en sørgelig affære, eller bare en sedvanlig?

Du presser ikke på, er bare varm og interessert. Du legger ikke hendene dine på steder jeg ikke har bedt deg om og og du sier hadet når jeg sier jeg må gå. Du holder meg mykt og ikke for tett når vi danser den første dansen, du prøver ikke å kysse meg når vi står ved toalettet og snakker sammen. Hva vi snakker om, det vet jeg ikke, jeg husker ikke. Du smiler og ber ikke om mer; jeg er skvetten etter å ha mistet min beste venn og kjæreste; han sa jeg ikke var kvinnen i hans liv, den rette.

Vi møtes som avtalt måneder etterpå. Du smiler like varmt og krever like lite. Vi snakker ikke så mye; danser, tettere denne gangen; kjenner forsiktig på lysten til å komme nærmere; så nært som en kommer. Du forsvinner dagen etter og lar ikke høre fra deg. Imens har jeg ubevisst bestemt meg for at jeg trenger deg; bare deg. Uten å vurdere det mer. Du har så snille øyne og er så enkel å være sammen med.

Min beste venn ringer, han som var kjæresten min og lurer på om jeg vet hva jeg gjør. Jeg blir forbannet for jeg vet at han spør at ut fra feil premisser; det er fordommene som styrer ikke oppriktig omsorg og interesse for meg. Jeg sier ikke så mye, bare at jeg har det bra, for jeg har det jo bra?

Vi krangler sjelden men jeg griner en del, uten å skjønne helt hvorfor. Jeg kan sitte på t-banen og bare ha lyst til å hyle ut. Det sømmer seg ikke på beste vestkant så jeg holder meg til jeg kommer hjem til rommet mitt. Du holder meg og lytter i helgene; sier at du ikke helt forstår. Du venter til tårene har sluttet å renne og vi smelter sammen; glemmer at du ikke forstår.

Jeg finner ut at jeg ikke tåler p-pillene mine, vi snakker om prevensjon. Vi bestemmer oss for å droppe det og se hva som skjer. Du reiser bort kvelden etter at det skjer; du blir borte lengre enn avtalt og sier ikke noe til meg. Jeg gråter og er redd; redd for å bli forlatt.

Det tar mange uker før jeg skjønner at det vi snakket om faktisk har skjedd. Jeg ligger i senga og nesten kniper øynene igjen; usker ut på badet og ser at det er sant; jeg skal bli mor. Jeg kjenner at jeg nesten ikke klarer å puste, tenker på deg; om du faktisk er klar selv om vi begge var enige. Om du kommer til å være der for meg, for oss. Du finner meg på trappa hjemme hos deg når du kommer. Du blir irritert, jeg bruker ikke komme hjem til deg, livet ditt er for komplisert. Men du slipper meg inn og trøster meg til jeg sovner på senga di i rommet som lukter av sigarettrøyk.

Du kommer når barnet er født. Med en bag. Står på verandaen og røyker, holder den lille i de slanke hendene dine og smiler stolt. Du må få orden på livet ditt og tårene mine og fornuften din får deg i gang igjen; på plass; i det livet som vi andre har levd hele tiden.

Den lille spiser meg opp; bokstavelig talt. Jeg blir mitt gamle slanke jeg men er sliten og trøtt. Jeg trenger hjelp. Du vasker klær, rydder og vasker og holder vår lille bylt når han gråter, du jobber og begynner å betale på regningene dine og våre. Men du skjønner ikke hvorfor jeg er så sliten, hvorfor jeg blir så lei meg når jeg føler det er krav i den nærheten du søker når vi er alene og trist når du bare motvillig holder rundt meg når andre ser på.

Vi diskuterer en del, prøver å finne en god fordeling; av tid, penger, omsorg, egen fritid og felles fritid. Den felles fritiden uteblir; vi er for forskjellige. Vi gjør ting hver for oss og møtes hjemme. Forteller hvor vi har vært, merker at den andre ikke syns det er så interssant og etter hvert blir det stille. Du går til dine ting og sier at jeg gir deg dårlig samvittighet, helt uten å ha sagt noe. Jeg lar være å gå for jeg tror kanskje at du har planer, noe du har lyst til. Vi er begge oppgitte men snakker mindre og mindre om det. Det hender at jeg gråter, men jeg får dårlig samvittighet for det også. For du har ikke gjort noe. Du har ikke sagt at jeg ikke kan gjøre sånn og sånn. Du har ikke presset meg til å gjøre ting jeg ikke vil. Du har ikke latt være å bidra. Du har gjort alt som står i din makt, jeg ser det.

Vi lager en hverdag der alt etter hvert fungerer. Vi har forlengst sluttet å prøve å finne en fellesnevner; noe som engasjerer oss begge. Vi deler de samme verdiene men det er visst ikke nok. For du slutter å legge armene rundt meg og når du gjør det ligger armene mine alltid beskyttende foran. Når du våger å komme for nært kjenner jeg at jeg skygger banen eller bare lar ting skje uten å engasjere meg. Sakte men sikkert så er den varmen som må ha vært der borte og hverdagen er igjen; klesvask, fotballtrening, jobb.

Du spør hva det er. Jeg snakker og snakker mens tårenen triller. Du ser på meg, lenge. Tida går, årene går. Du spør hva det er; jeg snakker igjen, prøver å forklare. Du sier at du ikke forstår. Trenger du hjelp med dette? Jeg kan ikke gi deg den, men jeg er her, til du finner ut av hva det var som ble knust og når. "Hva er det egentlig som er knust?" sier du og snur ryggen til og sovner.

Vi sitter og ser på tv sammen; fem cm i mellom oss, ikke i hvert vært hjørne, egentlig ganske så nært. Jeg kjenner at jeg vil strekke ut hånda og prøve å gi. Men jeg klarer ikke, den er tung og jeg er trist, så trist, så lenge. For noe er knust og jeg klarer ikke finne det og reparere det alene; det er skår strødd utover alt vi har delt; de skjærer seg inn i huden min og jeg blir stiv og orker ikke å bli tatt i, snakket med, tatt vare på; det gjør vondt. Jeg skulle ønske du tok å strakte ut din hånd, at den kjenntes lettere ut. At du presset deg på og fikk meg til å føle det gode igjen. Men vet at det neppe går og at du tror det samme.

Når lengselen etter å være to men ett er så overveldene at jeg ikke kan bære den mer sier jeg at jeg må gå. At det muligens er min feil; at det er mulig at dette er noe som har skjedd i mitt hodet og at jeg ikke syns du skal ta på deg noe ansvar for det. Du sier at det er alltid to; aldri bare en som gjør at ting stopper å eksistere. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å omfavne deg, gi deg alt og be om alt. Du har sittet å ventet på at jeg skulle være klar, for jeg vet at du har skjønt det. At vi ikke er mer og at det er lenge siden det var et vi om det noen sinne var det. For det er det siste som gnager meg og gjør meg redd; kanskje var det ikke noe vi, noen sinne?

Vi ordner alt, stille og rolig, avtaler bidrag, samvær, ferie, du tar med deg bagen din og vi starter på nytt. Hver for oss men alltid bundet sammen av alt vi gjorde og ikke gjorde og to små kropper som er en salig blanding av deg og meg. Jeg savner deg ikke og du savner ikke meg.

Du sier trøstende en dag;"Jeg har aldri forstått meg på deg." Som om dette aldri kunne gått. Men hva er det da som kan gå?