sunkissed

Jeg sitter oppe på muren; overskrevs med en bok foran meg. Jeg sitter i overgangen mellom sol og skygge. Det ble for varmt å sitte i det skarpe sollyset; sola prikket i ansiktet, jeg ble slapp og kjente at det begynte å murre et eller annet sted inni meg. Akkurat i overgangen er det en svak vind som stryker over de varme, bare føttene mine og som løfter håret vekk fra ansiktet; jeg orker endelig å se på det som skjer rundt meg. Jeg kniper øynene igjen og ser alle ungene med overdimensjonerte hoder som løper rundt oppe på steinhellene som har blitt fraktet hit helt fra Kina. De ser ut som små romvesner når de tråkker i sirkel rundt det tomme vannbassenget i midten av parken med sykkelhjelmer i alle regnbuens farger. Flere skatere har funnet veien ned hit og plasthjulene bråker mot stein der de sparker frem og tilbake; opp og ned av forsérbare kanter. En hvit cricketball lander i boka mi. En ung paksitansk gutt kommer løpende fra bak veggen og unnskylder seg før han røsker med seg ballen og forsvinner. En kan høre det harde smellet når balltreet treffer ballen med jevne mellomrom og det ropes korte setninger på urdu. Fra der jeg sitter kan jeg se at en far også har funnet veien ut til ungdommene som er kledd i vide, mørke treningsbukser og trange t-skjorter; han har en sid hvit skjorte på og hvite vide bukser under der han står ganske langt bak på banen. Han har nok funnet en posisjon hvor han slipper å løpe så mye; men han er med i alle fall. Jeg leser i boka; kjemper med oppbygningen men lar meg imponere av språket. Med jevne mellomrom må jeg ta pause for å tenke over det jeg har lest eller for å se om mine unger fremdeles befinner seg i nærheten eller om jeg må ta en liten runde for å se hva de holder på med. Jeg rusler bortover steinhellene; kjenner strukturen av steinen under de nakne fotbladene og varmen fra sola. Solbriller har jeg ikke rukket å kjøpt enda og jeg myser for å se om jeg kan se de to som er mine. Jeg finner de alltid; langt borte på den grønne plenen eller på lekeplassen. Jeg går ikke bort men lar dem holde på med sitt; må bare vite at de er der. Tilbake på den varme muren lukker jeg øynene og sitter helt stille og prøver å tømme hodet; det kjennes ut som noen planter myke, varme kyss over hele ansiktet mitt og omfavner hele meg. Jeg vet ikke om det er varmen fra sola som gjør det, om det er kroppen min som minner meg på noe som har vært eller gir løfte om noe som kommer; jeg har blitt kysset av sola i dag.