31 mai 2007
R.E.M.- everybody hurts
Jeg sitter med hendene i fanget på den brunspraglete sofaen i det gamle skakke huset du deler med broren din. Han er en svær kar; brautende og viser gjernen fram fotoalbumet med bilder fra siste tur til Thailand. Du er helt annerledes. Det kullsorte håret ditt stritter litt til alle kanter og de klare blå øynenen dine har noe mykt over seg til tross for den kalde fargen. Du har en varm rødtone i kinnene som om du nettopp har kommet rett inn fra en kald vinterkveld og munnen din er fyldig og generøs. Du prater ikke hull i hodet på noen; er litt stille og av typen som iakttar. Jeg har kjent deg lenge; sittet på fanget ditt når den siste ølen har blitt tømt og kjørt deg hjem når du noen ganger har fått for mye. Etter en stund så legger jeg merke til det varme blikket ditt og kjenner spenningen i kroppen din. Over et par uker lar jeg meg sakte dras helt inntil deg og finner til slutt en god og varm plass i armkroken din og lar deg kysse meg mykt på munnen. Når natta kommer utforsker du meg med en naiv entusiasme som får meg til smile. Du er forsiktig og spørrende i bevegelsene og finner fram til slutt. Når jeg vil ha mer viser du en barnslig entusiasme over at jeg klarer å vekke deg til live igjen; ingen har engasjert deg så mye før. Du får liksom ikke nok av meg; sitter og ser på meg når jeg leser avisen og betrakter meg når vi er ute; når jeg tuller og flørter med gamle bekjentskaper sier du ingenting. Jeg ser at du misliker det. Men du sier det ikke. Du sier ikke så mye om noe. Jeg begynner å føle meg uvel; slem. Slem som tøyser og tuller med andre og som ikke syns det er nok at du antageligvis er den mest oppmerksomme og omsorgsfulle gutten jeg har vært borti. Slem som ikke syns du er nok "dyp" og nok interessant. Slem som ikke klarer å sette pris på den store beundringen i blikket ditt og tilfredstillelsen du gir utrykk for å få med å være med meg. En kveld du må være hjemme fordi du skal på jobb tidlig dagen etterpå tar jeg spranget; det nedverdigende spranget. Jeg oppmuntrer til den handlingen som skal gjøre at jeg med dårlig samvittighet kan si at jeg ikke fortjener deg. Når utestedets selverklærte Casanova i lang svart frakk og til og med hatt treffer på meg i garderoben og presser meg inntil veggen og ser på meg med kalde blå øyne før han kysser meg lett på halsen for å kjenne på temperaturen; da lar jeg han finne munnen min og er minst like grådig som han; holder han hardt rundt nakken og drar han inn mot meg. Etter en liten evighet der vi har utforsket hverandres munnhule grundig sier jeg at jeg må gå. Jeg sitter og ser ned i gulvet og kjenner det grove stoffet i sofaen som klør mot ryggen. Tårenen dine triller sakte nedover kinnene dine og væter munnen din. Du sier at det er greit hvis jeg bare kysset han. Jeg sier at jeg ikke stoler på meg selv og at jeg ikke fortjener deg. Jeg spør stille om du kan kjøre meg hjem. Du henter bilnøklene og mer blir ikke sagt
Kategori
musikk,
skrevet liv,
tekst
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Og akkurat nå lurer jeg på absolutt alle har like erfaringer, tilsvarende episoder, at vi alle bærer på de samme ryggsekkene - eller om det er tilfeldig at du uttrykker noe som jeg kjenner så godt igjen gang på gang.
Jeg har tenkt litt over hvorfor jeg velger å dele og legge ut disse tingene; selvopplevde og følt og har kommet fram til at det er noe i det å tørre og blottstille meg selv; jeg vet av erfaring at vi bærer med oss mye likt i ryggsekken; kanskje ulikt i form men fornemmelsen og følelsene er kanskje like hos en del av oss. Men det er vel også sånn at noen av oss er likere enn andre? Og jeg tror det er viktig å føle at den og det en er ikke er unikt i den forstand at det er uforståelig og utilgjengelig. Når du sier til meg at du kjenner deg i igjen så er det viktig for meg fordi det på en måte utvider hvem jeg er og muligheten for å bli forstått og sett av andre, det er noe inderlig håpefullt i det. Og det tror jeg vi alle trenger...å bli forstått og sett. Jeg VET det
Jeg ser nå at den forrige kommentaren min ble litt ufullstendig og rar. Det må ha vært fordi tankene snurret så sakte og lenge rundt dette med gjenkjennelse.
Å bli sett er det eneste viktige. Å være den som tør å vise at man ser er en verdifull rolle å ha, for man blir satt så umåtelig pris på. Man får stadig flere skatter, og man får større forståelse for menneskeheten, helt uten å jobbe for det. Den rikeste er likevel den som tør å vise seg frem - å være den som vil bli sett. Jo mer åpen og forsvarsløs man er i sine forsøk på å bli sett, desto mer får man tilbake.
Tror jeg.
Jeg skjønte hva du mente *smiler*
Og jeg valgte å legge vekt på hva som er i det for meg personlig; hva jeg får men jeg mener faktisk også at det har en allmen verdi å tørre å gjøre det; vise seg fram. Så må hver og en spørre seg selv hvor synlige de tør være for på den måten å være noe for noen andre; kjente eller ukjente.
Jeg syns det er hakket enklere å være noe for den ukjente men vet også at jeg er mye det samme med de jeg kjenner og omgir meg med til daglig. Det gjør meg fryktelig svak til tider men motsatsen; det motet og den selverkjennelsen som det gir gjør det verdt det. Jeg er ikke lagd for å være en lukket kiste hvor en må lukke øynenen for å forestille seg innholdet. Noen ganger er det stygt det som er inni; noen ganger ganske så vakkert og jeg må vise det ellers merker jeg at jeg blir nummen og visner litt bort. Dette er en av kanalene for synliggjøring og den er vel så god som noen annen?
Men jeg tenker også en del på de som velger å ikke ta opp plass på den måten jeg gjør. Prøver å forstå hvofor men det er ikke lett nettopp fordi jeg selv føler at det ville ødelagt meg over tid å ikke syns.
Legg inn en kommentar