night nurse

Vi har sittet på et felleskjøkken og kost oss med hjemmelaget indisk mat med krutt i og en del whiskey er konsumert fra vannglass sammen med mengder av øl. Selv har jeg ikke drukket på flere måneder. Jeg kjenner meg litt utsatt og må passe på meg selv og syns at forskjellen mellom å drikke eller ikke drikke er minimal for egen del; bortsett fra at jeg får med meg alle detaljene og reagerer raskere hvis noe skulle skje. Jeg danser like mye og prater like ivrig selv om jeg styrer unna alkoholen. Ingen spør; de syns innerst inne at en kvinne ikke bør drikke. At jeg velger å la være syns de er et pluss; det viser at jeg har respekt for deres syn på ting og at de er tolerante som syns det er greit at jenter fester ute sammen med menn; et slags merkelig kompromiss.

Alle er i godt humør, vi spiller reggae og danser på kjøkkengulvet. Det fortelles historier; noen fra da de var barn langt vekk fra den norske vinteren eller om å komme til Norge alene uten foreldre eller annen familie. Selv om de forteller om hvordan de ble tatt i mot; ofte med ord og handlinger som i særdeleshet illustrerte at de færreste forstod seg på dem og ofte tenkte sitt så er stemningen god; det er bare historier. Han som alltid får høre at han ser ut som han er tjue drar meg opp fra sofakroken hvor jeg sitter med kjæresten hans og prøver å få til en samtale; han vil danse. Han er mye eldre enn han ser ut til men har et smil, et glimt i øyet og en latter som får de fleste til å trekkes mot han som bier mot et honningglass og anta at han bare er en leken unggutt. Er du sammen med han blir du overøst av oppmerksomhet og hans måte å være på gjør at en definitivt blir sett. Han drar meg inntil seg og vi danser så tett som en kommer. Jeg passer på at han ikke kommer for nært opp mot ansiktet mitt sånn at kjæresten ikke skal synes at det er ubehagelig; hun er ung og syns det er vanskelig å takle all oppmerksomheten som kommer med han; det hender hun blir sur og enda mer mutt enn det hun er til vanlig. Hun er en stille tenåring med et tomt blikk og de fleste lurer på hva det er som holder dem sammen; han er altfor erfaren og utadvent til at noen tror han holder seg til bare én. Jeg kjenner bokstavelig talt at han er tent og at han er klar for en lang natt på byen men vet at jeg har kontroll og danser med; vet at han ikke kan gjøre noe som kan misforstås så lenge jeg holder hodet klart. Vi vugger sakte med musikken; helt samkjørte. Han danser utvilsomt best av alle.

Når dansen er over finner alle frem ytterklærne, et par flasker øl ender opp i de fleste innerlommer og vi går til t-banen. Perrongen er full av studenter som skal til byen; de fleste beruset. Allerede da kan jeg se at humøret hans er i ferd med å endres. Han drikker en del og røyker destod mer; i dag har han ikke røyket. Mangelen på hasj i systemet har sin effekt; han er mer aggresiv og begynner raskt å bråke med en som har sett på han litt for lenge når han kjøper billett på automaten. To av kameratene må til for å roe han ned og når banen kommer går vi i den første vogna mens han som utløste sinnet til vår mann trekker lengre bak med sine kompiser. En kan ane en viss lettelse; at det ikke utartet denne gangen. Han har allerede glemt hva som skjedde og fortsetter med å fortelle røverhistorier fra andre kvelder på byen; de spiller tromme på setene og synger sanger som de har lært for lenge siden av slektninger de ikke har sett siden de kom til Norge.

Nede på Jernbanetorget er det fullt av folk; noen på vei hjem og andre på vei ut. Hvor vi skal er egentlig ikke noe å lure på. Vi går til det stedet der de spiller reggae og der klientellet og dørvakta ikke hever på øyenbrynet eller kommer med kjipe regler om medlemskap når du vil inn. Ulempen er at du gjøres til en viss grad oppmerksom på hvilket sted du er på; de sjekker deg med metalldetektor før du kommer inn for å forhindre at det tas med våpen inn. Vaktene spør alltid om legitimasjon fra meg; de klarer ikke vurdere alderen min fordi jeg er hvit i huden. Han er i storslag i kveld og vil gå et annet sted; et kult sted der "alle" andre kommer inn. Det er greit å prøve så vi toger opp i døra på en liten klubb i en stille bakgate som spiller acid jazz og står snart foran dørvakta. "Medlemskap og invitasjon", er alt han sier. Vår karismatiske venn er vant med svaret og trekker seg unna døra; venter. Han ser tre stykker som går inn uten å vise hverken legg eller noe annet. De kommer ut igjen ganske raskt. Han går bort og lurer på om de er medlemmer eller var inviterte. De trekker på skuldren og sier nei. Alle begynner å ane konturene av hva som nå kommer. Han går alene bort til dørvakta og spør nok en gang om å få komme inn og viser til de som akkurat gikk. Dørvakta velger å bare si det samme en gang til. Kameratene vet at det er best å være i nærheten så de står bare et par skritt bak nå. Som forventet går han berserk og tar tak i døravakta; rasende for at han helt klart ikke vil slippe han inn bare fordi han er mørk. Han er en stor kar men dørvakta er større og bare slenger han ut i gata. Dette gjør bare raseriet hans enda større men nå er kameratene der og holder han. De vet at hvis de ikke får roet han ned så ender de opp helt andre plasser enn der de hadde tenkt seg. Han brøler og skriker, sloss som besatt for å komme seg ut av kameratenes grep. Hyler ut:"Jævla rasist" og spytter mot vakta. Selv om de er to er det vanskelig å holde han; sinnet gjør han ekstra sterk og alkoholen svekker dømmekraften såpass at han ikke har respekt for noe eller noen. De har gjort dette mange ganger før men blir like overasket over styrken og sinnet hver gang. Han som kan sjarmerer den mest gretne kjerring på arbeidskontoret i senk, hvis han bare vil og selv om han er mørk og av noen ses på som potensiell kriminell og farlig. Kjæresten står litt lengre bort; armene henger rett ned og hun ser tomt ut i lufta; ikke noe hun ikke har vært med på før.

Jeg har for så vidt sett det før men reaksjonen min er den samme hver gang; kroppen blir en flytende masse og redselen overmanner meg helt. Jeg kjenner hvordan sinnet hans paralyserer meg helt og for hver gang de dytter han ned i bakken og holder han fast for å beskytte ham mot seg selv og den sinnet hans er rettet mot så krymper jeg meg innvendig; bølger av kvalme skyller gjennom kroppen og jeg er ute av stand til å røre meg. Jeg vet at jeg må holde meg på avstand ellers risikerer jeg å uforvarende havne i mellom han og de som prøver å hjelpe han men noe inni meg vil aller helst bare komme helt bort til han, helt nærme sånn at han kan la sinnet og skuffelsen skylle over meg, selv om jeg er vettskremt. Ordene han hyler gir ingen mening men jeg kjenner at nakken min stivner av lyden og jeg kniper igjen øynene; mer for hver gang stemmen hans får nattestillheten til å revne; til slutt har jeg lukket de for å slippe å se. Fortvilelsen og sinnet hans dirrer i lufta; de to som prøver å holde han prøver hele tiden å snakke med han; holder hodet hans og snakker lavt inn i øret hans; sier at det ikke er verdt det. At han må ta seg sammen. De klarer å roe han ned denne gangen; det kommer ikke et oppbud av politibiler som det noen ganger gjør og vi kommer oss videre; til et sted der vi er velkommen.

Han er litt mer stille nå; har brukt mye energi. Kjæresten henger i armkroken med det samme mutte og uutgrunnelige uttrykket som hun har hatt hele kvelden. Når vi endelig er inne i det varme lokalet og har funnet oss en plass ved baren kommer han bort til meg. Han legger hendene rundt ansiktet mit og sier at han ikke mener å skremme meg; han ser at jeg er redd enda, som vanlig. Sier han ikke klarer å beherske seg når han blir behandlet sånn. Jeg smiler svakt og sier at det er greit; at jeg skjønner han godt. Det er ikke sant, jeg har ingen anelse hva det gjør med en når en gang etter gang blir bedømt utfra utseende og antagelser som ikke nødvendigvis har sin rot i virkeligheten. Jeg har kun følt sinnet og fortvilelsen hans og det er mer enn nok for meg. Han tar meg ned på dansegulvet; legger armene rundt hoftene mine og ler høyt mens hans rotere meg rundt på gulvet;helt til han kjenner at kroppen min slapper av igjen og kan følge han helt; tett med myke runde bevegelser. Da kysser han meg på pannen og vi setter oss ved bordet igjen. En ny liten historie er blitt til i kveld; en av de som de må velge å le av ellers går de under.