jeg går, alltid

Fredag, bitte-lille julaften: Jeg hadde vært ute i lystig lag, drukket, ledd til jeg gråt og ropt og skreket som heiagjeng for en kar som da nok øl hadde gått inn fikk ånden over seg, han ville synge! Så det bar avgårde til karaokebar. Første karaokebaren jeg har vært på, i allefall på mange år. Klokka tre på natta, da den siste sangen hadde blitt sunget og vi var ferdige med å leke blod-fans bar det ut i gata, midt i Oslo sentrum. Alle skulle hver til sitt. Jeg bor i Gamlebyen og jeg går alltid hjem, ALLTID. Denne natten var ikke noe annerledes. Jeg hadde med en masse pakkenelliker, julegaver som skulle gis bort og gaver mottatt for god innsats. Da jeg rundet hjørnet på Byporten kom en høyreist og vakker mann bort, mørkebrun i huden og med glitrende og glade øyne; gangen var en smule ustø:!Hey, Lady! Merry Christmas!" Jeg løftet blikket og hilste tilbake. "Are you fine?" ropte han etter meg der jeg skyndet meg oppover gata. "Yeah, sure!" Hundre meter lengre opp kikket jeg meg over skuldren, han gikk bak meg. Jeg holdt tempoet oppe. Ett kvarter senere stakk jeg nøkkelen i døra hjemme og fikk lagt fra meg alle gavene i en haug på gulvet; jeg hadde kramper i nakken av å ha holdt den største pakken så langt opp at den ikke dro i bakken. Natten etter voldtekten og voldtektsforsøkene gikk jeg også hjem, alene.


Hver eneste gang jeg går hjem så gjør jeg den samme vurderingen og jeg tar den samme avgjørelsen. Jeg vet med meg selv at en eller annen dag så kan jeg være uheldig og møte en person som ikke vil meg det beste og som jeg ikke er i stand til å forsvare meg mot. Jeg kjenner hver eneste gang jeg skal hjem at det stikker i brystet, at jeg er redd. Jeg er generelt mørkeredd men har alltid vært redd for at noe skal skje med meg. For som jente sies det at man skal det. All erfaring tilsier at man bør det også. Men hver gang så finner jeg en god grunn til å ignorere dette stikket og den vonde følelsen som med jevne mellomrom sniker seg innpå meg, både før jeg går hjem og mens jeg er på vei. Jeg går hjem, alltid. Jeg gidder ikke vente på neste nattbuss, jeg gidder ikke en gang finne ut om det faktisk går en, jeg betaler ikke hundre kroner for å bli kjørt hjem. Jeg vil hjem og jeg vil hjem nå. Så hver eneste gang tar jeg den sjansen, la oss innse det nå, det kan være å gå hjem en sen nattetime alene. De eneste gangen jeg ikke har gått er de gangene andre har gitt så sterkt utrykk for bekymring for meg at jeg har tatt taxi eller buss for at de skal dra hjem i ro og fred uten å bekymre seg for meg. Og det er litt enklere, jeg føler ikke det snevet av lett angst som jeg gjør når jeg går alene, hele veien.


Redselen for å bli voldtatt er hovedsakelig gjort til et kvinneanliggende i sene nattetimer og debatten raser. Hvem skal ta ansvar? Hvem skal passe på? Vold generelt i de sene nattetimer er meg bekjent mest begått av menn mot menn. Men ingen går seriøst ut og sier at vi må få ned antallet med mennesker, særlig berusede menn, f.eks i Oslo sentrum, på nattestid. At vi må få færre sjenkesteder i sentrum, tøffere håndheving av skjenkebestemmelser (hvor ofte blir folk nektet servering fordi de er for fulle?) Ingen sier at unge menn under tredve bør holde seg relativt edru, lære å håndtere det å møte umotivert aggresjon på gata og å kontrollere egen aggresjon eventuelt holde seg på steder hvor de ikke risikrere å møte fremmede som de ikke skjønner seg på og som helt plutselig kan eksplodere og skalle dem rett i bakken. Alle menn bør ha sin egen stampub og holde seg der så bli det hele så mer forutsigbart. Ingen sier det. I allefall ikke høyt. Mens vi kvinner, vi må passe på oss selv og ta ansvar for eget liv og helse; ta taxi, ha forsvarsspray, kunne selvforsvar, ikke befinne oss på feil sted til feil tidspunkt; alle mener noe om hva som er best, slik situasjonene er i dag. Høner kakler på alle kanter i debatten, synspunktene er mange og hårsårheten er på et nivå som debatten om skjenking og vold aldri når, noensinne. Det er en rødglødende debatt med mange følelser i sving. Og gode og riktige holdninger: Ingen kvinne er skyld i sin egen voldtekt: Aldri! Kvinner må kunne gå løs i gatene på nattestid og kunne føle seg trygge. Selvfølgelig!


Jeg er redd hver gang. Jeg går mot bedre viten hjem alene, hver gang. Jeg føler stikket og angsten klamt rundt brystet hver gang. Jeg tenker hver gang at i natt kan være den natten jeg er uheldig. Hver gang tenker jeg at ingen vil prøve seg på meg, jeg er rak i ryggen og jeg tror at jeg skulle klart å sloss hvis det var nødvendig, jeg har gjort det før. Jeg tor at jeg sikkert kommer trygt hjem på egne ben, det er min menneskerett. Jeg gambler med mitt liv og min helse og jeg tar et ansvar; viser at jeg kan. Jeg er kvinne; og det er det det handler om. Hvem fan har sagt at det skal være enkelt?