03 april 2007

jeg låser ikke

Døra mi står alltid åpen, jeg trenger ikke låse. Jeg liker å tro at man kan stole på folk. Jeg pusler med mitt; tar en tur ut, handler, ser på alt som skjer, stikker innom jobben og henter noen papirer. Jeg tar meg en matbit før jeg stikker innom den lokale puben og hilser på en venn. Når jeg kommer hjem står naboen ute. "Han har vært her mens du var borte". "Hvem?" "Han som bruker å være her." "Åja, han." Jeg går inn og tar av skoene og legger avisen på hylla i gangen. Jeg ser meg rundt. Alt ligger som da jeg dro, ingenting er flyttet på eller rørt, men han har altså vært her. Ja, ja, tenker jeg og lurer på hva det var han ville, om han trengte å prate eller bare sitte stille og tenke et annet sted enn hos seg selv. Det hender at vi møtes i døra; vi snakker litt om løst og fast, men jeg er som oftest på vei til noe jeg tror er viktig og sier at han bare kan gå inn og føle seg som hjemme. Ta seg en kopp te, lese litt i avisen hvis han ikke har noe i mot at den er fra i går. Han takker ofte ja og enkelte ganger ligger det en liten lapp på bordet når jeg kommer tilbake; en liten betraktning eller han legger igjen en CD som han vil jeg skal høre på. Jeg blir inspirert av det lille som kommer ut av denne underlige måten å være sammen på og det synes å være en sammenheng mellom alle de små lappene han legger igjen og platene han ber meg høre på; jeg legger alle lappene i et brunt keramikkfat som står på hylla i gangen og hører på mye av det han legger igjen. Når jeg en dag kommer hjem og spør naboen: "Har han vært her?" "Hvem?" "Han som bruker å være her." "Åja, han. Nei jeg har ikke sett han på en stund." da blir jeg litt skuffet. Det er godt å vite at han har vært der og selv om jeg ikke skjønner helt hvorfor han så ofte kommer innom uten helt å treffe meg hjemme så liker jeg det. Han passer kanskje på? Jeg liker å tro det men håper også at han får noe ut av å sitte blandt tingene mine og tenke sitt, at han ikke sitter å venter på noe fra meg som jeg ikke vet at han venter på. Jeg vet ikke hva det skulle være, han sier ikke så mye. Jeg går ut igjen og på hjemveien tar jeg en snartur innom hans sted. Det skjer ikke noe der, døra er åpen, jeg gløtter inn. Akkurat som sist. Jeg tar med en CD fra hylla hans og legger merke til at han har fått postkasse ute på trappa. Jeg legger ikke noe i, ikke nå; bare regner med at han skjønner at jeg har vært og lånt CD-en eller at han har en nabo som forteller hvem som stikker innom når han ikke er der. Jeg går hjem og setter på musikken og lar tankene flyte mens musikken hans sakte blir min. Neste gang jeg går ut legger jeg en lapp på bordet til han. I tilfelle han skulle stikke innom.

8 kommentarer:

Esquil sa...

merkelig historie, siden du ikke sier noe om hvordan dere ble kjent. men kult forhold

jeg liker også å ikke låse døra. men det er bare en som har gått inn av den grunn, det var svigerfar, og han var ikke spesielt blid for måten jeg beskyttet hans datters ting på.

Frøken Skavlan sa...

fascinerende..

lotten sa...

Jeg skulle ønske dette var begynnelsen på en roman jeg hadde satt meg ned for å lese.

othilie sa...

Åhhh. Hyggelige mennesker i kommentarfeltet mitt.

esquil: Og jeg sier ikke mer. Jeg syns det er så synd at man må låse døra si etter seg. Det jeg liker med små steder er at man faktisk kan la være. Jeg skulle ønske at døra mi var åpen i mye større grad enn den faktisk er. For jeg låser en del jeg også. Men her er det åpent, alltid.

Frøken Skavland: Hei og takkk for at jeg fikk lov til å fascinere deg *smiler*

Lotten: Jeg er som deg, å skulle ønske at jeg hadde en bok et sted der inne men tror egentlig ikke på det. Jeg er full av små snutter. SÅnn er det bare. Godt å lese at du likte det. Du tegner bra for tiden, kanskje striper en av tingene for deg? *gliser*

EarlGrey sa...

Fascinerende er ordet ja..godt du har omsorgsfulle naboer i alle fall! Det er vel ikke alle som er så heldig stelt..

Det virker jo nesten som om han trives bedre inne hos deg enn i sin egen leilighet? Eller kanskje rommene dine på en merkelig måte minner ham om et sted han engang bodde, bare med mer intenst lys og sterkere farger? Men det aller beste må vel være å treffe deg hjemme. Hvis ikke, synes jeg han har litt rare preferanser..

Og det finnes også noe som heter "novellesamlinger" vet du.. :o) Noen av mine favorittbøker er novellesamlinger, feks "Krøniker fra Mars" av min gamle helt Ray Bradbury. Aller finest er bøker som består av korte, frittstående tekster, men som likevel utgjør en helhet. Nesten litt som "Night on Earth", som du nevnte et annet sted her inne. (Det fikk meg til å huske at jeg elsker Béatrice Dalle forresten...men det er en helt annen historie ;o)

othilie sa...

Åhh, nå traff DU meg hjemme, det er ikke alltid du gjør det. Du får ikke tilbake sangen jeg lånte hos deg her om kvelden, den er blitt min også nå *smiler*

Jeg vet ikke hvilke preferanser han har, det må han nesten si noe om selv når det passer seg for han men jeg velger å tro at intensjonene og grunninnstillingen er god. Og setter pris på det han måtte velge å dele, noe nytt jeg ikke har sett, hørt eller tenkt på før, fra hans ståsted. Litt ordknapp til tider men det blir en vane. En fascinerende kar faktisk.

Jeg tenker ikke på meg selv som en som skriver, mer som en som tenker. Jeg sluttet å skrive en gang for lenge siden og sluttet å tenke på meg selv som en som burde, kunne og ville skrive. Men jeg vet at jeg gjorde det i utgangspunktet. Drømte. Nå tar jeg oppvasken og hører på musikk; leker med ord i hodet mitt hvert våkne øyeblikk, leter etter ordene som kan beskrive det jeg ser, føler og opplever. Jeg har skrevet en del de siste årene, men fremdeles er jeg bare en tenker; ikke noe mer.

Jeg liker filmer som er satt sammen som små historier som går inn i hverandre; Night on Earth, Short Cuts, Babel, Crash. Passer mitt noe ustrukturerte og hoppende sinn godt. Jeg får ikke lest mye skjønnlitteratur, men jeg slukte mest bøker før, men har etterhvert også fått emr sansen for det mer kompakte som noveller er. De er forøvrig perfekte i en travel hverdag. De er avgrenset.

othilie sa...

"bøker" *snøft* romaner...

othilie sa...

"emr" er mer. *sukk* jeg hater stavefeil. Forgive me for obsessing. Men i egne stue er vel det lov.