om å kle seg naken

Jeg står helt stille med øynene lukket og prøver å få en slags klarhet i når det gikk fra å være enkelt, forståelige til kronglete og vanskelig. Hvor var det at tvilen og tausheten begynte og det genuint varme, oppløftende begynte å blekne for sakte å bare bli et svakt minne, en iriterende summing; som fra en mygg som har spist seg full på blod og bare flyr et sted lang ute i rommet, uten interesse for den varme kroppen som beveger seg urolig på lyse laken, søvnløs og utslitt; ute av stand til å lokalisere den øredøvende summingen og få den til å slutte. Kanskje var det allerede da jeg etter ett glass rødvin og mange lange samtaler lot de varme hendene hans gli sakte nedover ryggen min; finne veien under den sorte, korte kjolen; gjennomsiktig med påsydde små delikate blonder og lot han legge hendene nederst på korsryggen mens han et kort øyeblikk holdt pusten før et lite sukk unnslapp leppene og den søte, varme pusten hans traff øret mitt og jeg visste at jeg ikke kunne gå; at jeg ikke kunne stå i mot lengre. Hendene fjernet lag på lag; varsomt, nesten andaktsfullt: kjolen som bare hadde antydet formene under, den sorte, trange underkjolen som viste alt. Han nølte før han tok hendene rundt ryggen min og åpnet hektene; så nesten litt redd ut. De siste små plaggene falt i gulvet. Han så på meg med mørke øyne; redselen var borte og noe annet hadde tatt plassen; noe jeg ikke helt forstod. Jeg lot meg likevel dras inn mot han; uanstrengt, ubekymret og håpefull. Var det akkurat da magien ble brutt, var det da det skjøre sløret som skjuler det kaoset som jeg rommer blafret til side og tausheten og tvilen begynte? Avslørte mine øyne meg. Var det da det skjedde?