02 april 2007

too self-confident

Jeg rusler sakte nedover langs Oslogate. Folk sitter i bilen på vei hjem; jeg har for det meste blikket festet langt over gateplan, jeg ser på hustak, fugler som sitter og kroer seg sammen oppe på gesimser, halvåpne vinduer med flagrende gardiner som dras ut mot vårsola. Lyden av plasthjul mot asfalt kommer bakfra. Jeg snur meg og ser en liten gutt på sykkel. Det er støttehjulene som lager den skarpe lyden. Ved siden av løper faren, en stor kar i lilla genser med kullsort skjegg og hår og friskt, rødt ansikt: "Be careful now! Watch the road!" Jeg presser meg inn mot nettinggjerdet og faren peser: "Takk!" når han passerer. Litt lengre frem sitter en ung mann på muren som gjerdet står på; midt i trafikken. Han venter kanskje på noen? Han har pene brune bukser, skinnjakke og er lett brun i ansiktet. En typisk nyinnflyttet Gamlebyinnvåner, tenker jeg lakonisk; med skyhøyt boliglån og tro på framtida. Den lille syklisten suser forbi i den svake hellinga, faren henger med. Så snur den lille seg, ser bakover på han på gjerdet og det smeller. Han treffer muren og sykkelen velter og lufta fylles av fortvilet barnegråt som overdøver bilene og alt rundt meg. Han på muren ser forskrekket ut når jeg passerer; jeg smiler til han. "Er det din unge? Han snudde seg og så på meg, jeg fikk skikkelig dårlig samvittighet for det var derfor han kjørte i muren," stotrer han fram. Jeg ler og sier at det ikke var min denne gangen men at jeg fikk vondt selv. At sånt skjer hver dag. Jeg når dem igjen, den lille; godt omfavnet av store sterke pappaarmer og den store som med bred skotsk akksent prøver å trøste, si at det gikk bra, denne gangen også. "Are you okay?" sier jeg og smiler. Det grimete barneansiktet gjemmer seg i pappas lilla genser. "He does this every day. He's self-confident." "That's a good thing! A very good thing," svarer jeg mens jeg smiler avvæpnende; som for å si at jeg tror ikke du er en fæl far bare fordi ungen din gråter sårt og falt av sykkelen. Vi foreldre vil gjerne at de rundt oss skal tro at vi i stor grad takler ansvaret. "He is too self-confindent at times and pays the price every day," sier faren mens den store hånda hans ligger trøstende og tung over ryggen på guttungen. "A good kid, then," sier jeg og går videre mens jeg ler litt. Men jeg kjenner av en eller annen grunn så presser tårer seg på. Den lille har slutet å gråte for moren kom akkurat da jeg gikk. Jeg lukker øynene ett langt sekund og krysser gata for å gå hjem.

Ingen kommentarer: