et godt sted

Jeg står og fikler i veska; leter etter nøklene. Jeg rister på veska og kan høre den umiskjennelige lyden av sju nøkler på et knippe men jeg klarer ikke finne dem. Jeg går bort fra døra og setter meg på huk ved veggen; jeg må lete bedre. Mens jeg sitter der kommer den nye naboen og skal inn. Jeg ser opp og smiler men han overser meg totalt, låser seg inn og før jeg rekker å komme meg på beina og bort til døra har den slått igjen. Jeg banner innvendig og må til å lete i veska; én gang til. Jeg finner nøklene til slutt i en liten lomme med glidelås som jeg aldri bruker. Det var sikkert et forsøk fra min side på å få litt orden; finne ett sted å legge dem og så glemte jeg det med en gang jeg hadde plassert dem der. Ved min egen dør ligger det aviser for to dager og noen boligbilag. Jeg ser bort på naboens dør; der er det ingenting, ikke en gang en matte. Han går pent kledd i dress og hilser ikke på noen. Han kommer og går uten at det merkes. Når jeg forsøksvis smiler ser han rett gjennom meg; som om jeg ikke eksisterte.

Jeg går inn; døra har stått åpen mens jeg har vært på Rema og på posten og hentet en pakke. Det er rotetet innefor døra; en bag med rene klær, sko for de fleste årstider i salig blanding og to fotballer. Det hadde kanskje vært en idé å rydde i tilfelle noen skulle stikke innom. Han bryr seg sikkert ikke om rotet men det kunne jo hende noen jeg faktisk kjente stakk innom og da kunne det selvsagt sett bedre ut. Forresten så vet jeg ikke lengre når han har vært her; med mindre jeg møter han i døra eller utenfor og det er sjelden. Naboen som alltid fikk med seg hvem som kom og gikk er erstattet med Mr. Cool Guy i dress som aldri smiler. Nøklene havner på bordet og innholdet fra postkassen på toppen. Jeg prøver å få et overblikk over rotet og hva som må tas først. Det virker ikke som han har vært her uasett; det ligger ikke noen lapp på bordet der han alltid forlater dem hvis han legger igjen noe i det hele tatt. Så enten har han vært her og ikke hatt noe å si; bare drukket litt te og samvittighetsfullt vasket koppen og satt den på plass før han gikk eller så har han ikke vært her i det hele tatt. Jeg kjenner at det kjennes litt trist å ikke vite om han faktisk fortsatt kommer. Når jeg visste hvor ofte han kom og gikk så var det godt å komme inn døra; jeg var forventningsfull. Og fordi jeg visste at han hadde vært der så mente jeg bestemt at jeg kunne føle det også; restene av et nærvær. Det føles tommere nå så det er mulig at det bare var noe jeg innbilte meg; jeg er ikke akkurat av den intuitive typen. Observant er nok en mye bedre beskrivelse av meg.

Jeg drar av de lange støvlene og finner fram posten; sjekker om det er regninger som bør legges på et mer eller mindre kjent sted til kontoen sier at det er mulig å innfri krav. Innimellom reklamen finner jeg en konvolutt i resirkulert papir med navnet mitt på; håndskrevet med store bokstaver. Det er sjelden jeg får ordentlige brev så jeg blir nysgjerrig; stemplet er uleselig og det står ingen avsender. Inni ligger det to sider fylt med ord; tanker, erfaringer og det harde jeg kjente da jeg løftet konvolutten var en cd. Jeg setter inn plata i spilleren og leser. Det er ikke så tomt og stille lengre; jeg krøller meg sammen i den sjokoladebrune sofaen med myke fløyelsputer og lar musikken smyge seg på. Han har skrevet et brev; langt og kronglete; akkurat som jeg liker dem. Jeg får visst ikke ryddet nå heller.