31 mars 2007

jeg spiser ikke brunost en gang

Vi hadde kjørt til Trenton og satt bilen der. Nå satt vi på toget inn til New York. Vi hadde tatt av alle smykker og synlige verdisaker etter råd fra Patty som mente at en måtte ikke "by seg fram" i NY. Vi tviholdt på veskene våre allerede. Lenge før vi nærmet oss Penn Station. Ingen av oss hadde vært i New York før, det vil si vi hadde kjørt igjennom tidligere på året etter en fylletur nordover og rotet oss ned i Bronx. Det var visst ikke så bra fikk vi vite etterpå. Vi hadde fått beskjeded om å IKKE ta t-bane, for det var garantert at vi kom til å bli ranet; vi skulle til Brooklyn hvor vi skulle gå i norsk 17. mai tog. Etterpå skulle vi i Sjømannskirken. Vi gikk selvfølgelig rett på banen, brukte tokens som min venn hadde skaffet til veie, for han mente NY var helt greit bare en passet litt på. Da vi skulle hjem tok vi taxi, fordi vi hadde det travelt og å rote seg bort var ikke en mulighet.

Det var en varm dag. Venner hadde kommet fra Boston, New Jersey og Philly og vi koste oss i grunnen ganske stort, så på bunader som de fleste fra det norsk bunadpolitiet ville fått gåsehud av å se av og registrerte en stor entusiasme fra amerkikanerene som gikk i toget; en stolthet over å være av norsk avstamming. I kirken hadde de en liten butikk med norske varer: leverpostein, brunost, makrell i tomat og sikkert mye mer. Jeg husker ikke. Hva vi har på maten her hjemme er ikke en viktig del av min identitet og ikke noe jeg savner når jeg er befinner meg alle andre steder enn i Norge. Men jeg har skjønt at for mange så er det viktig. De stekte vafler men jeg hadde på den tiden en vaffeldepresjon og ville ikke ha dét heller. For mye "tvungen" kos i den lukta for min del. Vi kom oss helskinnet ut av storbyen, som luktet varmt og grått den dagen. Kjørte hjem og kunne konstatere at vi ikke hadde vært utsatt for noe eksepsjonelt utover ganske så entusiastisk norsk patriotisme, på en sjarmerende måte.

I dag igjen ringte han fra Sjømannskirken og takket for at jeg har støttet dem før. (Har jeg det? Tror ikke det? Ikke en gang den gangen kjøpte jeg noe, da jeg var i Sjømannskirka. Tar jeg feil? Kan jeg huske så dårlig?) Han sier at det er fantastisk med SK og spør (med sørlandsdialekten som jeg misliker kun når det er selgere og bare da (Det er urettferdig å legge et callsenter der som plager Norges befolkning over en lav sko, det setter sørlendingene i et dårlig lys, dialektlys, for min del)) om jeg har vært i en noen gang.(Jeg hoster, mumler, og lurer på hva jeg skal gjøre for å få lagt på). Han snakker om å holde de åpne og at det koster. At hvis det skjer noe når en er på tur så er de der for meg. (Alt koster min venn, husleia, barnehage, kredittkortet mitt, jada, jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker mer enn jeg har, men jeg gjør det... Skal jeg på tur? Ja. Kommer jeg til å bruke SK? Ikke med mindre månen faller ned og sola blir borte, tror jeg...) "Kan jeg sende deg en giro på fire hundre kroner?" (Har jeg faktisk støttet de???? Med fire hundre kroner??? Jeg som fortsatt insisterer på å betale studentkontingenter i diverse oraganisasjoner fordi jeg er student óg enslig, men jeg jobber da fulltid og tjener penger, kanskje nok til og med, kan jeg ha brukt fire hundre på SK???) Jeg summer meg og sier høyt: "Nei, beklager!" (Jeg har ikke fire hundre kroner til SK. Jeg skal ha mat et par uker til. Ingenting annet, for det har jeg ikke penger til.) "Kan vi sende en på tre hundre og sytti ni, da?" "Nei, beklager, men det går ikke" sier jeg høyt. (Jeg kjenner at dette begynner å bli ekkelt, han snakker til meg, jeg svarer men han hører ikke. Bare fortsetter. Jeg tenker på Tsunamien og alt som er vondt og kjenner meg litt småkvalm. Jeg summer meg). Midt i en av hans setninger, jeg hører ikke lengre hva han snakker om, så sier jeg bare: "Beklager... Ha det bra!" Han skjønner ikke at det kommer og stemmen hans ligger under min litt anspente og jeg hører at han snakker fortsatt når jeg tar ned telefonen og bryter forbindelsen.

Det slår meg at den type kommunikasjon involverer vi oss i hver dag; hjemme, på jobben, på fotballtreninga til ungene, på butikken; denne var bare av den ekstreme sorten. Nok en dårlig start på dagen som kastet meg litt av det fine sporet jeg var på; lage egg og bacon til meg selv som sitter her mutters alene og som sent i går til tross for kvalme og trøtthet ryddet ungenens etterlatenskaper inn i skap, skuffer og gjennomsiktige bokser og slukket lyset på rommet deres og lukket døra for kunne konsentrere meg om mitt eget prosjekt; å skrive.

Og nå ringte noen og ville spørre noen spørsmål om radiobruk. Her kunne jeg heldigvis le og si at jeg hører ikke på radio, hvilket er sant, nesten uten modifikasjoner, og si at jeg neppe var et egnet spørreobjekt. Hun forstod det og la på etter å ha beklaget forstyrrelsen. Tross alt en litt bedre samtale om enn kort.

Grinderman - No Pussy Blues

pms blues - Dolly Parton

*ler, har aldri hørt denne før. Det skulle vært Jolene men denne er jo helt genial*

Dixie Chicks-You Were Mine

En godnattasang til meg. Om en skulle være kresen på det og ikke like denne typen musikk, country, og veldig komersiell i salgstall i allefall, så kan man jo like dem for å ha en egen mening? Country er en nostalgisk "sound" som lukter av barndom, husvask,middagslaging og Dolly og Kenny søt harmoni. Uimotsåelig, egentlig.

The Pogues - Summer In Siam

En kamerat av min bror hadde the Pogues som favoritt og en CD lå hjemme hos oss i mange månder. For noen år siden så jeg filmen om Shane og Kirsty If I Should Fall from Grace with God. Han, helt hinsides i nesten alle klipp og så musikken. Musikken som har noe helt eget ved seg, keltisk punk i følge Wikipedia. Folkemusikkpreget og den hese stemmen til Shane som aldri treffer likt; lystige og tradisjonelle mot det råe og såre; en som bokstavelig talt holder på å drukne?

Han skal ha sagt"The most important thing to remember about drunks is that drunks are far more intelligent than non-drunks. They spend a lot of time talking in pubs, unlike workaholics who concentrate on their careers and ambitions, who never develop their higher spiritual values, who never explore the insides of their head like a drunk does." Kanskje noe i det?

My Bloody Valentine - Sometimes - Lost in Translation

Da jeg så denne filmen tenkte jeg et øyeblikk at jeg ble "lurt". At en amerikansk regissør gjorde narr av meg og laget en tullete film som skulle fremstå som dyp. Jeg satt nemlig og hadde tid til å tenke mens jeg så filmen og dette med "lost in translation" var så flott kommunsiert, uten en haug med ord og den vanlige støyen. Sjelden vare i amerikansk film. Låta er ikke så verst den heller. Men "My bloody Valentine" er visst ikke så kjent for gode tekster... Shoegazingmusikk. Festlig merkelapp.

30 mars 2007

Libertango (Piazzolla) - Yo-Yo Ma

...litt mer bestemt musikk...

ute av øye, ute av sinn

Du skal akkurat til å logge deg av dagen så kommer vedkommende rekende. Ever so charming. Smiler og spør hvordan det står til. Jeg, jeg går i oppløsning på innsiden og skjelver som et aspeløv, jeg hadde begynt å klare meg uten det håpet som han sådde for så lenge siden. Jeg stryker ned noen viltre hårstrå som syns godt og leker med, til jeg skjelver innvendig, kanskje fordi jeg kom rett fra dusjen og rommet er kaldt, eller fordi noe prøver å fortelle meg at jeg har forvillet meg inn i et tornete buskas og at på et eller annet tidspunkt så kommer dette til å svi og tornene kommer ikke til å være like lette å pelle ut som det var å uforvarende snuble oppi dem og etterhver innse at det stikker overalt? Når han ringer på telefonen like etterpå, det står "someone special" på displayet, så tar jeg den. Kanskje mot bedre viten? Når jeg legger på er jeg utmattet på en merkelig måte og vet ikke helt hva jeg skal tro eller føle. Iskald og sliten og uten så mye som en rød tråd som kan gi retning. Bare ny venting, kanskje så lenge at jeg nok en gang rekker å glemme?

Gud, det er godt noen ganger å få lov til å bare bedrive ord...

29 mars 2007

Twelve Moons - Jan Garbarek Quartet

Du hadde musikken i hodet, der du stod og så i radene av brukte CD-er. Du tok den med sammen med fem-seks andre, betalte i kassa og gikk ut i myldret i Torggata, kjøpte ris og fikner hos tyrkerne like oppi gata og tok bussen opp til Sogn. Da du gikk gjennom platehylla og skulle plassere CD-en der den hørte hjemme fant du en akkurat lik, med turkisblått omslag. Du smilte; derfor du hadde det for deg at dette var bra. Jeg fikk det nyinnkjøpte eksemplaret da jeg kom til middag; basmatiris, grønnsaker i sur lake og stekt sei.

LINTON KWESI JOHNSON - SONNY'S LETTAH - LIVE

From Brixton Prison, Jebb Avenue London S.W. 2 Inglan

Dear mama
good day
I hope that when these few lines reach you they may
find you in the best of health
I doun know how to tell ya dis
for I did mek a solemn promise
to tek care a lickle Jim
an try mi bes fi look out fi him

mama, I really did try mi bes
but none a di less
sorry fi tell ya seh, poor lickle Jim get arres
it was de miggle a di rush hour
hevrybody jus a hustle and a bustle
to go home fi dem evenin shower
mi an Jim stan up waitin pon a bus
not causin no fuss

when all of a sudden a police van pull up
out jump tree policemen
de whole a dem carryin baton
dem walk straight up to me and Jim
one a dem hold on to Jim
seh dem tekin him in
Jim tell him fi leggo a him
for him nah do nutt'n
and 'im nah t'ief, not even a but'n
Jim start to wriggle
de police start to giggle

mama, mek I tell you wa dem do to Jim?
mek I tell you wa dem do to 'im?

Dem thump him him in him belly and it turn to jelly
Dem lick 'im pon 'im back and 'im rib get pop
Dem thump him pon him head but it tough like lead
Dem kick 'im in 'im seed and it started to bleed

Mama, I jus couldn't stan up deh, nah do nuttin'

So mi jook one in him eye and him started fi cry
me thump him pon him mout and him started fi shout
me kick him pon him shin so him started fi spin
me hit him pon him chin an him drop pon a bin
- an crash, an dead

More policman come dung
dem beat me to the grung
dem charge Jim fi sus
dem charge mi fi murdah

mama, doan fret
doan get depress an downhearted
be of good courage
till I hear from you
I remain
Your son,
Sonny

night nurse

...music - the only remedy...

Amazing Grace

...til deg bestefar...

28 mars 2007

på en skala fra en til ti

Jeg husker første gangen jeg blødde neseblod. Det var etter lek ute i hagen til besteforeldrene mine. Som unger flest kranglet vi men vi sloss sjelden eller var veldig fysiske av oss: ingen av oss kunne finne på å gå til angrep på hverandre og rulle rundt verken på tull eller i blodig alvor. Vi tangerte hverandre i større grad enn vi berørte. Et eller annet hadde vi gjort, muligens slått kollbøtte, vi hadde kommet for nært hverandre og et kne traff nesa mi med full kraft. Pussig hvordan en sjelden har noen forståelse for hvor hardt ens eget ben kommer borti andre mennesker, det er et stort lem med mye styrke og det som så vidt kan merkes av den som støter borti kan være virkelig vondt for den ulykkelige mottager. Jeg husker ikke at det gjorde vondt. Det gikk sikkert noen sekunder før jeg kunne kjenne at noe varmt rant ut neseboret og raskt fant munnen. Det kjentes ut som snørr en iskald dag i februar når man har vært ute i alt for mange timer, bare mer og varmere. Jeg tok håndbaken opp til nesa tørket. Jeg så blodet. Jeg satt helt stille før tårene begynte å trille helt av seg selv. Jeg blødde fra nesen! Det gjorde mest vondt i brystkassen nå, jeg kjente hvordan det knøt seg. Jeg hadde aldri sett så mye blod på en gang for det fortsatte å sile selv etter jeg hadde tørket meg med håndbaken. Rødt og mørkt, og jeg kjente den litt søtlige smaken i munnen. Pusten min ble hakkete og jeg hikstet, redd. Nå ble det viktig at det hadde skjedd og hvordan og hvem sin skyld det var. Den store klumpen i brystet forsvant ikke før lenge etterpå, når blodet for lengst var sugd opp i en hvit gasklut, som med en gang ble skyllet i vasken til kun en svak misfarging vitnet om uhellet og søsteren min hadde blitt utpekt som den ulykksalige eier av kneet som traff. Men jeg husker ikke at det gjorde vondt. Ikke i nesen.

Da jeg brakk et middels stort bein i kroppen fikk jeg mange ganger spørsmålet:"På en skala fra en til ti, hvor vondt gjør det?" Jeg havnet i klem og var klar over at noe måtte knekke før eller siden lenge før det gjorde det. Det føltes i allefall som en evighet. Når du vet at noe skal knekkes og du kanskje tror at det til og med vil knuses og rives av, uten å få gjort noe med det, da er fem sekunder lang tid. Jeg visste det i sikkert ti sekunder. Jeg var helt rolig; for mitt indre øye så jeg et røntgenbilde med bein som så ut som mosaikk mens jeg ropte høyt om hjelp. Ingen hørte. Ikke før det var for sent og da satt jeg fast. Uten mulighet til komme meg løs. Armen føltes varm og tung. Det tok noen minutter før jeg fikk hjelp; men da en arm ble lagt rundt meg og en stemme sa at de var ikke helt sikker på hvordan de skulle få meg løs, først da kom tårene. Varmen og presset rundt bruddstedet mistet helt betydning og panikken og angsten tok over. Jeg tviholdt i jakkeslaget til han som forsøkte å trøste meg og gravde hodet inn i den svette skjorta hans. Men bare en liten stund. Da ambulansen kom og lenge før morfinen ble satt hadde jeg roet meg ned. "Går det bra?" "Joda! Ikke så verst." Jeg husker at jeg lo litt nervøst og unnskyldte meg for at jeg forårsaket så mye bry.

Da de skulle finne årer å sette bedøvelse i fant de ingen; jeg var iskald i kroppen og ingen årer bød seg frem. For en gang skyld litt tom for tanker satt jeg på båren og lurte på hva mangelen på årer kunne bety, for jeg hadde alltid avgitt blod lett ved legebesøk og så alltid på med skarpt blikk festet på nålen, helt uten redsel. Tenkte med meg selv at dette måtte være det dummeste jeg noen sinne hadde havnet opp i, så undøvendig. Jeg ble bedøvet med haugevis av nålestikk når de hadde fått varmen i kroppen min igjen med lag på lag med ulltepper, halsen var gul og blå i ukesvis etterpå, for de endte opp der. En sykepleier holdt meg i hånden da de skar opp og lappet sammen med skruer og en lang metallbit. Vi småpratet, han og jeg. Om jobben hans som sykepleier, om å være nordlending i byen, vi lo og spøkte. Med jevne mellomrom lurte han på om jeg hadde vondt. Jeg hadde ikke noe svar.

Sent på ettermiddagen når kontorveggen av glass utenfor vinduet mitt lyste i skarpt orange, da venninna mi endelig hadde funnet ut hva som hadde skjedd og kom styrtende inn på rommet brast det helt. Jeg lå og ristet og skalv og hule, fremmede strupelyder spredte seg i enerommet jeg hadde fått. Helt ute av stand til å stoppe men også helt uten å kjenne smerter i bruddet; jeg var fortsatt bedøvet. Det gjorde vondt men helt andre steder. De holdt meg der en ekstra dag fordi de var redde for at jeg hadde det vondt: Jeg var usikker, jeg spiste bare ikke og når jeg gjorde det kom alt opp. De tolket det som smerte. Men på en skala fra en til ti? Jeg kjente det godt men ikke noe jeg ikke maktet å beskrive men heller ikke altoverskyggende. På vei hjem grep panikken meg på nytt, jeg gråt i køen på apoteket og slukte to tabletter ved disken. De to første og nesten de siste. Helt oppriktig mente jeg at de ikke virket; den voldsomme uroen i kroppen slapp ikke taket, jeg ble ikke søvnig men lå våken time etter time og kunne kjenne presset i blodårene for hver gang hjertet slo og når jeg lukket øynene så jeg et lem som hadde falt av, gang på gang. Etter å ha tatt tre på en gang og fremdeles ikke merket noen forskjell la jeg de i en skuff. Jeg fant de mange år etterpå, i en eske, tre flyttinger senere. Ett og et halv brett med Pinex Forte. Utgått på dato.

Til slutt tok de fostervannet. Jeg hadde gått i korridoren i mange timer og hadde sittet hjemme i like mange. Gått og gått fordi tyngdekraften angivelig skulle gjøre jobben for meg. Jeg hadde pustet dypt, stått på tærne og ønsket å bare kunne lette; forsvinne, fordampe, sånn at den vanvittige krampen skulle slippe taket om den store runde magen. Jeg hadde fått tilbud om lystgass. Jeg var et omvandrende leksikon i risiko og bivirkninger og sa nei. Lystgass kan gi kvalme og å kaste opp var ensbetydende med å gå i oppløsning, illeluktende oppløsning og jeg visste at den elendige krampen som klemte luften ut av meg med korte intervaller var letter å tåle og komme helskinnet fra. Da det varme vannet strømmet utover madrassen var det for seint. Jeg bad tynnt om å få gå hjem, jeg ville ikke mer og lo litt av meg selv. Ingen kunne gjøre noe for meg nå; stemmebåndet var sårt før den lille blåaktige bylten ble lagt på brystkassen min og jeg hadde små blodutredninger i hele ansiktet, små rødblå prikker som du måtte komme helt inntil for i det hele tatt å se. Det siste presset; det var det siste, ikke noe mer. Jeg hadde ingen anelse om når det hadde vært verst. Den brennende følelsen fra hodet og skuldrene som presset seg ut var mer en lettelse enn noe annet. Ingen spurte hvor vondt det gjorde; for å unngå at jeg bad om noe. Å føde naturlig var visst det beste. Jeg har ingen anelse.

Jeg har takket nei begge gangene til lystgass og ledd i smerte når jeg har konstatert at det er kanskje for seint å få noe nå? På en skala fra en til ti? Hvis det var en tier burde jeg få signaler fra kroppen når jeg tenker tilbake. Kroppen min er helt rolig og jeg ville gjort det igjen; takket nei. Fordi jeg vet at jeg har gjort det før. Jeg tror det gjorde vondt. Barnevakten som satt med meg utover natta gang nummer to sa etterpå at det var vondt å se på. Jeg husker at vi pratet mellom riene om løst og fast og at jeg var stille og pustet med lukkede øyne når takene overmannet meg. Før jeg kom til sykehuset var fødselen i gang. "Du har vært flink som har klart å vente så lenge."

Nålen stikkes inn; sikkert ti cm. Hele muskelen dirrer. Ett stikk, to stikk...sjuende stikk. "Hvordan har du det nå? Gjør det vondt""Ja". "Hvor vondt?" "På en skala fra en til ti?" spør jeg spydig. "Ingen anelse."

....

Jeg lukker øynene og hører den dype basstemmen hans, den myke latteren og det brede smilet er etset fast på netthinnen min mer enn ti år etter han ble borte. Jeg kan kjenne desperasjonen i de harde klemmene hans, jeg kan høre han smatte på pipa og lukten av pipetobakk klarer jeg å kjenne hvor som helst, bare jeg tenker på han. Han roper til meg:"Kom hit, du e' mi pia, du! Bæstefar si pia!" med latter i stemmen. Han kiler meg under haka og trekker meg opp på fanget og knuger meg fast. Kinnene mine blir våte og pusten blir ujevn, hver gang jeg så vidt streifer han med en tanke. På en skala fra en til ti? Bare tanken på han sprenger en hver skala.

noen passer på

Jeg har noen ganger tenkt at jeg er heldig, for alt i alt så har livet aldri herjet med meg. Noen ganger har jeg lurt på om det er noen som passer på meg. Jeg har stått på en bratt skrent, høyt oppe i fjellet med kaninhjertet i brystet og bein som knapt klarer å holde meg oppreist, jeg har sklidd, rutsjet og til og med grått men jeg har alltid klart å finne veien ned, ned på flatmarka, ved havet. Hel og litt sterkere og mindre redd. Både bokstavelig og i overført betydning. Og det er alltid noen som passer på; som vil støtte til du klarer deg selv. Til de vet at alt går bra. Alltid.

Jeg tror ikke på så mye; religion, rynkekrem, politikk, vaskeanvisninger, slankekurer, you name it, jeg tviler. Men jeg har en liten skytsengel. Et arbeidsuhell som den minste har begått. Han bedyret at han ikke hadde tegnet på veggen, men streken er så ukontrollert og fri at det må ha vært han. Den har fått stå i ett år; langstrakt med utspente vinger og en rank holdning ser den gjennom veggen, passer på. Jeg ser på den hver dag og tenker at jeg er heldig, for noen passer alltid på, uten å egentlig være tilstedet.

27 mars 2007

...moons and junes and ferriswheels...

Note to self: Ikke besøk Fr. Martinsens blogg når du er klar for senga. Det prosjektet kan fort bli ødelagt.

En sein kveld utenfor kysten av Massachusettes, i en gammel hytte. Kun sterarinlys og plenty med øl. En nydelig jente med en klar og skjør stemme satt og sang, alle satt stille og lyttet. På hjemveien tok jeg en liten pause, lå på ryggen og så opp på stjernene, så klare på en nesten svart himmel, langt fra lysbeltet som østkysten er seint på natt. Lukta av salt sjø nådde helt opp til enga jeg lå i og jeg krøp til sengs med en uforglemmelig sang.

kanda bongo man

...ehe...ikke helt i seng enda. Et alternativ til bling bling og halvnaken rumper på MTV presenteres her. Jeg kan forsikre om at denne musikken gjør et hvert tilfeldig offer til en rumperistende energibunt ikke bare slanke og smekre kvinner med attributter så det holder.

Jeg var på konsert med Kanda Bongoman en gang for lenge siden og jeg har aldri før eller etter vært på en konsert med så mye energi på både scene og blandt publikum.

Store afrikanske matroner stormet scenen og ristet på alt de hadde, publikum stod som sild i tønner og svetten rant og alle var i bevegelse, én dirrende masse.

Sånn, nesten klar for senga:-)

Sigur Rós - Hoppipolla

Kald og trøtt. Hør litt på musikk med meg. Ta en titt, hvis du er lei av 50 cent og alle de andre med avkledde rumper og bling bling.

"Smiling
Spinning 'round and 'round
Holding hands
The whole world a blur
But you are standing

Soaked
Completely drenched
No rubber boots
Running in us
Want to erupt from a shell

Wind in
and outdoor smell of your hair
I hit as fast as I could
With my nose

Hopping into puddles
Completely drenched
Soaked
With no boots on

And I get nosebleed
But I always get up"

Muligens en tilnærmet oversettelse? Vanskelig å si siden SR er kreative med språket.

Sov godt.

25 mars 2007

beth hart - l.a. song

...gotta get out of this place

Ingenting som er mer trøst i enn musikk og jeg "oppdaget" Beth Hart for mindre enn et halvt år siden. Hun har stemmen som får meg til å gyse. Hun er på Myspace og hvor en mer polert versjon av sangen er å finne. En stemme til å følge deg inn i et stadig svinnende sollys en nydelig søndag?

lys i mørket


19 mars 2007

...og de sier verden er et godt sted...

Vi kom ned fra skogen med gommebokser fulle av blå bær. Bestefar hadde vist oss hvor de var å finne. Vi satte oss ned på den sprukne steintrappa til det hvite huset belagt med eternitt. Varmen fra steinen trengte gjennom de hjemmesydde kjolene, jeg klødde distre på en ansamling myggstikk nederst på leggen, de gule og hvistripete strømpene slang rundt anklene, fulle av små borrer fra en blomst jeg ikke husker navnet på lengre. Vi satt der og spiste blåbær uten å si noen ting. Bare surret fra millioner av fluer kunne høres og det svaket suset fra en myk sommervind som blåste varsomt gjennom gress som nesten var klart for ljåen, bare bestefar fikk tid. Vi slikket på purpurfargede fingre og priset oss lykkelige for hver munnfull som ikke etterlot flekker på tynne bommullskjoler med fantasiblomster på. Bestemor ville komme løpende med Zalo og mase om å skifte hvis hun fikk øye på en blåbærflekk, bare en ørliten en. Den røde katten som naboen hadde gitt oss smøg seg opp bak meg og malte høyt mens den gned seg mot ryggen min. Jeg klødde den fraværende mens jeg stirret tankefullt opp mot den mørkegrønne skogen, uten tanke for noe annet enn å komme til bunns i den sennepsfargede gommeboksen, kjenne den syrlige sødmen fra blåbær modnet i en evig lang og lys sommer i nord.

18 mars 2007

lost in translation

Jeg har sittet inne i flere uker. Ikke vært ute annet enn med familiemedlemmer. I dag skal jeg ta en tur på markedet. Jeg surrer sløret rundt hodet, har penger i en liten veske som henger i en snor fra halsen, godt gjemt under den lange luftige kjolen i rødt. Jeg kjenner at jeg er anspent. Verken naboene, to rappkjeftede kvinner eller min afrikanske søster forstår et ord engelsk eller norsk. Jeg kan bare enkelte ord på deres språk og gruer meg. Han forsikrer meg om at dette kommer til å gå helt fint. Ingenting å være redd for. Jeg stoler ikke helt på han. Jeg har i ukesvis vært nabolagets attraksjon nummer en. Ungene fra skolen rett over gaten står hver dag og ser på meg der jeg sitter på trappa utenfor huset og ser på det som skjer borte ved hovedveien. Uken før kjeftet moren hans på dem fordi de glodde og de gjengjeldte det hele med å kaste stein på huset; jeg løp inn i stuen og steinene regnet inn i gårsrommet og dundret i bølgeblikken på taket. Jeg klarte ikke å bli redd, bare forundret. Hvorfor ble hun så sint på ungene? De bare glodde. Hvorfor kaster de stein for alt?

Vi tar en bakvei inn til byen. Det tar ikke lenge før et helt følge av kvinner, menn og barn slår følge. De snakker til min afrikanske søsteren; spør spørsmål. Jeg ser av ansiktet hennes at hun ikke liker det. De roper til meg, prøver å få svar. På hva, det vet jeg ikke. Dagen er varm og sola steker. Vi går sakte og jo nærmere markedet vi kommer jo større blir følget. Redselen for å være helt alene og ikke forstå noe er borte. Språket deres er en monoton strøm av ord og lyder som jeg kjenner igjen, men ikke forstår. De smiler og ler mens de ser på meg ubeskjedent. Jeg smiler svakt og går mens min svigersøster holder meg beskyttende i hånden. Inne på markedet er det livlig aktivitet. Frukt og grønnsaker ligger i små hauger på tepper på bakken, ferskt kjøtt ligger i opphugde biter på bord med store flusevermer over. Det er ikke saftig tomater og store gyldne appelsiner å få kjøpt, dette er et tørt land og alt er smått med et grått støvlag over. Og ikke alt kan skaffes. Det er tett med mennesker, mest kvinner. Mennene som er å se er de som kommer med trillebårer med opphugget kjøtt. De banner og slenger dritt til kvinnene og baner seg vei gjennom folkehavet. Ser direkte på meg og flirer rått.

Damene på teppene på den støvete bakken prøver å selge grønnsakene sine til den bleke damen; meg. Min afrikanske søster går rundt hele markedet til prisen er gått såpass ned at hun syns det er greit å handle. Alle vet at en hvit kvinne har penger og at hun kan betale mer. Vi står tett i tett. Små gutter står og ser måpende opp på meg: "Nayaahe!" Jeg vet at det er frekt å si til en kvinne men kan ikke gjøre annet enn å smile og svarer: "Waamaxay?" Øynene deres blir store, de ser ned og ler. Jeg kjenner små barnehender som tar på kjolen min og et virvarr av stemmer som surrer rundt meg; jeg har ingen anelse hva de sier men når jeg ser meg rundt vet jeg at de snakker om meg. Min afrikanske søster kjefter på alle som strekker uten hånd, som med hendene ber om å få se håret mitt.

Hun drar meg i armen og vil gå hjem. Men først må vi kjøpe kjøtt. Vi skal ha et lammelår. Vi stiller oss ved kjøttbordet og vifter vekk fluer og hun vender på kjøttet. Plukker ut et lår med masse fett. Jeg rister på hodet og peker på et magert ett. Hun griner på nesa men drar frem penger og betaler for det. Hun har fortalt meg at hun syns jeg er en liten kvinne, fordi jeg spiser så lite. Og ikke fett. Hun veier sannsynligvis femten kilo mindre enn meg. Kjøttet blir lagt i en gjennomsiktig pose av den typen vi har i fruktdiskene her hjemme. Siden jeg er med i dag unnlater hun å få grønnsakene og kjøttet i en og samme pose. Jeg har sagt at det ikke er bra å blande kjøtt og grønnsaker sammen, hun glemmer det og kommer hjem dagen etter at det er sagt med kjøttet på toppen av salaten.

Vi baner oss vei ut av folkemengden. Den ene nabokvinnen har redde, store øyne. Hun har lang, sort hijab og klamrer seg til den flettede kurven hun har fylt med mat. Hun er den eneste som har kurv; mannen hennes har en ordentlig jobb. Ute på den lange støvete veien hjem begynner hun å snakke nervøst. Hun prøver å få folk til å trekke unna oss. Føttene min er støvete i de røde badesandalene, jeg er varm men rolig. Når vi kommer hjem sier hun til han at hun aldri mer går dit sammen med meg. Neste gang kommer de til å gi meg juling sier hun før hun smetter inn den turkismalte naboporten. Jeg skjønner ikke helt hva hun sikter til.

Min afrikanske søster ler og gestikulerer; forteller han hva folk har sagt. Jeg får sikkert vite det i kveld når alle har lagt seg og de daglige gjestene har gått hjem og han er alene på soverommet med meg. Jeg går inn i gårdsrommet og setter meg på en plaststol og tar sløret ned på skuldrene men lar skautet som dekker håret være på. Sandalene sparkes av og jeg lurer på om jeg skal ta en dusj før middag. Vannet er sikkert skrudd av så det er bare en utopisk drøm. Jeg må på do men vegrer meg; kakkerlakker fra latrinene i nabolaget finner veien til mitt vannklosett selv om det ikke er like attraktivt. Jeg lukker øynene og ser kun rødt lys bak øyelokkene og sola varmer og jeg kan høre en svær humle klorer seg fast oppe på takbjelken. Du hører hvordan beina skraper i treet. Orden treffer tromhinnen i en jevn strøm, de fleste fremdeles like uforståelige. "Hvit", "pen", "penger", "kjøtt", "varmt", ingeting jeg klarer å få mening ut av.

Jeg kan ikke huske å ha følt meg truet. Jeg kan ha tatt feil. For jeg skjønte ikke hva de sa og væremåten deres er så fundamentalt ulik den en møter på gata i Norge; de snakker høyere og hardere, tar mer på hverandre, kommer nærmere og gestikulerer hele tiden. Jeg var i min egen verden, omgitt av støy og avskjermet. Jeg følte en trygghet som muligens ikke var resultat av at jeg var trygg men av at jeg visste at jeg bare måtte følge strømmen, ta ned skuldrene og ikke tenke. Jeg visste at hvis jeg ga utrykk for ubehag ville det fort smitte over på de rundt meg. Det beste ville være å bare flyte. Ikke reagere for sterkt; la meg skyves fremover uten å virkelig prøve å forstå eller mene noe. Bare sanse; rolig. Håpe at ingenting ville bli sagt som ville tenne gnister og hvis det skjedde; håpe at min afrikanske søster visste hva som måtte gjøres. Blind tillit var det eneste jeg hadde hatt de to timene turen varte. Jeg gikk aldri tilbake til markedet.

17 mars 2007

The Proposition

En bror drar ut for å drepe sin egen bror for å redde sin andre bror. Denne filmen har musikken og bildene som får meg til å falle ut av handlingen gang på gang; jeg har nok med å absorbere musikken og de utrolig vakre og gjennomtenkte "bildene" som utgjør filmen. Vondt, ondt og stygt kan være vakkert, rørende og ta pusten fra deg på en god måte og Nick Cave behersker dette til fulle.

02 mars 2007

Habibi ya nour el ain

Habibi II, min habibisang. Enjoy!

Milk and Honey-Habibi (Je t'aime)

Habibi I

og dagene er gode

Vi har gått i nesten en halv time før vi er i barnehagen. Ikke fordi det er så langt men fordi min lille Engel er så kort i bena og har sin egen rytme. Før vi gikk ble jeg ropt ut av sengen:"Kom å se Mamma! Kom å se! Det er regnbue ute!" Jeg krøp søvnig ut av den varme senga og tuslet bort til vinduet i bare undertøyet. Det var en blå stripe himmel å skimte over sentrum og husveggene lyste klare i det fine været. Det var det den lille mente:"Se, det er farger ute, kan jeg ha på joggesko?" Det ble til at han tok på vintersko men boblejakke istedet for utedress og sammen gikk vi nedover gata på bar asfalt mens han knuget hånden min, min lille engels hender godt inntullet i tovede ullvotter med fargerike snorer.

Når vi kommer inn døra blir vi tatt i mot av Assistenten, en høy arabisk mann med kamuflasjebukser og et stort smil. Han oppmuntrer min lille engel til å henge fra seg klærne selv og ønsker meg en god dag. I det jeg går mot døra hører jeg den tospråklige assistenten hilse på min lille Engel:"Habibi! Så godt at du kom! Vær med på leken!" Jeg kjenner at hjerte holder på å briste og smiler hele veien til jobb. Habibi, habibi, habibi synger det i hodet mitt.

(Jeg hadde "min" Habibi sang (Milk and Honey har en annen, kanskje det er din, jeg skrev navnet på "min" i kommentaren din, som er en arabisk perle av en sang som hvis du er altetende kanskje også kunne finne "bevegende") og ordet i hodet da jeg kom over posten din på bloggrevyen:-) Og jeg legger ut begge)

Nick Cave- into my arms

Jeg er i det stille hjørnet og vil heller dele denne med de som måtte rusle fordi. Fordi dere fortjener det. Mmmmm...