gyldne korssting

Jeg sover så dypt at når klokka ringer så føles det som det har gått en evighet; en tom og lang evighet. Jeg har ingen tanker i hodet når jeg våkner og det tar noen minutter før jeg kjenner at revnen på innsiden er der fortsatt; et sted i brystkassen. Det kjennes ut som den skal slites i to, jeg kjenner at revnen allerede rekker ned til magen. Jeg går i dusjen og sniker meg tilbake til senga når jeg er ferdig. Dyna er fortsatt varm, selv etter ti minutter. Jeg krøller meg sammen og stiller klokka ett kvarter fram. Når den ringer må jeg gå ellers kommer jeg mer enn de planlagte tre minuttene for seint. Ett kvarter etterpå er jeg klar; jeg saumfarer senga for å finne mobilen; jeg finner den under dyna; fortsatt holder den på varmen fra meg; ber meg om å komme tilbake.

Gata er for en gangs skyld helt tom; ingen på vei noe sted; på jobb eller hjem etter en lang natt. Ingen av Oslos permanente ryggsekkturister er å se; de uten tak over hodet som streifer rundt nattestid med sekk på ryggen i påvente av at et sted som serverer gratis frokost skal åpne. Det hender de allerede står og i parken og tar en første øl i det tiltagende dagslyset. I dag er det helt øde. De første oransje solstrålene slikker hustakene og minareten til moskéen som ligger bak fengslet gnistrer i ulike turkise nyanser. Trærne i parken begynner å få grønne skudd og grenene strekker seg mot lyset og krever varme. De nye tynne, skuddene på de største trærne nede ved bussholdeplassen ser nesten ut som intrikate blonder i sort når jeg legger hodet bakover og ser opp mot den mørkeblå himmelen. Nede ved Akerselva er det måketimen; de skriker og skråler og sjekker ubeskjedent ut søppelcontainerne som er satt ut i Olafiagangen. På rekkeverket sitter to store måker og ser med grådige kuleøyne på det natteranglerne har etterlatt seg; kebab, urin og oppkast. Oslo Plaza speiler en by som sakte men sikkert kommer til å våkne; støyen kommer til å tilta ganske raskt fra motorveien over elva og målbevisste lønnsarbeidere vil skritte raskt avgårde; på vei til en ny dag på jobben. Jeg kjenner at roen, det varme lyset fra sola som står opp og lufta; frisk og kald, delvis har klart å sy sammen revnen i brystet; små gyldne korssting som gjør at jeg kjenner meg mer hel.
....

De rakner igjen når dagen får tatt meg mellom de skarpe tennene sine og fillerister meg på nytt.