defining moments

Han ser oppgitt på meg og sier han er dritt lei av at alle klager på en dårlig barndom, at alt har med alt å gjøre. Det var ingen som gjorde det lett for han. Han kjente ikke moren sin, det var krig, han så mennesker dø og bli lemlestet. Men han klager ikke. Skulle han være en drittsekk og så skylde på at mora hans forlot han den gangen? Ikke på vilkår. "Jeg klare å gjøre noe til gangs selv om det var et hælvete, så ikke gi meg den dritten om at de har opplevd så mye fælt, at det er derfor de driter seg ut, gang etter gang!" Han spytter ordene ut og ser olmt på meg. Jeg sier ikke noe, ikke akkurat nå.

For jeg leter etter biten til mitt puslespill selv. Når det ikke er andre ting som presser seg på og tankene får flyte, så leter jeg etter bitene som skal forklare meg. Jeg gransket hukommelsen og finner øyeblikk og følelser; jeg legger bitene ned på bordplata og prøver å finne ut hvor de hører hjemme. Jeg pusler sakte fram nåtid og fortid, prøver å få alt til å henge sammen.

Jeg husker fra jeg var liten at jeg var redd for han. Så redd at jeg aldri turte si hva jeg mente eller følte. Jeg turte ikke gråte foran han eller si i mot; da fikk en beskjed om å ti stille og pelle seg i seng til en var blid og gjorde som en ble fortalt. Jeg har lett og lett og kun sett at han var temperamentsfull; så sint ut og hørtes sint ut. Han kunne løfte hånden men slo aldri, den var bare der som en trussel. Når han skulle terge meg kunne han si med bebreidene stemme navnet mitt og jeg ville tenke med en gang at nå hadde jeg gjort noe galt og ikke en gang skjønt det selv. Han tok oss med på sykkeltur på søndager; lot en sitte på stanga, tok oss på fisketur og egnet marken på kroken for oss og hadde noen ganger med små gaver hjem. Men det er sinnet hans jeg alltid bærer inni meg og som til i dag har definert vårt forhold. Gjør han noe som jeg ikke liker må jeg manne meg opp for å få sagt i fra. Men jeg sier i fra hver gang; for når jeg fant biten så ble det letter å i allefall prøve og sloss mot redselen. Jeg ser at det overrasker han; dette sinne som jeg må ta fram for å ha krefter nok til å nå inn til han. Han ser redselen min. Jeg skjelver fremdeles i stemmen når jeg må "si fra" til han, til en sjef, en foreleser; en hvilken som helst mann jeg tror kan og vet mer enn meg; en som med bare ett ord eller en gest kan avfeie meg; nei! Men jeg sier i fra, viser at jeg har meninger, hvis jeg blir skuffet og lei så skjuler jeg det ikke. Men redselen er der, hver dag.

Hun var alltid redd for meg; engstelig for at det skulle være noe galt med meg og engstelig for at jeg skulle være som henne; full av liv og lett å ødelegge fordi en glemte å passe på. Hun fortalte sjelden hvorfor, bare formante om ting jeg ikke måtte gjøre; at de var farlige. Noen ganger lettet hun på sløret og sa hva som hadde satt angsten i henne; små grusomme detaljer som festet seg som prikkende nåler av små øyeblikk i hukommelsen min; for at jeg skulle skjønne hvorfor jeg måtte stå musestille og ikke bli sett eller hørt. Jeg følte snart et ansvar for å ikke gjøre hennes mareritt til mine. Jeg ble redd for mørket, jeg ble redd for alle voksne menn, jeg ble redd for å ta på andre, jeg var redd for å la andre ta på meg, redd for å bli glad i noen. Jeg ble redd for gå utenfor de rammene hun satte, redd for at hun skulle bli redd. Hun smurte brødskiver til oss, kjøpte nye klær, sydde de nydeligste kjoler og gikk på alle foreldremøtene. Da jeg ble så gammel at jeg var nødt til å ta egne avgjørelser kjente jeg at all denne redselen som hun hadde satt i meg gjorde at jeg stengte omverdnen ute. Jeg måtte åpne opp og gi av meg selv og ikke tro at alle ville det verste. Jeg lagde nye biter til puslespillet; et åpent smil, tårer som jeg ikke skjulte, ærlighet selv om det kunne gjøre vondt, tillit til at jeg tålte å bli slått i bakken og lot ordene strømme. Sakte men sikkert forandret jeg meg. Jeg omfavnet, lekte, utsatte meg for muligheten for skuffelse gang etter gang; lo, smilte og gråt uten redsel.

Jeg har sakte men sikkert blitt den jeg er; sprudlende, generøs, kunnskapsrik, selvsikker, lyttende, åpen, ærlig; en som gir av seg selv. Men ikke til dem. Jeg kjenner at kjeven knytter seg når jeg må være sammen med dem; at jeg irriterer meg over alt og at det brenner en skuffelse et sted. Jeg fant noen biter og klarte å se hva de gjorde med meg. Men hvordan skal jeg klare å vise dem bitenen som jeg ser dem og komme meg videre sammen med dem? Og er det de riktige bitene eller har jeg gitt ting som var bagateller altfor stor plass i måten jeg ser meg selv på? Og dem?

Han tør ikke spørre hvorfor jeg blir sint. Prøver bare å unngå det. Stryker meg over kinnet og sier at jeg er snill; spør om jeg vil ha sjokolade. Hun strikker uavbrutt når jeg forsøker å forklare; det knirker som i kram snø for hver maske som hektes over på den andre pinnen, det klirrer svakt i i tre mot tre. "Jeg gjorde mitt beste," sier hun mens hun ser ned, "Vi gjorde vårt beste."

Jeg vet det så inderlig godt. Når skal jeg klare å gjøre mitt beste? Når skal jeg få brikkene på bordet foran meg til å passe sammen?