svart på det. Når han syns jeg gjør en for dårlig jobb med ungene trekker han meg til side og sier det; litt streng og pappaaktig. Når jeg har vært på fylletur med venninner og allting går galt trøster han og prøver å få meg til å finne ut av hvorfor ting gikk så galt og finne ut hva jeg syns om å havne i de uforutsigbare situasjonene som selvstendige og overmodige jenter som oss ofte ender opp i. Han blander en svak drink til meg de dagene jeg har mensen og krampene truer med å bikke meg overende og han tar meg med og viser hva han brenner for; konserter, korfremføringer og sing-a-longs. Noe har jeg vært med på hjemme og han låner meg notehefter så jeg kan synge med der jeg kan; andre ting er nye for meg; klassiske konserter med talentfulle musikere han kjenner og noen han selv har undervist. Han blir den eneste vennen jeg kan stole på; dobbelt så gammel som meg og vel så det. Det er vi som snakker om kjærlighet og savn; ikke jeg og de jevngamle venninnene mine. Han kommer ofte inn i min personlige sfære men tar aldri noe eller ber om noe. Bare er der. Jeg venner meg til at han er der; så nært og tett inntil meg og blir mer og mer glad i han. Jeg tenker på han som den faren jeg alltid har ønsket meg; en som lytter og deler tankene sine; en som vil bli sett og ser. Han har et temperament som jeg er redd men som aldri går utover meg og han vet å si unnskyld hvis han ser at han har tatt hardt i. Dagen før jeg skal dra er han lei seg og irritert; han må venne seg til en ny person med nye vaner. Han liker meg; det viltre håret og den høye, spontane og gjennomtrengende latteren; sier jeg er glamorøs, hva han nå måtte mene med det. Han klemmer meg hardt kvelden før jeg skal dra og sier han kommer til å savne meg.

Jeg skriver et par brev til dem hvert år. Vi ringer aldri til hverandre; men stemmene deres er i hodet mitt. Jeg savner dem alltid når jeg tenker på dem; spesielt han. Etter ti år skjer det uunngåelige; han finner en annen. Familien min er splittet; jeg har fremdeles ikke sett dem siden den siste dagen da de to ungene og hun stod på fortauet og gråt da bilen kjørte bort; han hadde en konsert og måtte dra tidlig, lenge før jeg hadde stått opp. Det ble klemmen kvelden før som ble den siste. Jeg fortsetter å skrive brevene mine; deler generøst av alt jeg opplever og føler. Den nye kvinnen i livet hans blir oppmerksom på meg og mine "kisses and hugs" på slutten av alle brevene. Hun begynner å tvile og spør han hva det er. Han forklarer at det er ingenting og for å vise det skriver han et strengt brev til meg om at ting kan misoppfattes. Jeg føler meg ydmyket; jeg har alltid holdt den millimeteren avstand som vi måtte, men ikke mer. Han har aldri gjort noe som jeg kunne tolke i verste mening; alt har vært i beste. Når jeg får summet meg skriver jeg et langt brev til henne; forklarer hva han betyr for meg og hvorfor. Hun svarer raskt. Sier hun har lest det jeg skriver og tror på meg; at jeg sikkert forstår at han må bygge opp tillitt med tanke på hvordan hans tidligere liv var. Ja, jeg har alltid visst det, men sier ikke noe; han har ingenting å unnskylde seg for overfor meg. Hun sier at han har vært så ensom; at de har funnet alt de har savnet sammen. Jeg kjenner hvor godt det er å vite at han har funnet henne som får han til å føle seg hel. Og jeg skjønner at nærheten han søkte var utrykk for savnet. Hun avslutter med å si at hun syns jeg virker som et varmt menneske, kanskje en smule poetisk. Fra nå av inkluderer jeg henne i alle brevene; spør hva hun holder med og hvordan hun har det og unngår å bruke ord som sår tvil hos henne om hva han var for meg.

....

I dag kom det en CD i posten med musikk; en plate hun har spilt inn. Jeg kjenner at tilliten hun har til meg gjør godt. Jeg må skrive et takkebrev og høre hva musikken hennes har å si til meg.

lulu - cry me a river

joni mitchell - a case of you

fiona apple - shadow boxer

...sov søtt, godt og lenge...

the police - every breath you take

Dette er Live Aid for meg. Jeg tror at jeg mens jeg satt der alene foran tv-en og så på konserten må ha tenkt ganske så seriøse og imponerende tanker om hele prosjektet akkurat da Sting og Phil Collins fremførte denne, for jeg får frysninger av sangen fremdeles i dag. Jeg var tretten år og ganske naiv og tenkte at verden kunne bli et godt sted, tross alt.

incubus- love hurts

buju banton - untold stories

Jeg liker musikken til Buju Banton. Men mannen er kjent for en sang som oppfordrer til vold mot homofile "Boom, Boom, Bye" fra 1992 og nektes å opptre en del steder nettopp på grunn av dette. Det er et dillemma som en kommer over en og annen gang når en lytter til musikk; at holdnigene til artisten ikke er forenelig med det du selv tror og mener. Og hva gjør en da? Lytter en eller lar være. Jeg har ikke kommet til noen konklusjon utover at jeg lytter, men ikke akkurat på den sangen det gjelder. Og jeg er ikke helt enig med meg selv i avgjørelsen men poster en sang alikevel. Forøvrig er holdningen utbredt innenfor visse sjangere i reggea og det er noen av de beste musikerne det gjelder, hvis det er mulig å kalle dem det?.

night nurse

Vi har sittet på et felleskjøkken og kost oss med hjemmelaget indisk mat med krutt i og en del whiskey er konsumert fra vannglass sammen med mengder av øl. Selv har jeg ikke drukket på flere måneder. Jeg kjenner meg litt utsatt og må passe på meg selv og syns at forskjellen mellom å drikke eller ikke drikke er minimal for egen del; bortsett fra at jeg får med meg alle detaljene og reagerer raskere hvis noe skulle skje. Jeg danser like mye og prater like ivrig selv om jeg styrer unna alkoholen. Ingen spør; de syns innerst inne at en kvinne ikke bør drikke. At jeg velger å la være syns de er et pluss; det viser at jeg har respekt for deres syn på ting og at de er tolerante som syns det er greit at jenter fester ute sammen med menn; et slags merkelig kompromiss.

Alle er i godt humør, vi spiller reggae og danser på kjøkkengulvet. Det fortelles historier; noen fra da de var barn langt vekk fra den norske vinteren eller om å komme til Norge alene uten foreldre eller annen familie. Selv om de forteller om hvordan de ble tatt i mot; ofte med ord og handlinger som i særdeleshet illustrerte at de færreste forstod seg på dem og ofte tenkte sitt så er stemningen god; det er bare historier. Han som alltid får høre at han ser ut som han er tjue drar meg opp fra sofakroken hvor jeg sitter med kjæresten hans og prøver å få til en samtale; han vil danse. Han er mye eldre enn han ser ut til men har et smil, et glimt i øyet og en latter som får de fleste til å trekkes mot han som bier mot et honningglass og anta at han bare er en leken unggutt. Er du sammen med han blir du overøst av oppmerksomhet og hans måte å være på gjør at en definitivt blir sett. Han drar meg inntil seg og vi danser så tett som en kommer. Jeg passer på at han ikke kommer for nært opp mot ansiktet mitt sånn at kjæresten ikke skal synes at det er ubehagelig; hun er ung og syns det er vanskelig å takle all oppmerksomheten som kommer med han; det hender hun blir sur og enda mer mutt enn det hun er til vanlig. Hun er en stille tenåring med et tomt blikk og de fleste lurer på hva det er som holder dem sammen; han er altfor erfaren og utadvent til at noen tror han holder seg til bare én. Jeg kjenner bokstavelig talt at han er tent og at han er klar for en lang natt på byen men vet at jeg har kontroll og danser med; vet at han ikke kan gjøre noe som kan misforstås så lenge jeg holder hodet klart. Vi vugger sakte med musikken; helt samkjørte. Han danser utvilsomt best av alle.

Når dansen er over finner alle frem ytterklærne, et par flasker øl ender opp i de fleste innerlommer og vi går til t-banen. Perrongen er full av studenter som skal til byen; de fleste beruset. Allerede da kan jeg se at humøret hans er i ferd med å endres. Han drikker en del og røyker destod mer; i dag har han ikke røyket. Mangelen på hasj i systemet har sin effekt; han er mer aggresiv og begynner raskt å bråke med en som har sett på han litt for lenge når han kjøper billett på automaten. To av kameratene må til for å roe han ned og når banen kommer går vi i den første vogna mens han som utløste sinnet til vår mann trekker lengre bak med sine kompiser. En kan ane en viss lettelse; at det ikke utartet denne gangen. Han har allerede glemt hva som skjedde og fortsetter med å fortelle røverhistorier fra andre kvelder på byen; de spiller tromme på setene og synger sanger som de har lært for lenge siden av slektninger de ikke har sett siden de kom til Norge.

Nede på Jernbanetorget er det fullt av folk; noen på vei hjem og andre på vei ut. Hvor vi skal er egentlig ikke noe å lure på. Vi går til det stedet der de spiller reggae og der klientellet og dørvakta ikke hever på øyenbrynet eller kommer med kjipe regler om medlemskap når du vil inn. Ulempen er at du gjøres til en viss grad oppmerksom på hvilket sted du er på; de sjekker deg med metalldetektor før du kommer inn for å forhindre at det tas med våpen inn. Vaktene spør alltid om legitimasjon fra meg; de klarer ikke vurdere alderen min fordi jeg er hvit i huden. Han er i storslag i kveld og vil gå et annet sted; et kult sted der "alle" andre kommer inn. Det er greit å prøve så vi toger opp i døra på en liten klubb i en stille bakgate som spiller acid jazz og står snart foran dørvakta. "Medlemskap og invitasjon", er alt han sier. Vår karismatiske venn er vant med svaret og trekker seg unna døra; venter. Han ser tre stykker som går inn uten å vise hverken legg eller noe annet. De kommer ut igjen ganske raskt. Han går bort og lurer på om de er medlemmer eller var inviterte. De trekker på skuldren og sier nei. Alle begynner å ane konturene av hva som nå kommer. Han går alene bort til dørvakta og spør nok en gang om å få komme inn og viser til de som akkurat gikk. Dørvakta velger å bare si det samme en gang til. Kameratene vet at det er best å være i nærheten så de står bare et par skritt bak nå. Som forventet går han berserk og tar tak i døravakta; rasende for at han helt klart ikke vil slippe han inn bare fordi han er mørk. Han er en stor kar men dørvakta er større og bare slenger han ut i gata. Dette gjør bare raseriet hans enda større men nå er kameratene der og holder han. De vet at hvis de ikke får roet han ned så ender de opp helt andre plasser enn der de hadde tenkt seg. Han brøler og skriker, sloss som besatt for å komme seg ut av kameratenes grep. Hyler ut:"Jævla rasist" og spytter mot vakta. Selv om de er to er det vanskelig å holde han; sinnet gjør han ekstra sterk og alkoholen svekker dømmekraften såpass at han ikke har respekt for noe eller noen. De har gjort dette mange ganger før men blir like overasket over styrken og sinnet hver gang. Han som kan sjarmerer den mest gretne kjerring på arbeidskontoret i senk, hvis han bare vil og selv om han er mørk og av noen ses på som potensiell kriminell og farlig. Kjæresten står litt lengre bort; armene henger rett ned og hun ser tomt ut i lufta; ikke noe hun ikke har vært med på før.

Jeg har for så vidt sett det før men reaksjonen min er den samme hver gang; kroppen blir en flytende masse og redselen overmanner meg helt. Jeg kjenner hvordan sinnet hans paralyserer meg helt og for hver gang de dytter han ned i bakken og holder han fast for å beskytte ham mot seg selv og den sinnet hans er rettet mot så krymper jeg meg innvendig; bølger av kvalme skyller gjennom kroppen og jeg er ute av stand til å røre meg. Jeg vet at jeg må holde meg på avstand ellers risikerer jeg å uforvarende havne i mellom han og de som prøver å hjelpe han men noe inni meg vil aller helst bare komme helt bort til han, helt nærme sånn at han kan la sinnet og skuffelsen skylle over meg, selv om jeg er vettskremt. Ordene han hyler gir ingen mening men jeg kjenner at nakken min stivner av lyden og jeg kniper igjen øynene; mer for hver gang stemmen hans får nattestillheten til å revne; til slutt har jeg lukket de for å slippe å se. Fortvilelsen og sinnet hans dirrer i lufta; de to som prøver å holde han prøver hele tiden å snakke med han; holder hodet hans og snakker lavt inn i øret hans; sier at det ikke er verdt det. At han må ta seg sammen. De klarer å roe han ned denne gangen; det kommer ikke et oppbud av politibiler som det noen ganger gjør og vi kommer oss videre; til et sted der vi er velkommen.

Han er litt mer stille nå; har brukt mye energi. Kjæresten henger i armkroken med det samme mutte og uutgrunnelige uttrykket som hun har hatt hele kvelden. Når vi endelig er inne i det varme lokalet og har funnet oss en plass ved baren kommer han bort til meg. Han legger hendene rundt ansiktet mit og sier at han ikke mener å skremme meg; han ser at jeg er redd enda, som vanlig. Sier han ikke klarer å beherske seg når han blir behandlet sånn. Jeg smiler svakt og sier at det er greit; at jeg skjønner han godt. Det er ikke sant, jeg har ingen anelse hva det gjør med en når en gang etter gang blir bedømt utfra utseende og antagelser som ikke nødvendigvis har sin rot i virkeligheten. Jeg har kun følt sinnet og fortvilelsen hans og det er mer enn nok for meg. Han tar meg ned på dansegulvet; legger armene rundt hoftene mine og ler høyt mens hans rotere meg rundt på gulvet;helt til han kjenner at kroppen min slapper av igjen og kan følge han helt; tett med myke runde bevegelser. Da kysser han meg på pannen og vi setter oss ved bordet igjen. En ny liten historie er blitt til i kveld; en av de som de må velge å le av ellers går de under.

eva cassidy - people get ready

People get ready
Theres a train a-coming
You dont need no baggage
You just get on board
All you need is faith
To hear the diesels humming
Dont need no ticket
You just thank the lord

People get ready
For the train to jordan
Picking up passengers
From coast to coast
Faith is the key
Open the doors and board them
Theres room for all
Among the loved the most

There aint no room
For the hopeless sinner
Who would hurt all mankind just
To save his own
Have pity on those
Whose chances are thinner
Cause theres no hiding place
From the kingdoms throne

So people get ready
For the train a-comin
You dont need no baggage
You just get on board !
All you need is faith
To hear the diesels humming
Dont need no ticket
You just thank, you just thank the lord

Yeah
Ooh

Yeah
Ooh

Im getting ready
Im getting ready
This time Im ready
This time Im ready

nick cave - the ship song

Se bort fra videoen som følger med...lukk øynene og hør på musikken, ja, med mindre du er svak for pirater, Johnny Depp og alt det der. Jeg kan styre min begeistring, men ikke for Nicks ballader.

Sov godt!

Come sail your ships around me
And burn your bridges down
We make a little history, baby
Every time you come around

Come loose your dogs upon me
And let your hair hang down
You are a little mystery to me
Every time you come around

We talk about it all night long
We define our moral ground
But when I crawl into your arms
Everything comes tumbling down

Come sail your ships around me
And burn your bridges down
We make a little history, baby
Every time you come around

Your face has fallen sad now
For you know the time is nigh
When I must remove your wings
And you, you must try to fly

Come sail your ships around me
And burn your bridges down
We make a little history, baby
Every time you come around

Come loose your dogs upon me
And let your hair hang down
You are a little mystery to me
Every time you come around

nick cave and p.j. harvey - henry lee

U2 - exit

Det var den siste sommeren vi lå på hver vår seng under det skrå taket. Vi leste det vi kunne finne av bøker og når det var slutt på bøker; ukeblader samlet gjennom en lang vinter når de to gamle satt alene; løste kryssord, kløyvde ved, dro en og annen fiskemiddag og tok bussen til fastlandet for å handle en gang i uka. De florlette hvite gardinene blafret i vinden og det raslet i de grønne trekronene utenfor; noen dager nesten hardt og skarpt når nordavinden fikk ordentlig tak. Fra vinduet kunne vi se alle båtene som passerte langt ute på fjorden og alle bilene som forvillet seg ut hit borte på grusveien som endte et par kilometer lengre ut i ei grønn eng, i bakevja utenfor allfarvei. "The Joshua Tree" ble spilt gang på gang på den gule kassettspilleren hun hadde vunnet på julelotteri for tre vintre siden. Kassetten var lånt og jeg har aldri eid platen men dette er U2 for meg; den siste uskyldige sommeren før vi for alvor rev oss løs og kunne tillate livet å skylle ubarmhjertig og ubønnhørlig over oss; samle erfaringer uten å måtte forholde oss til grenser og redsler fra voksne redde for at livet skal få gjøre det livet gjør; slå små biter av deg men samtidig gi deg andre i erstatning, i nye farger og med en helt annen tekstur enn de som blir borte.

hvit bomull

Rommet er alltid opplyst så lenge det er lys ute. De hvite gardinene som ble hengt opp for ikke så lenge siden sørger for at dagen slipper inn; ikke smertefullt skarpt; men adskillig mer inntrengende enn før. Håpet er at det å slippe dagen så ubesværet inn skal gjøre det vanskeligere å bare flyte avgårde inn i en varm døs for å slippe å ta fatt på alt som må gjøres. Tanken var å la dagen finne deg og kanskje på den måten gi den varme kroppen ute av stand til å ønske annet enn et tomt og varmt ingenting et vennlig dytt.

Hver dag våkner du på samme side; kanskje i større grad nå når du er alene enn da dere delte varmen og roen sammen. Hvis du var alene da, fant du raskt fram til sjøstjernestillingen; brukte hver tilgjengelige millimeter og nøt at du ikke trengte å være redd for å forstyrre en annen med et varmt og døsig lem på avveie. Nå er det som om kroppen ubevisst velger å forholde seg til at du har gjort noen valg og du tar deg i å lure på om den på sitt stille vis stritter i mot. Du vet at den stritter i mot tomheten men ikke helt hva det er med tomheten den skyr og hvorfor. Du vet at den savner like mye som du men ikke hva og hvem; en fortid eller kanskje en fremtid.

Du har valgt å ha én stor dyne omsluttet av glatt, hvit bomull nå. Det er fortsatt to puter; en som alltid ligger utrørt ganske langt fra der du selv finner roen sent på natt. Når du har besøk og må overføre den til andre sengeplasser kjennes det merkelig å ikke ha den der; ensomt. Du vil at den skal være der, det er en viss trøst i den; noe har vært og noe kan bli. Det hører med til sjeldenhetene at du benytter deg av hele den myke dyna; det er for det meste i halvåken tilstand at kroppen floker seg rundt den; varm og tung men ikke på langt nær villig til å oppgi å bli behaget av døsig glemsel.

Noen dager er du i døsen mest oppmerksom på den hvite glatte bomullen som minner så sterkt om barndommens luftig sommerdyner med sirlige blomsterranker; tørket på snor og strøket omsorgsfullt av rynkete bestemorhender. Andre dager er det den varme kroppen som klamrer seg fast og som grådig kjenner på hvordan den myke bomullen stryker mot og varmer ved den minste svake bevegelse. Det er da det er vanskeligst å åpne øynene og ta i mot resten av hverdagen. Det er disse dagene du er mest effektiv; lager matpakker, dusjer, ordner frokost og finner fram rene klær til ungene; målbevisst, bare for å kunne krølle deg sammen et ekstra kvarter under teppet for å ta innover deg savnet etter mer, kjenne at pulsen slår mykt men bestemt; la det merkes at det er alltid noe som vil være mye større enn å være bare én, alene.

Miles davis et John Coltrane - So what

God søndag!

radiohead - street spirit

Jeg postet Nina Simone i går "feeling good". Noen hadde lagt "feeling good" oppå videoen til radiohead - street spirit og jeg likte videoen godt og måtte sjekke ut med den "riktige" musikken til...og likte det godt også. Til deg radiohode, god natt!

ulf lundell - öppna landskap

På impuls bestemmer vi oss for å avslutte kvelden på det nærmeste du kommer en bygdefest i Oslo, en av de brune bulene i sentrum med levende musikk; en på gitar og en på keyboard og musikken jeg husker fra tenårene og nedslitte bygdelokaler et sted i Nord-Norge. De spiller Ulf Lundell som siste sang; sangen som han elsket, som symboliserte friheten i marka; på vidda; alene uten kravene fra omverdnen for tett på. Jeg danser med øynene igjen og husker med et smil den siste samtalen vår; en av få. At jeg på impuls gikk ut for å hilse på deg selv om du hadde det travelt og ikke hadde tid. Du smilte og satte pris på at jeg gjorde meg umaken og snakket om det etterpå. Noen måndeder etterpå var du borte; den varmeste og mest sårbare mannen jeg har møtt. Jeg er så glad for at dette var sangen som avsluttet kvelden min og at du tok den siste dansen med meg.

monsters inc vs van morrison - brown eyed girl

Da forsøker jeg å sette stemmninge for kvelden som jeg er på vei ut og skal gjøre til min. The brown eyed girl will be back soon.


Hey where did we go,
Days when the rains came
Down in the hollow,
Playin' a new game,
Laughing and a running hey, hey
Skipping and a jumping
In the misty morning fog with
Our hearts a thumpin' and you
My brown eyed girl,
You my brown eyed girl.

Whatever happened
To Tuesday and so slow
Going down the old mine
With a transistor radio
Standing in the sunlight laughing,
Hiding behind a rainbow's wall,
Slipping and sliding
All along the water fall, with you
My brown eyed girl,
You my brown eyed girl.

Do you remember when we used to sing,
Sha la la la la la la la la la la te da

So hard to find my way,
Now that I'm all on my own.
I saw you just the other day,
My how you have grown,
Cast my memory back there, Lord
Sometime I'm overcome thinking 'bout
Making love in the green grass
Behind the stadium with you
My brown eyed girl
You my brown eyed girl

Do you remember when we used to sing
Sha la la la la la la la la la la te da.

nina simone - ain't got no...I've got life

nina simone - feeling good

...mens jeg på nytt prøver å lage en slags disposisjon, en plan og reise den berømte kjerringa; lytt til musikken, se litt på tv og skulle du kjede deg se på litt av det jeg har skrevet. It's all for free.

Il est aussi raisonnable de représenter une
espèce d'emprisonnement par une autre que
de représenter n'importe quelle chose qui
existe réellement par quelque chose qui
n'existe pas.

Man kan like godt gi et bilde av en slags inne-
sperring ved å skildre en annen slags, som man
kan gi en fremstilling av en hvilkensomhelst ting
som virkelig eksisterer, ved hjelp av noe som
ikke eksisterer.

Daniel Defoe (hentet fra første side i Pesten av Albert Camus)

pink floyd - hey you

Han var den første som satt på en øde landevei med armen godt rundt meg og snuste inn lukten av håret mitt mens han hørte på stemmen min i mørket og smilte. Den første som laget kassetter med musikk på som skulle uttrykke alt han følte for meg. Den første som gråt sammen med meg når vi strevde med å nå inn til hverandre; vise hvem vi var og ville være. Den eneste som har skrevet lange brev med sirlig skrift og avsluttet hvert eneste ett med evig din. Den første som lå i mørket i en smal seng med meg og fortalte hva han ville bli. Han satte på Pink Floyd en siste gang da jeg sa at jeg måtte gå; han strøk meg over kinnet mens varme tårer rant stille ned på den store, trygge bryskassen. Han holdt rundt meg og kledde meg naken en siste gang før han lot meg gå. Herregud, det var vanvittig deilig å være nitten og på begynnelsen av historien, forventningsfull og varm.

time

Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an offhand way.
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the way.

Tired of lying in the sunshine staying home to watch the rain.
You are young and life is long and there is time to kill today.
And then one day you find ten years have got behind you.
No one told you when to run, you missed the starting gun.

So you run and you run to catch up with the sun but it's sinking
Racing around to come up behind you again.
The sun is the same in a relative way but you're older,
Shorter of breath and one day closer to death.

Every year is getting shorter never seem to find the time.
Plans that either come to naught or half a page of scribbled lines
Hanging on in quiet desperation is the English way
The time is gone, the song is over,
Thought I'd something more to say.

Pink Floyd - "the dark side of the moon"

pink floyd - wish you were here

...takk for at du lytter, leser og ser meg, det kjennes...

...verden er et godt sted, det eneste stedet...

"kunst"

Han ser på meg som om jeg var et jævla dyrt, overvurdert og uforståelig stykke samtidskunst, abstrakt og urovekkende på et eller annet vis. Jeg snur ryggen til og tramper nedover fortauet. Fan! Jeg gjør ikke kitch. Sånn er det bare.

om å kle seg naken

Jeg står helt stille med øynene lukket og prøver å få en slags klarhet i når det gikk fra å være enkelt, forståelige til kronglete og vanskelig. Hvor var det at tvilen og tausheten begynte og det genuint varme, oppløftende begynte å blekne for sakte å bare bli et svakt minne, en iriterende summing; som fra en mygg som har spist seg full på blod og bare flyr et sted lang ute i rommet, uten interesse for den varme kroppen som beveger seg urolig på lyse laken, søvnløs og utslitt; ute av stand til å lokalisere den øredøvende summingen og få den til å slutte. Kanskje var det allerede da jeg etter ett glass rødvin og mange lange samtaler lot de varme hendene hans gli sakte nedover ryggen min; finne veien under den sorte, korte kjolen; gjennomsiktig med påsydde små delikate blonder og lot han legge hendene nederst på korsryggen mens han et kort øyeblikk holdt pusten før et lite sukk unnslapp leppene og den søte, varme pusten hans traff øret mitt og jeg visste at jeg ikke kunne gå; at jeg ikke kunne stå i mot lengre. Hendene fjernet lag på lag; varsomt, nesten andaktsfullt: kjolen som bare hadde antydet formene under, den sorte, trange underkjolen som viste alt. Han nølte før han tok hendene rundt ryggen min og åpnet hektene; så nesten litt redd ut. De siste små plaggene falt i gulvet. Han så på meg med mørke øyne; redselen var borte og noe annet hadde tatt plassen; noe jeg ikke helt forstod. Jeg lot meg likevel dras inn mot han; uanstrengt, ubekymret og håpefull. Var det akkurat da magien ble brutt, var det da det skjøre sløret som skjuler det kaoset som jeg rommer blafret til side og tausheten og tvilen begynte? Avslørte mine øyne meg. Var det da det skjedde?

Gotan project - santa maria

lisa ekdahl - it had to be you

...soooothing...

det enkle er ofte det beste?

Jeg rusler sakte nedover langs reolene, tar ned en pose tortillachips og legger i kurven. Leser øletiketter; jeg liker det ikke noe særlig men studerer dem nøye allikevel. Greit å vite hva de har. Jeg plukker med en pakke te og en boks kakao; jeg må lage kakao oftere til ungene. "Kos i hverdagen" sier min indre supermamma mens den vanlige indre kynikeren tenker sitt; ikke for seint på kvelden, da blir det bare baluba; løping og herjing. Jeg rasker med meg brød, hopper glatt over frysedisken som bare inneholder ferdiglaget mat uten sjel. Skal en spise sjelløs mat får en vel lage det selv tenker jeg og finner fram ingrediensene til pizza. Mens jeg står og vurderer kjøttdeig opp mot karbonadedeig og teller penger i hodet merker jeg han. Han står borte ved melkekjøla og rett og slett glaner. Pen i tøyet, med en blå kurv over armen som inneholder en pose epler og rettferdig kaffe. Jeg ser på han til blikket hans viker og går videre. Merkelig.

Når jeg er utenfor synsfeltet hans ser jeg nedover jakka; har jeg fått melis på jakka etter at jeg inntok min noe usunne frokost; et wienerbrød (dårlig) og en flaske ferskpresset jus (bra)? Jakka er sort uten så mye som et hvitt lite meliskorn. Jeg tar hånda til munnen, børster med en finger i tilfelle et flak av den gyldenstekte smørdeigen fortsatt henger i munnviken. Det er ingenting der heller. Jeg plukker med rosiner og mandler og går til kassene. Køen er lang i begge som kjøres og jeg stiller meg tålmodig bakerst ved siden av brusskapet.

Da står han der igjen, i den andre køen. Han har tatt opp avisa som han leser i, eller later som han leser i, for jeg ser i øyekroken at når jeg ser ned og later som jeg leser innholdfortegnelsen på chipsen så ser han på meg. Jeg kjenner at jeg blir litt svett; at jeg er uvant med å bli beglodd så åpenlyst. Jeg smugkikker tilbake, prøver å huske om jeg kan ha møtt han et sted før eller kanskje han bare er av den glanende sorten? Ansiktet sier meg ingenting; ikke et snev av gjenkjennelse i mitt noe rotete hode. Han nynner svakt på en sang jeg har hørt før men jeg kan ikke huske hvor jeg har den fra. Han får glo så mye han vil tenker jeg. Vil han noe så sier han vel fra.

Vi kommer fram til kassa samtidig og står ved siden av hverandre og pakker i posene. Han smiler svakt; jeg kjenner jeg rødmer og lar håret falle foran ansiktet så det ikke skal syns så godt. Når vi går ut døra og jeg bråstopper fordi jeg får det for meg at jeg har glemt kortet ved kassa så streifer han meg med posen sin. Jeg sier beskjemmet unnskyld. Han smiler og sier:"Ha en god helg, da!" på en måte som en som har pratet lenge med deg sier når det er på tide å gå men med et løfte om at dere sikkert ses igjen, snart.

Han er borte når jeg kommer ut; kortet fant jeg i lomma, løst. Ansiktet, blikkene og "Ha en god helg" arkiveres et sted langt bak sammen med noen ubesvarte spørsmål. Jeg skynder meg over gata for ungene leker nede på lekeplassen alene. Jeg kjenner at jeg engster meg litt; håper at de ikke har kranglet og sloss med hverandre eller andre barn for den saks skyld.

en varm stemme inni meg

Vi har gått gatelangs i timesvis; spist ekte kapitalistisk junkfood fra Deli de Luca; jeg kjenner at jeg er kvalm av litt flere grunner enn at det ble for mye, vi har stått og sett inn blanke, store vinduer på all verdens nips og design i en salig blanding, drukket te, snakket om kunst, menn og mangelen på sådanne og ikke minst manglende evne til å finne ut av den mystikken som ligger i "han møter henne" og vi har tygd fint gatestøv i forblåste gater badet i kald vårsol. "Skal vi gå gjennom kirkegården?" Det er mer en konstatering enn et spørsmål. Jeg følger på men kjenner en viss motvilje.

Vi går inn porten og følger den asfalterte veien som går rett gjennom virvaret av steiner i alle mulig utforminger. Hun småprater og går snart inn blandt steinene, sirkler rundt de, leser påskrifter, navn og årstall med lett stemme. Jeg følger på; stille. Jeg ler ikke høyt lengre og kjenner at jeg er matt i beina og enda mer kvalm. Døden skremmer meg ikke, tror jeg. At den kommer er vel en av de får tingene som er sikkert og det i seg selv finner jeg en viss trøst i. Jeg tenker aldri at den kan komme plutselig og ta meg bort fra alt jeg enda ikke har sett, smakt, opplevd, tenkt eller følt. Den ene gangen jeg var så syk at tanken slo meg så var alt jeg klarte å tenke at hvis jeg dør nå så er det bare en sakte død; jeg lå i halvørska, dehydrert og orket ikke ta til meg noe. Fluer surret oppe i taket, bønnerop kunne høres med jevne mellomrom og den ene etter den andre kom inn og ristet trist på hode før de gikk ut. Jeg tenkte at det var en behagelig død; sakte men sikkert miste all energi og kanskje til slutt sovne. Å være redd klarte jeg ikke, bare lettet fordi det tilsynelatende var så enkelt.

Når jeg står her med henne som småprater og ler kjenner jeg allikevel et sterkt ubehag. Jeg har aldri sett et dødt menneske og var tjue år før jeg var i en begravelse. På et halvt liv har jeg kun vært i tre begravelser; den første var den verste. Jeg hadde sett han vissne sakte bort i kroppen men sett at den sterke kjærligheten til livet, Gud og kvinne han hadde delt alt med aldri ble borte. Den dype stemmen og de kvikke kommentarene forsvant aldri; bare kroppen råtnet bort; du kunne kjenne at det lå forråtnelse i lufta når du kom inn på rommet hans lenge før han sovnet for godt. Da beskjeden kom om at han ikke var mer stod jeg og kuttet opp kjøtt på saga på bakrommet på deltidsjobben jeg hadde ved siden av skolen. Telefonen bak disken ringte, jeg tok av plasthanskene og tok den; regnet i grunnen med at det var til noen andre. Jeg la stille på etter å ha hørt hva hun sa. Kjente meg så dum for jeg hadde trodd at jeg kom til å ta det på strak arm; døden og stanken hadde hvilt rundt han så lenge. Jeg stod midt oppi folks lørdagshandel og måtte bruke alle krefter på å ikke skrike høyt. Endelig kjente jeg hvor mye han betydde for meg; for sent. Jeg sa jeg måtte gå; prøvde å foklare uten å gråte. Senere på kvelden hjalp jeg henne gjennom hennes arbeidsdag; skrubbet gulv, uten å si et ord. Vi snakker ikke om ting i min familie. Alle bare holder pusten til det vonde er blitt en svart ball bakerst i bevissheten, nesten umulig å finne igjen. Hvor jeg snur meg ser jeg stramme smale lepper, stramme for å holde alt der inne. Mine er de eneste som er myke, litt større; jeg gråter så mye mer og sier så mye mer. Det føles ikke som en bra ting blandt disse stramme, kontrollerte leppene som ikke vil si hva som er galt; hvor det gjør vondt.

Kvelden før begravelsen sitter alle i stua, praten går stille; moderate mengder øl konsumeres; det diskuteres hva som må gjøres og hvordan begravelsen skal være. De vil at vi yngste skal synge for han. At jeg skal synge. Jeg sier motvillig ja og tusler ut på kjøkkenet; bak veggen der ingen kan se meg. Kjenner at jeg er kvalm; at alt bare velter innover meg; at jeg ikke kjente han godt nok, at han på et tidspunkt vil bli glemt fordi ingen vil fortelle om livet med han men bare holde det for seg selv, at jeg aldri skal få bli holdt av han; hardt. Jeg står sammenkrøket og gråter så høyt at det gjør vondt i hele kroppen; armer kommer til, omfavner meg lett men ingen vet hva de skal si. Hva kan en si?

Når den siste håndfullen med jord er kastet på kista blir jeg rasende; tramper og sparker i bakken; går i oppløsning der foran det mørke hullet. Kjenner meg så forlatt og ensom, at et bånd mellom han og meg kanskje er i ferd med å briste. Jeg kjenner at fraværet av han dunker betent i brystet mitt lenge etter at de har dratt meg bort og sagt at det går bra, at de vet at det gjør vondt. Båndet er der fortsatt; en sviende, vond og tilsynelatende uendelig følelse av at noe viktig holder på å bli borte.

På den solfylte kirkegården med steiner fulle av navn kjenner jeg på båndet mellom han og meg; viktigheten av det; bølger av kvalme som sprer seg fordi jeg savner et fysisk nærvær fra han. Jeg så han aldri etter at han var død. Sa jeg ikke trengte det. For han er alltid hos meg og jeg ser ingen grunn til la en følese av var få ta tak i meg, la øynene mine gjøre han til fortid. Han skal få være med meg alltid, alltid tenker jeg.

"Her ligger jammen Ivar Aasen også!" "Hmmm." mumler jeg og er glad porten nærmer seg. Jeg er skjelven i beina og lurer på hva en skal med kirkegårder. De er bare grønne plener med steiner. Han er en varm stemme inni meg; det er der han skal være. Ikke på en kirkegård. Vi går i skyggen fra de høye husene ned mot Sentrum. Han er igjen et mykt nærvær; en lett og varm pekefinger mot varm hud, akkurat som jeg liker det.

Sigur Ros - Saeglopur

"Sigur Ros sounds like Love feels" er den siste kommentaren til denne videoen på Youtube.

Jeg kommer tilbake, igjen og igjen, Sigur Rós. Så har jeg hørt kjærlighet i kveld også *smiler*

A Walk On The Wild Side

Noen beskriver det bedre enn andre; mykt men brutalt; udødelige formuleringer og personer. I mitt hode, i alle fall.

Holly came from miami f.l.a.
Hitch-hiked her way across the u.s.a.

Plucked her eyebrows on the way
Shaved her leg and then he was a she
She says, hey babe, take a walk on the wild side
Said, hey honey, take a walk on the wild side

Candy came from out on the island
In the backroom she was everybodys darling

But she never lost her head
Even when she was given head
She says, hey babe, take a walk on the wild side
Said, hey babe, take a walk on the wild side
And the coloured girls go

Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo)

Little joe never once gave it away
Everybody had to pay and pay

A hustle here and a hustle there
New york city is the place where they said
Hey babe, take a walk on the wild side
I said hey joe, take a walk on the wild side

Sugar plum fairy came and hit the streets
Lookin for soul food and a place to eat

Went to the apollo
You should have seen him go go go
They said, hey sugar, take a walk on the wild side
I said, hey babe, take a walk on the wild side
All right, huh

Jackie is just speeding away
Thought she was james dean for a day

Then I guess she had to crash
Valium would have helped that dash
She said, hey babe, take a walk on the wild side
I said, hey honey, take a walk on the wild side
And the coloured girls say

Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
Doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo, doo)
(doo)

closer - nine inch nails

Forstyrret,absurd og kanskje krenkende for noen, men gjennkjennbart. Hvorfor må alt være så mykt, pent og beroligende når vi er fragmenter; godt og ondt i ulikt blandingsforhold og når noen av disse fragmentene er så mørke, harde og frastøtende at du ville snudd deg bort i avsky hvis noen viste dem frem; sånn helt uten videre? Hvorfor ikke se? En vet så inderlig vel at det er der.

Closer

You let me violate you, you let me desecrate you
You let me penetrate you, you let me complicate you
Help me I broke apart my insides, help me Ive got no
Soul to tell
Help me the only thing that works for me, help me get
Away from myself
I want to f**k you like an animal
I want to feel you from the inside
I want to f**k you like an animal
My whole existence is flawed
You get me closer to god
You can have my isolation, you can have the hate that
It brings
You can have my absence of faith, you can have my
Everything
Help me tear down my reason, help me its your sex i
Can smell
Help me you make me perfect, help me become somebody
Else
I want to f**k you like an animal
I want to feel you from the inside
I want to f**k you like an animal
My whole existence is flawed
You get me closer to god
Through every forest, above the trees
Within my stomach, scraped off my knees
I drink the honey inside your hive
You are the reason I stay alive

hurt - nine inch nails

Orginalen har en helt annen farge, dybde og smak en Cash' cover. Forskjellige...men jeg får fremdeles gåsehud men det er andre triggere.

neil young - harvest moon

Come a little bit closer
Hear what I have to say
Just like children sleepin
We could dream this night away.

But theres a full moon risin
Lets go dancin in the light
We know where the musics playin
Lets go out and feel the night.

Because Im still in love with you
I want to see you dance again
Because Im still in love with you
On this harvest moon.

When we were strangers
I watched you from afar
When we were lovers
I loved you with all my heart.

But now its gettin late
And the moon is climbin high
I want to celebrate
See it shinin in your eye.

Because Im still in love with you
I want to see you dance again
Because Im still in love with you
On this harvest moon.


Jeg blir i større og større grad fascinert av tekstene på den musikken jeg lytter til. Før så lyttet jeg kanskje uten å legge så godt merke til det. Han som ga meg Harvest Moon ba meg alltid om å lytte til teksten; da trengte jeg bare musikken. Nå vil jeg ha alt...

uklare minner - i ord

Vi har ikke oversikt over om det er noe spesielt som skjer den søndagen. Vi går litt på måfå og ender opp i byparken hvor det tydeligvis er økologisk marked. Det står boder langs de støvete grusveiene og langs trappene opp på neste nivå. Sakte arbeider vi oss nedover og oppover på neste plan; smaker på økologisk sjokolade, kjøper deilig nybakt pizza og økologisk jus. Det er et virrvar av mat, klær, bruksting, smykker og bilder. Det ringler i armbånd, lange skjørt vugger nedover grusveien, det er tett i tett med store afroer og dreadlocks. Med bena i kors sitter jenter i fargerike skjørt og med bustete hår og selger sjokoladekake fra små fat; jeg tenker mitt og smiler; kjenner at det er deilig å bare rusle rundt, kjenne sola varme og suge til meg farger, lukter, smaker og lagre alt som små stilleben i hodet mitt.

Selskapet jeg kom med blir lei etter at vi har inntatt den innkjøpte maten; smattet og smakt ekstra godt på jusen for å kjenne om det er noen forskjell fra vanlig jus og spist med halvt lukkede øyne de varme pizzaene med helt ferske, saftige grønnsaker på. De går og sier vi ses hjemme. Alene igjen samler jeg tingene mine og legger i den militærgrønne veska som henger og dingler på hoften og fortsetter oppdagelsesferden. Jeg har hørt trommer mens vi satt og spiste og går mot lyden. Det står en vegg av mennesker over på gressplenen litt lengre bort og rytmene kom innenfra sirkelen. Jeg går rundt for å se bedre.

Det er en spontan jamsession som foregår. Det sitter mer en tjue stykker; jenter, gutter, kvinner, menn, rastaer og andre blomsterbarn i en salig blanding og spiller trommer, de fleste på afrikanske djember. Noen kommer og går hele tiden, alle med egne trommer. De har tydeligvis sittet en stund og en høy slank mann i en flagrende skjorte med hvite, delikate broderier rundt halsåpningen; gylden i huden og med korte dreads leder an; slår an takten og antyder hva slags rytmer han vil ha ved å bruke sin egen tromme; slår an noen takter. Han deler ut solopartier med raus hånd til de som vil ha. Små barn stabber rundt på lubne englebein i den lille tomme sirkelen foran trommeslagerne og ei svart bikkje lunter godmodig rundt og snuser på en og annen tilskuer.

Hjertet slår i takt med trommene og kroppen vibrerer. Det er umulig å ikke la seg rive med; med halvt lukkede øyne vugger jeg i takt med den massive rytmeveggen som slår mot kroppen min, konstant, mens jeg hører stemmer rundt meg på et språk jeg ikke forstår med innslag av noen engelske fraser. Når jeg åpner øynene har to jenter gått inn i sirkelen; de har myntbelter på og danser magedans. Det beveger seg rundt i sirkelen, med runde hoftebevegelser, armer som bølger mykt; løftet over hodet i en omfavnelse av rytmen. Bikkja sirkler rundt de to jentene med myke, bleke mager og runde, myke bryst som dirrer forførende. Ei lita mørkhåret tulle har falt på rompa og sitter midt mellom dem og ser på; smilende og lattermild. Jeg tror jeg står der, helt stille og bare hører på i over en time.

Jeg innser at jeg må komme meg hjem før det blir mørkt og går akkurat når en mann finner veien inn i sirkelen, med løftede armer og hofter som roterer ertende. Han stiller seg mellom jentene og hver eneste bevelse er en flørtende gest; varm og livlig men samtidig seig og sensuell. Rytmen fra trommen prikker meg i ryggtavlen hele veien til porten. Ute på Passegi de Picasso overdøver trafikken lyden fra trommene. Jeg prøver å finne nærmeste t-banestasjon. Rytmen ligger i det øverste hudlaget og pulserer deilig mange dager etterpå.

uklare minner

...med rytme, lukt og smak. Et bilde av et bilde, litt som ordene her inne...

...fargerik hverdag...

Det mest fargerike som har skjedd i dag.

johnny cash - hurt

En vakker, vakker sang med en sår og vond tekst:

I hurt myself today
to see if I still feel
I focus on the pain
the only thing that's real
the needle tears a hole
the old familiar sting
try to kill it all away
but I remember everything
what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt

I will let you down
I will make you hurt

I wear this crown of thorns
upon my liar's chair
full of broken thoughts
I cannot repair
beneath the stains of time
the feelings disappear
you are someone else
I am still right here

what have I become?
my sweetest friend
everyone I know
goes away in the end
and you could have it all
my empire of dirt

I will let you down
I will make you hurt

if I could start again
a million miles away
I would keep myself
I would find a way

Dette er coverversjon av sangen fra Trent Reznor/Nine Inch Nails album "The Downward Spiral".

Reznor sa følgende etter å ha hørt Cash' coverversjon:
"I pop the video in, and wow… Tears welling, silence, goose-bumps… Wow. I just lost my girlfriend, because that song isn't mine anymore. … It really made me think about how powerful music is as a medium and art form. I wrote some words and music in my bedroom as a way of staying sane, about a bleak and desperate place I was in, totally isolated and alone. [Somehow] that winds up reinterpreted by a music legend from a radically different era/genre and still retains sincerity and meaning—different, but every bit as pure."
(Wikipedia)

moderne helleristning

bob marley and lauryn hill

portishead - glorybox

I'm so tired of playing,
Playing with this bow and arrow,
Gonna give my heart away,
Leave it to the other girls to play,
For I've been a temptress too long.

Hmm just,
Give me a reason to love you,
Give me a reason to be,
A woman,
I just wanna be a woman.

From this time, unchained,
Were all looking at a different picture,
Through this new frame of mind,
A thousand flowers could bloom,
Move over, and give us some room.

Yeah,
Give me a reason to love you,
Give me a reason to be
A woman,
I just want to be a woman.

So don't you stop being a man,
Just take a little look from our side when you can,
Sow a little tenderness,
No matter if you cry.

Give me a reason to love you,
Give me a reason to be,
A woman,
It's all I wanna be is all woman.

For this is the beginning of forever and ever,
It's time to move over ,
So I want to be.

I'm so tired of playing,
Playing with this bow and arrow,
Gonna give my heart away,
Leave it to the other girls to play.
For I've been a temptress too long.

Hmm just,
Give me a reason to love you

Adjagas - Mun ja mun

The Knife - Marble House

...Vi snakket om musikk; at jeg likte det som var melankolsk. Han spurte om han kunne brenne en CD til meg. En jeg kunne deppe til sa han mens han smilte. Jeg fikk den etter noen dager. Han liker hard musikk, det hardeste som er, over grensen til støy. Dette var en litt annen side av han. Vi snakker fortsatt mye om musikk og jeg tar noen ganger å søker opp det han har snakket opp på nett for å se hvor min smertegrense ligger i forhold til musikk/bråk. The Knife er på ingen måte bråk...

defining moments

Han ser oppgitt på meg og sier han er dritt lei av at alle klager på en dårlig barndom, at alt har med alt å gjøre. Det var ingen som gjorde det lett for han. Han kjente ikke moren sin, det var krig, han så mennesker dø og bli lemlestet. Men han klager ikke. Skulle han være en drittsekk og så skylde på at mora hans forlot han den gangen? Ikke på vilkår. "Jeg klare å gjøre noe til gangs selv om det var et hælvete, så ikke gi meg den dritten om at de har opplevd så mye fælt, at det er derfor de driter seg ut, gang etter gang!" Han spytter ordene ut og ser olmt på meg. Jeg sier ikke noe, ikke akkurat nå.

For jeg leter etter biten til mitt puslespill selv. Når det ikke er andre ting som presser seg på og tankene får flyte, så leter jeg etter bitene som skal forklare meg. Jeg gransket hukommelsen og finner øyeblikk og følelser; jeg legger bitene ned på bordplata og prøver å finne ut hvor de hører hjemme. Jeg pusler sakte fram nåtid og fortid, prøver å få alt til å henge sammen.

Jeg husker fra jeg var liten at jeg var redd for han. Så redd at jeg aldri turte si hva jeg mente eller følte. Jeg turte ikke gråte foran han eller si i mot; da fikk en beskjed om å ti stille og pelle seg i seng til en var blid og gjorde som en ble fortalt. Jeg har lett og lett og kun sett at han var temperamentsfull; så sint ut og hørtes sint ut. Han kunne løfte hånden men slo aldri, den var bare der som en trussel. Når han skulle terge meg kunne han si med bebreidene stemme navnet mitt og jeg ville tenke med en gang at nå hadde jeg gjort noe galt og ikke en gang skjønt det selv. Han tok oss med på sykkeltur på søndager; lot en sitte på stanga, tok oss på fisketur og egnet marken på kroken for oss og hadde noen ganger med små gaver hjem. Men det er sinnet hans jeg alltid bærer inni meg og som til i dag har definert vårt forhold. Gjør han noe som jeg ikke liker må jeg manne meg opp for å få sagt i fra. Men jeg sier i fra hver gang; for når jeg fant biten så ble det letter å i allefall prøve og sloss mot redselen. Jeg ser at det overrasker han; dette sinne som jeg må ta fram for å ha krefter nok til å nå inn til han. Han ser redselen min. Jeg skjelver fremdeles i stemmen når jeg må "si fra" til han, til en sjef, en foreleser; en hvilken som helst mann jeg tror kan og vet mer enn meg; en som med bare ett ord eller en gest kan avfeie meg; nei! Men jeg sier i fra, viser at jeg har meninger, hvis jeg blir skuffet og lei så skjuler jeg det ikke. Men redselen er der, hver dag.

Hun var alltid redd for meg; engstelig for at det skulle være noe galt med meg og engstelig for at jeg skulle være som henne; full av liv og lett å ødelegge fordi en glemte å passe på. Hun fortalte sjelden hvorfor, bare formante om ting jeg ikke måtte gjøre; at de var farlige. Noen ganger lettet hun på sløret og sa hva som hadde satt angsten i henne; små grusomme detaljer som festet seg som prikkende nåler av små øyeblikk i hukommelsen min; for at jeg skulle skjønne hvorfor jeg måtte stå musestille og ikke bli sett eller hørt. Jeg følte snart et ansvar for å ikke gjøre hennes mareritt til mine. Jeg ble redd for mørket, jeg ble redd for alle voksne menn, jeg ble redd for å ta på andre, jeg var redd for å la andre ta på meg, redd for å bli glad i noen. Jeg ble redd for gå utenfor de rammene hun satte, redd for at hun skulle bli redd. Hun smurte brødskiver til oss, kjøpte nye klær, sydde de nydeligste kjoler og gikk på alle foreldremøtene. Da jeg ble så gammel at jeg var nødt til å ta egne avgjørelser kjente jeg at all denne redselen som hun hadde satt i meg gjorde at jeg stengte omverdnen ute. Jeg måtte åpne opp og gi av meg selv og ikke tro at alle ville det verste. Jeg lagde nye biter til puslespillet; et åpent smil, tårer som jeg ikke skjulte, ærlighet selv om det kunne gjøre vondt, tillit til at jeg tålte å bli slått i bakken og lot ordene strømme. Sakte men sikkert forandret jeg meg. Jeg omfavnet, lekte, utsatte meg for muligheten for skuffelse gang etter gang; lo, smilte og gråt uten redsel.

Jeg har sakte men sikkert blitt den jeg er; sprudlende, generøs, kunnskapsrik, selvsikker, lyttende, åpen, ærlig; en som gir av seg selv. Men ikke til dem. Jeg kjenner at kjeven knytter seg når jeg må være sammen med dem; at jeg irriterer meg over alt og at det brenner en skuffelse et sted. Jeg fant noen biter og klarte å se hva de gjorde med meg. Men hvordan skal jeg klare å vise dem bitenen som jeg ser dem og komme meg videre sammen med dem? Og er det de riktige bitene eller har jeg gitt ting som var bagateller altfor stor plass i måten jeg ser meg selv på? Og dem?

Han tør ikke spørre hvorfor jeg blir sint. Prøver bare å unngå det. Stryker meg over kinnet og sier at jeg er snill; spør om jeg vil ha sjokolade. Hun strikker uavbrutt når jeg forsøker å forklare; det knirker som i kram snø for hver maske som hektes over på den andre pinnen, det klirrer svakt i i tre mot tre. "Jeg gjorde mitt beste," sier hun mens hun ser ned, "Vi gjorde vårt beste."

Jeg vet det så inderlig godt. Når skal jeg klare å gjøre mitt beste? Når skal jeg få brikkene på bordet foran meg til å passe sammen?

jeg låser ikke

Døra mi står alltid åpen, jeg trenger ikke låse. Jeg liker å tro at man kan stole på folk. Jeg pusler med mitt; tar en tur ut, handler, ser på alt som skjer, stikker innom jobben og henter noen papirer. Jeg tar meg en matbit før jeg stikker innom den lokale puben og hilser på en venn. Når jeg kommer hjem står naboen ute. "Han har vært her mens du var borte". "Hvem?" "Han som bruker å være her." "Åja, han." Jeg går inn og tar av skoene og legger avisen på hylla i gangen. Jeg ser meg rundt. Alt ligger som da jeg dro, ingenting er flyttet på eller rørt, men han har altså vært her. Ja, ja, tenker jeg og lurer på hva det var han ville, om han trengte å prate eller bare sitte stille og tenke et annet sted enn hos seg selv. Det hender at vi møtes i døra; vi snakker litt om løst og fast, men jeg er som oftest på vei til noe jeg tror er viktig og sier at han bare kan gå inn og føle seg som hjemme. Ta seg en kopp te, lese litt i avisen hvis han ikke har noe i mot at den er fra i går. Han takker ofte ja og enkelte ganger ligger det en liten lapp på bordet når jeg kommer tilbake; en liten betraktning eller han legger igjen en CD som han vil jeg skal høre på. Jeg blir inspirert av det lille som kommer ut av denne underlige måten å være sammen på og det synes å være en sammenheng mellom alle de små lappene han legger igjen og platene han ber meg høre på; jeg legger alle lappene i et brunt keramikkfat som står på hylla i gangen og hører på mye av det han legger igjen. Når jeg en dag kommer hjem og spør naboen: "Har han vært her?" "Hvem?" "Han som bruker å være her." "Åja, han. Nei jeg har ikke sett han på en stund." da blir jeg litt skuffet. Det er godt å vite at han har vært der og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor han så ofte kommer innom uten helt å treffe meg hjemme så liker jeg det. Han passer kanskje på? Jeg liker å tro det men håper også at han får noe ut av å sitte blandt tingene mine og tenke sitt, at han ikke sitter å venter på noe fra meg som jeg ikke vet at han venter på. Jeg vet ikke hva det skulle være, han sier ikke så mye. Jeg går ut igjen og på hjemveien tar jeg en snartur innom hans sted. Det skjer ikke noe der, døra er åpen, jeg gløtter inn. Akkurat som sist. Jeg tar med en CD fra hylla hans og legger merke til at han har fått postkasse ute på trappa. Jeg legger ikke noe i, ikke nå; bare regner med at han skjønner at jeg har vært og lånt CD-en eller at han har en nabo som forteller hvem som stikker innom når han ikke er der. Jeg går hjem og setter på musikken og lar tankene flyte mens musikken hans sakte blir min. Neste gang jeg går ut legger jeg en lapp på bordet til han. I tilfelle han skulle stikke innom.

nick drake - northern sky

I never felt magic crazy as this
I never saw moons knew the meaning of the sea
I never held emotion in the palm of my hand
Or felt sweet breezes in the top of a tree
But now you're here
Brighten my northern sky.

I've been a long time that I'm waiting
Been a long that I'm blown
I've been a long time that I've wandered
Through the people I have known
Oh, if you would and you could
Straighten my new mind's eye.

Would you love me for my money
Would you love me for my head
Would you love me through the winter
Would you love me 'til I'm dead
Oh, if you would and you could
Come blow your horn on high.

I never felt magic crazy as this
I never saw moons knew the meaning of the sea
I never held emotion in the palm of my hand
Or felt sweet breezes in the top of a tree
But now you're here
Brighten my northern sky.

Nick Drake - Place to be

When I was younger, younger than before
I never saw the truth hanging from the door
And now I'm older see it face to face
And now I'm older gotta get up clean the place.

And I was green, greener than the hill
Where the flowers grew and the sun shone still
Now I'm darker than the deepest sea
Just hand me down, give me a place to be.

And I was strong, strong in the sun
I thought I'd see when day is done
Now I'm weaker than the palest blue
Oh, so weak in this need for you.

tom waits - downtown train -1985

Tom Waits - Hold On

En venninne med sans for det sære og skakke og fra en av de skjeiveste familiene jeg kjente spilte Tom Waits for meg og ga meg Sworfishtrombones i bursdagsgave. Han lagde musikken til Night on Earth og jeg satt i mørket og ble bergtatt av musikken og historiene. Jeg har ikke lyttet mye på Tom Waits opp gjennom årene men visst at han var der når jeg trengte det. Jeg tar det fulle og hele ansvar for at det har vært for lite Tom Waits i livet mitt. Jeg har en jobb å gjøre der.

en sørgelig affære, eller bare en sedvanlig?

Du presser ikke på, er bare varm og interessert. Du legger ikke hendene dine på steder jeg ikke har bedt deg om og og du sier hadet når jeg sier jeg må gå. Du holder meg mykt og ikke for tett når vi danser den første dansen, du prøver ikke å kysse meg når vi står ved toalettet og snakker sammen. Hva vi snakker om, det vet jeg ikke, jeg husker ikke. Du smiler og ber ikke om mer; jeg er skvetten etter å ha mistet min beste venn og kjæreste; han sa jeg ikke var kvinnen i hans liv, den rette.

Vi møtes som avtalt måneder etterpå. Du smiler like varmt og krever like lite. Vi snakker ikke så mye; danser, tettere denne gangen; kjenner forsiktig på lysten til å komme nærmere; så nært som en kommer. Du forsvinner dagen etter og lar ikke høre fra deg. Imens har jeg ubevisst bestemt meg for at jeg trenger deg; bare deg. Uten å vurdere det mer. Du har så snille øyne og er så enkel å være sammen med.

Min beste venn ringer, han som var kjæresten min og lurer på om jeg vet hva jeg gjør. Jeg blir forbannet for jeg vet at han spør at ut fra feil premisser; det er fordommene som styrer ikke oppriktig omsorg og interesse for meg. Jeg sier ikke så mye, bare at jeg har det bra, for jeg har det jo bra?

Vi krangler sjelden men jeg griner en del, uten å skjønne helt hvorfor. Jeg kan sitte på t-banen og bare ha lyst til å hyle ut. Det sømmer seg ikke på beste vestkant så jeg holder meg til jeg kommer hjem til rommet mitt. Du holder meg og lytter i helgene; sier at du ikke helt forstår. Du venter til tårene har sluttet å renne og vi smelter sammen; glemmer at du ikke forstår.

Jeg finner ut at jeg ikke tåler p-pillene mine, vi snakker om prevensjon. Vi bestemmer oss for å droppe det og se hva som skjer. Du reiser bort kvelden etter at det skjer; du blir borte lengre enn avtalt og sier ikke noe til meg. Jeg gråter og er redd; redd for å bli forlatt.

Det tar mange uker før jeg skjønner at det vi snakket om faktisk har skjedd. Jeg ligger i senga og nesten kniper øynene igjen; usker ut på badet og ser at det er sant; jeg skal bli mor. Jeg kjenner at jeg nesten ikke klarer å puste, tenker på deg; om du faktisk er klar selv om vi begge var enige. Om du kommer til å være der for meg, for oss. Du finner meg på trappa hjemme hos deg når du kommer. Du blir irritert, jeg bruker ikke komme hjem til deg, livet ditt er for komplisert. Men du slipper meg inn og trøster meg til jeg sovner på senga di i rommet som lukter av sigarettrøyk.

Du kommer når barnet er født. Med en bag. Står på verandaen og røyker, holder den lille i de slanke hendene dine og smiler stolt. Du må få orden på livet ditt og tårene mine og fornuften din får deg i gang igjen; på plass; i det livet som vi andre har levd hele tiden.

Den lille spiser meg opp; bokstavelig talt. Jeg blir mitt gamle slanke jeg men er sliten og trøtt. Jeg trenger hjelp. Du vasker klær, rydder og vasker og holder vår lille bylt når han gråter, du jobber og begynner å betale på regningene dine og våre. Men du skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten, hvorfor jeg blir så lei meg når jeg føler det er krav i den nærheten du søker når vi er alene og trist når du bare motvillig holder rundt meg når andre ser på.

Vi diskuterer en del, prøver å finne en god fordeling; av tid, penger, omsorg, egen fritid og felles fritid. Den felles fritiden uteblir; vi er for forskjellige. Vi gjør ting hver for oss og møtes hjemme. Forteller hvor vi har vært, merker at den andre ikke syns det er så interssant og etter hvert blir det stille. Du går til dine ting og sier at jeg gir deg dårlig samvittighet, helt uten å ha sagt noe. Jeg lar være å gå for jeg tror kanskje at du har planer, noe du har lyst til. Vi er begge oppgitte men snakker mindre og mindre om det. Det hender at jeg gråter, men jeg får dårlig samvittighet for det også. For du har ikke gjort noe. Du har ikke sagt at jeg ikke kan gjøre sånn og sånn. Du har ikke presset meg til å gjøre ting jeg ikke vil. Du har ikke latt være å bidra. Du har gjort alt som står i din makt, jeg ser det.

Vi lager en hverdag der alt etter hvert fungerer. Vi har forlengst sluttet å prøve å finne en fellesnevner; noe som engasjerer oss begge. Vi deler de samme verdiene men det er visst ikke nok. For du slutter å legge armene rundt meg og når du gjør det ligger armene mine alltid beskyttende foran. Når du våger å komme for nært kjenner jeg at jeg skygger banen eller bare lar ting skje uten å engasjere meg. Sakte men sikkert så er den varmen som må ha vært der borte og hverdagen er igjen; klesvask, fotballtrening, jobb.

Du spør hva det er. Jeg snakker og snakker mens tårenen triller. Du ser på meg, lenge. Tida går, årene går. Du spør hva det er; jeg snakker igjen, prøver å forklare. Du sier at du ikke forstår. Trenger du hjelp med dette? Jeg kan ikke gi deg den, men jeg er her, til du finner ut av hva det var som ble knust og når. "Hva er det egentlig som er knust?" sier du og snur ryggen til og sovner.

Vi sitter og ser på tv sammen; fem cm i mellom oss, ikke i hvert vært hjørne, egentlig ganske så nært. Jeg kjenner at jeg vil strekke ut hånda og prøve å gi. Men jeg klarer ikke, den er tung og jeg er trist, så trist, så lenge. For noe er knust og jeg klarer ikke finne det og reparere det alene; det er skår strødd utover alt vi har delt; de skjærer seg inn i huden min og jeg blir stiv og orker ikke å bli tatt i, snakket med, tatt vare på; det gjør vondt. Jeg skulle ønske du tok å strakte ut din hånd, at den kjenntes lettere ut. At du presset deg på og fikk meg til å føle det gode igjen. Men vet at det neppe går og at du tror det samme.

Når lengselen etter å være to men ett er så overveldene at jeg ikke kan bære den mer sier jeg at jeg må gå. At det muligens er min feil; at det er mulig at dette er noe som har skjedd i mitt hodet og at jeg ikke syns du skal ta på deg noe ansvar for det. Du sier at det er alltid to; aldri bare en som gjør at ting stopper å eksistere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å omfavne deg, gi deg alt og be om alt. Du har sittet å ventet på at jeg skulle være klar, for jeg vet at du har skjønt det. At vi ikke er mer og at det er lenge siden det var et vi om det noen sinne var det. For det er det siste som gnager meg og gjør meg redd; kanskje var det ikke noe vi, noen sinne?

Vi ordner alt, stille og rolig, avtaler bidrag, samvær, ferie, du tar med deg bagen din og vi starter på nytt. Hver for oss men alltid bundet sammen av alt vi gjorde og ikke gjorde og to små kropper som er en salig blanding av deg og meg. Jeg savner deg ikke og du savner ikke meg.

Du sier trøstende en dag;"Jeg har aldri forstått meg på deg." Som om dette aldri kunne gått. Men hva er det da som kan gå?

Sonic Youth I Love You Golden Blue (complete version)

søvnig motvilje

Jeg setter de varme beina på gulvet og smyger meg ut av den varme dynas omfavnelse og går på badet. Klokka er seks og jeg har enten sovet for lite; fire-fem timer eller nok; opp i mot ni. Motviljen er der alltid. Jeg blir ofte stående og se på meg selv, der i speilet. Smal i øynene og uklar. Jeg tar på brillene og fortsetter å se: Kroppen er blek med et svakt gyldent skjær, myk. Huden trekker seg sammen i det litt kalde lille rommet og løfter og strammer naturlig. Rompa er lita og hoftene er myke; jeg har ikke pæreform men en god og tydelig midje; ikke tykk, ikke tynn. Brystene er runde og myke og alle merkene etter BH-stropper, bukselinninger, belter og stramme sokker er visket bort av natten. Huden er varm og nupper seg ikke men kjennes glatt ut. Alle de bittesmå hvite strekkmerkene som kanskje bare jeg ser klarer ikke ødelegge at jeg syns at det jeg ser er godt å se på. Leppene er hovne etter søvnen, fyldige. Bare håret er til å bli deprimert av der det stritter eller har krøllet seg på bare halve hodet fordi jeg dusjet før jeg la meg med vått hår. Jeg er fornøyd med det jeg ser men har ingen lyst til å møte dagen, jeg vil tilbake til søvnen, den varme og ofte tomme søvnen. Få lov til å ligge under teppet, myk og varm, uten å tenke, uten å måtte være. Jeg går i dusjen, lar vannet vekke meg sakte men sikkert, vasker håret og kroppen; lurer på hvofor alle såpene må lukte så mye. Ute av dusjen surrer jeg håret i et håndkle og tørker av kroppen. Speilet er dugget ned og jeg kan ikke lengre se meg selv. Jeg går inn på rommet til ungene og kryper opp i senga til min lille engel. Hvisker i øret hans at det er på tide å våken. Nå som jeg burde være mest klar for å gjøre dagen til min; da vil jeg helst slippe.
...

Jeg er iskald og trøtt. Kjenner at jeg skjelver, både fordi jeg er trøtt, kald og ofte sulten. Jeg spiser lite på kvelden. En eller annen gang for hundre år siden må jeg ha klart å inkorporere påstanden om at det ikke er bra å spise sent på kvelden; før en legger seg. Enten fordi en kan bli tykk eller kanskje var det at en kan få mareritt hvis en legger seg på full mage? Ingen anelse; jeg er i alle fall av den sorten som når jeg har drukket min andel alkoholenheter og vel så det utover kvelden og kommer hjem, så styrer jeg fortsatt unna kjøleskapet. Jeg har antageligvis vært hinsides tidligere på kvelden men holdt ut; tatt oppvasken, sett litt på tv, surfet på nett, lyttet til musikk til trøttheten har gitt seg. Nå vil jeg bare forsette med det jeg holder på med, finne nye ting å gjøre. Alt annet enn å sove. Jeg hutrer. Motvillig går jeg for å ta en dusj; jeg orker ikke å prøve og sovne mens jeg er kald. Jeg skrur vannet på det varmeste jeg kan klare og står der til huden er mørk rød og kjenner at jeg blir slapp i kroppen; klar for å overgi meg? Magen er rynkete etter at beltet har strammet hele dagen og knappen på buksa ses som et rundt merke under navlen, det ligger fortsatt et usynlig bånd rundt bryskassen min som kun ses som dype horisontale striper i huden, under brystene, det er søkk i skuldrene etter BH-stroppene; det varme vannet har gjort de enda rødere, tydeligere. Jeg er glad for at speilet er dugget ned når jeg kommer ut av den dampende dusjen; dagen har gjort meg skrukkete og kald; ikke noe godt syn. Men jeg vil allikevel ikke sove, ikke enda, jeg vil ha mer. All fornuft tilsierat jeg ikke orker mer, men jeg vil mer, mer...

....I quit, I give up

Jeg kjører nedover Sckuykill Parkway. Det er stort sett bare to felt hele veien ned fra Chestnut Hill og veien er svingete. Det er regnvått og mørkegrønne grener henger tungt utover veien og elva renner seigt til høyre for meg. Det er noen få båter utpå tiltross for gråværet; byens roklubber holder til nede på elva nesten året rundt. Jeg ser med et kjapt blikk på de slanke båtene som beveger seg raskt over vannflata som er småkruset fra en svak bris; må fokusere for veien er glatt og smal. Jeg slakker på farten og setter på kassetten han ga meg, gartneren til naboen. Skrur opp lyden maksimalt og lar den overdøve alt. Jeg er så lei, jeg skjønner meg ikke på amerikanere; de hilser og ler men får helt angst når du ser dem rett i øynene og sier hva du mener. Jeg orker ikke den sosiale leken; smalltalken og avstanden. I quit, I give up.

Jeg mistet kassetten før jeg dro hjem men fant CD-en i platehylla hos ei venninne mange år etterpå. Jeg fikk låne den og har glemt å gi den tilbake. En god grunn til å møtes.


Circle - Edie Brickell & New Bohemians

Me, I'm a part of your circle of friends
and we notice you don't come around
Me, I think it all depends on you
touching ground with us but
I quit, I give up, nothing's good enough for anybody else
it seems
and I quit, I give up, nothing's good enough for anybody else
it seems
And being alone is the best way to be
when I'm by myself it's the best way to be
When I'm all alone it's the best way to be
When I'm by myself, nobody else can say goodbye
Everything is temporary anyway
when the streets are wet, the colors slip into the sky
But I don't why that means you and I are, that means you and I
I quit, I give up, nothing's good enough for anybody else
it seems
and I quit I give up, nothing's good enough for anybody else
it seems
And being alone is the best way to be
when I'm by myself, it's the best way to be
when I'm all alone, it's the best way to be
when I'm by myself, nobody can say
Me, I'm a part of your circle of friends
and we notice you don't come around

What I am - Edie Brickell & New Bohemians

fra "Shooting Rubberbands at the Stars" (1988)

too self-confident

Jeg rusler sakte nedover langs Oslogate. Folk sitter i bilen på vei hjem; jeg har for det meste blikket festet langt over gateplan, jeg ser på hustak, fugler som sitter og kroer seg sammen oppe på gesimser, halvåpne vinduer med flagrende gardiner som dras ut mot vårsola. Lyden av plasthjul mot asfalt kommer bakfra. Jeg snur meg og ser en liten gutt på sykkel. Det er støttehjulene som lager den skarpe lyden. Ved siden av løper faren, en stor kar i lilla genser med kullsort skjegg og hår og friskt, rødt ansikt: "Be careful now! Watch the road!" Jeg presser meg inn mot nettinggjerdet og faren peser: "Takk!" når han passerer. Litt lengre frem sitter en ung mann på muren som gjerdet står på; midt i trafikken. Han venter kanskje på noen? Han har pene brune bukser, skinnjakke og er lett brun i ansiktet. En typisk nyinnflyttet Gamlebyinnvåner, tenker jeg lakonisk; med skyhøyt boliglån og tro på framtida. Den lille syklisten suser forbi i den svake hellinga, faren henger med. Så snur den lille seg, ser bakover på han på gjerdet og det smeller. Han treffer muren og sykkelen velter og lufta fylles av fortvilet barnegråt som overdøver bilene og alt rundt meg. Han på muren ser forskrekket ut når jeg passerer; jeg smiler til han. "Er det din unge? Han snudde seg og så på meg, jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet for det var derfor han kjørte i muren," stotrer han fram. Jeg ler og sier at det ikke var min denne gangen men at jeg fikk vondt selv. At sånt skjer hver dag. Jeg når dem igjen, den lille; godt omfavnet av store sterke pappaarmer og den store som med bred skotsk akksent prøver å trøste, si at det gikk bra, denne gangen også. "Are you okay?" sier jeg og smiler. Det grimete barneansiktet gjemmer seg i pappas lilla genser. "He does this every day. He's self-confident." "That's a good thing! A very good thing," svarer jeg mens jeg smiler avvæpnende; som for å si at jeg tror ikke du er en fæl far bare fordi ungen din gråter sårt og falt av sykkelen. Vi foreldre vil gjerne at de rundt oss skal tro at vi i stor grad takler ansvaret. "He is too self-confindent at times and pays the price every day," sier faren mens den store hånda hans ligger trøstende og tung over ryggen på guttungen. "A good kid, then," sier jeg og går videre mens jeg ler litt. Men jeg kjenner av en eller annen grunn så presser tårer seg på. Den lille har slutet å gråte for moren kom akkurat da jeg gikk. Jeg lukker øynene ett langt sekund og krysser gata for å gå hjem.

en fengslende gammel mur

på vei hjem

Life On Mars - Seu Jorge

kjærtegn på reise

Vi har lært oss gatenavnet der vi bor og nummeret, på spansk. Vi må sannsynligvis ta taxi når vi skal hjem. Vi tar buss oppover i byen, til ambassadestrøket. Vi prater ikke så mye på veien opp. Han er av den fåmælte typen men har absolutt mange interessante betraktninger å komme med. Men de må hales ut av han. Jeg har brukt år på å lære meg å omgås hans type. Ikke mutt, han bare trenger litt tid, tid til å tenke og formulere. Vi kjører gjennom gater vi ikke har sett før og når bussen stopper føler vi oss begge litt fortapte. Ingenting som tyder på at det skal være en jazzklubb her. Han drar opp kartet som har vært flittig brukt den uken jeg har vært på besøk hos han og venninna mi. Vi begynner å gå oppover den tomme gaten med store hvite blokker og kommer til slutt til et gatehjørne med litt mer liv. "Et eller annet sted her," sier han og ser seg rundt. Jeg er glad han er her, jeg ville aldri dratt hit alene. Ikke på kveldstid.

Vi finner inngangen og går ned den teppebelagte trappen. Lokalet er nesten tomt. Det sitter noen ved noen få bord og det må være plass til nærmere hundre stykker her. Lokalet er mørkt med en liten bar bak i rommet. "Håper de ikke avlyser fordi det er så få her." Det er mandag og de fleste er sikkert på vei i seng, klokka er over elleve. Vi står litt og ser oss om og finner et bord litt bak i lokalet ved baren. Han spør om jeg vil ha noe å drikke. "En Pepsi" Han kommer tilbake med en øl og en Pepsi. Han forteller med et glis hva det koster; like mye som hjemme. Jeg himler med øynene og ser meg rundt. Et ungt par sitter helt oppe ved scenen, oppslukt i hverandre. Ellers sitter alle alene, en og en. Unntatt oss; vi sitter ved hver vår ende av bordet og jeg innbiller meg at det kan se litt snodig ut; all avstanden mellom oss. Vi kom sammen men er ikke sammen og det vises godt.; måten vi snakker sammen på, stykkevis og litt fjerne, i hver vår verden.

Etter en halv time kommer musikerne på scenen. Vi ser på hverandre og smiler. Endelig ble det treff. For to kvelder siden endte vi opp i Gamlebyen på en klubb som vanligvis hadde jazz men som den kvelden hadde en bandkonsert med en guttegjeng fra Musikkonservatoriet. Det var tjåke fullt med kjærester, tanter, mødre og kompiser. Vokalisten, en middels begavet ung mann med dametekke og en knallrød gitar var midtpunkt og de spilte seg gjennom en lang rekke med Katalanske megahits (jeg antar i allefall det) som verken han eller jeg hadde hørt. Han antydet at vi skulle gå flere ganger; spurte om jeg likte det. Jeg lo og sa at jeg holdt ut. Å sitte å se på alle som så entusiastisk kastet seg ut i allsang og se den ungdommelige energien til unge Jim Morrison på scenen var det som gjorde det verdt det. I tillegg så satt vi langt fram, vi skjønte for sent hva vi hadde rotet oss inn på og det ville bli vanskelig å komme seg ut.

I kveld skal vi få det vi har kommet for; kvalitetsmusikk. Musikerne er fra USA mens sangerinnen er spansk. En nett skapning; blondt, krøllete hår og lys i huden med en grønn kjole med mykt fall som viser hver eneste kurve. Hun minner om venninna mi av utseende og jeg smiler for meg selv; han liker nok det han ser, han som sitter bakoverlent med en øl i hånda rett overfor meg; så nært men allikevel så langt borte.

Musikken overtar rommet. Vi sitter der stille i mørket i en og en halv time. Hun synger med en nydelig hes røst på spansk og lar de besøkende amerikanerne utfolde seg en etter en. Min kjennskap til jazz er begrenset, men saksofonisten er noe helt for seg selv der han innsmigrende følger stemmen hennes og til slutt overtar og lager helt nye bølger av lyd men samtidig med ekko av hennes stemme lett gjenkjennelig. "Liker du det?" spør han. Jeg smiler og nikker. Lokalet er kaldt og jeg kjenner at det hadde gjort seg med flere varme kropper her inne. Det hadde vært så mye lettere å slippe musikken inn. Ikke at den ikke slipper inn, men det er en litt rar stemmning med det nesten tomme lokalet, alle er tilsynelatende alene utenom paret helt framme ved scenen. De sitter tett; han har en hånd begravd i håret hennes og hodet hennes hviler lett på skulderen hans. Den lille stråranke sangerinnen synger siste sang og forlater scenen. Alle som sitter i det nesten tomme lokalet applauderer høyt; lenge; håpefullt. Hun kommer inn en siste gang og synger en siste låt. Amerikanerne pakker sammen instrumentene sine og alle trekker opp og ut på gata. Maks femten stykker; en og en forsvinner de oppover opplyste fortau. Det unge paret er ikke å se.

Vi står ute i den tomme gata og prøver å praie en taxi. Hutrer litt i den kalde vårlufta. Smilende. Når vi hopper inn i den svarte og gule taxien har vi nesten glemt adressen vår. Vi fikler med kartet og finner gata på kartet og prøver å si det riktig på spansk. Han nikker og kjører oss gjennom nattstille gater. Vi sitter i baksetet og ser ut hvert vårt vindu; litt fortapt men med en felles opplevelse som vi ikke deler med annet enn et forsikrende smil. Han insisterer på å få betale for inngangen når vi låser oss inn; redd for å ha dratt meg med på noe jeg ikke fikk noe ut av. Jeg smiler og forsikrer om at jeg har hatt det fint, lukker døra til rommet mitt og legger meg ned på den harde madrassen. Trafikken nede på gata kan høres helt opp i toppetasjen; i rommet mitt som ligger vendt inn mot en sjakt midt i huset. Jeg ligger der, på magen og kjenner på kvelden og inntrykkene. Alene. Noen dusjer i etasjen under, jeg hører vannet som trommer mot flisene, rytmisk. Jeg lukker vinduet og sovner etter en stund.

...definitivt et godt sted å være, men fremmed og rart, og jeg skulle ønske jeg visste hvem jeg hadde hørt, men jeg samler på inntrykk og følelser, ikke byguider, avrevne billetter og navn, dessverre noen ganger. For enkelte ting er verdt å oppleve flere ganger, la dem få feste. Denne konserten ble bare et flyktig minne, en bris som strøk meg over kinnet og forsvant som jeg aldri får tilbake.

Fleshquartet and Freddie Wadling - Walk

Fr. Martinsen er et oppkomme av små skrevne stykker om musikk og en eller annen gang skrev hun om Fläskkvartetten. Jeg klarer ikke finne det igjen på bloggen hennes. Jeg fant de igjen på Youtube under Fleshquartet. Nydelig.

Ana Carolina E Seu Jorge - É Isso Aí

..godnattasangen for i dag...

Lynyrd Skynyrd - Sweet Home Alabama (Live)

Amerikansk barmusikk for min del. Gotta love it. Og musikk til lange kjøreturer når bilen er gammel og kun har radio, mangler aircondition og du tuner inn på classic rock for å slippe alt hitlistetullet, sveiver ned vinduene og kjører en time for å få gå barbeint på stranda en sein ettermiddag i mai. Atlanteren er kald og stranda tom. Det er best sånn. Vannet slår innover sanda, blågrått og grumsete. Himmelen er disig og lukta av salt sjø gir meg nesten hjemlengsel, men bare nesten.