søndagsengler

God og varm etter to glass rødvin og med åpen jakke, kort skjørt bar hals trasker jeg, min lille engel og giraffungen gjennom mørket til stasjonen. Ungene er høye på sukker og løper og roper nedover tomme gater. Vi er tidlig ute og vandrer litt frem og tilbake på plattformen for ikke å bli kalde. Min lille engel kommer løpende mot meg med glitrende øyne og et lurt smil og slenger ut en hånd i forbifarten som treffer meg i magen:"Du har'n!" Han ser på meg med et stort smil og klapser meg på baken denne gangen:"DU HAR'N MAMMA!" Jeg er ikke nødvendigvis av den lekne typen, i allefall så har jeg ikke følt det sånn på lenge. Men nå føler jeg for å leke, masse! Jeg begynner å løpe etter englebarnet og fanger han raskt. Giraffungen er litt vanskeligere å få has på, jeg må løpe fort og blir varm og andpusten. Godt det er mulig å få pene lange støvler som egner seg både til skjørt og til å løpe som en vind etter bråkjekke, nydelige unger! Vi løper i store åttetall rundt de andre som står og venter på toget under det orange lyset fra lyktene på stasjonsveggen. Min lille engel hikster av latter og Giraffungen når meg igjen raskt hver gang han har fått den fra meg. Sånn holder vi på, til toget kommer. Røde i toppen og fnisete går vi mot de opplyste vognene. De andre voksne på perrongen smugtitter på oss. På toget ramler vi inn på en tre-seter og vi fjoller og ler mens vi tar av jakkene. Vi setter oss godt til rette og prøver å få pusten tilbake, ungene er røde i kinnene og jeg ser i vinduet som i mørket fungerer som speil at håret mitt er rufset til og jeg har store røde kinn og øyne som glitrer. Det er henne jeg har savnet. Vi joiker oss inn til Oslo med sangen fra Ante-serien, muligens til stor irritasjon for de som hadde sett for seg en stille tur inn til byen denne søndagskvelden...

gutter er gutter, eller er de det?

Min lille Engel plukker opp den del ting ute i den store verden som jeg som mor ikke er så veldig glad for. Jeg tror i allefall at det er utenfor husets fire vegger han plukker det opp, men man kan aldri være sikker.

Jenter bruker rosa, gutter bruker blått! Bare gutter kan... Og av alle Pokemon kortene som Engelen har så er det bare ett som er kvinnelig og dermed det eneste som jenter kan få låne. Han strakk det så langt at hans kjønnsrolleoppfatning ledet ut i utsagnet: «Bare jenter har rosa tiss!» en tid tilbake, og så lo han. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har Giraffungen som ikke helt vet hva kjønn er, i allefall så gjør barnet en god innsats i å overskride alle konvensjoner om hva man kan og ikke kan relatert til sterotypier om at farger, styrke og ferdigheter kan knyttes opp til dikotomisk fortolkning av kjønn.

Vel, jeg har sett og hørt nok og i dag skulle jeg høre med ansvarlig voksen på avdelingen i barnehagen om Pedagogen hadde observert noe i den retningen. Jeg hørtes muligens ut som en indignert mor for jeg signaliserte at at alle utsagnene som refererte til hva det ene kjønnet kan og ikke kan fremfor det andre ikke tiltalte meg noe særlig, jeg innrømmer det. Pedagogen så alvorlig på meg og sa: «Men gutter og jenter er forskjellige!» Jeg: «???» mens jeg tenkte: «Nei, sier du det! Hbor forskjellige da????». Jeg prøvde igjen: «Joda, det er de men jeg liker ikke at han kommer hjem og hevder at de kvalitative forskjellene er så store at jenter og gutter kan utelukkes i forhold til hva de gjør, sier og kler seg i!» Nå hadde den først noe lyttende pedagogen det plutselig travelt, de skulle på tur og vise frem avdeligen som i og for seg er spesiell og dermed burde i allefall vise at alle kan. «Men, jeg syns det er litt mye, «bare gutter»...» prøver jeg meg med å si. «Du må huske de vokser mye og modnes mye i denne perioden» repliserer Pedagog som har mistet vilje og motivasjon til å forholde seg til meg, som muligens plutselig fremstår som feminist, og muligens ansvarlig og en tilhenger av «feminiseringen» av barnehgen og skolen i sin grunsomme helhet. «Jeg er her bare noen få dager i uka og vet ikke helt hva som foregår, men vi kan snakke om det i foreldresamtale!» Ryggen snus og termoser fylles og jeg må tusle ut med uforettet sak. Tusle, ja. Og jeg følte meg puslete som ikke satte ned foten og sa at jeg ville avtale en time straks hvor dette skulle være tema.

Før jeg hadde kommet hjem så var jeg rasende på denne arrogante Pedagogen som avspiste meg med sin egen manglende tilstedeværelse og at gutter og jenter er forskjellige for å slippe å si noe konstruktivt og forhåpentligvis beroligende til meg som bekymret mor. For jeg er en bekymret mor. Jeg syns ikke noe om at min lille Engel skal gå rundt og pepre omgivelsene sine med utsagn som utelukker halve befolkningen uten at det faktisk legges merke til og blir snakket om. Jeg ville vært ublid om mitt lille pikebarn kom hjem og fortalte at «...i barnehagen sier de at bare gutter kan gjøre det. De sa at jeg hadde gutteklær for de er blå. Jeg fikk ikke låne leken hans for han sa den var bare for gutter.» Jeg hadde eksplodert som mor. Og jeg mener fullt og fast at både jeg og barnehagen som faktisk til tider ser mer til Engelen enn det jeg gjør har et ansvar for å både vise og snakke om at alle kan! Jeg vet at gutter og jenter er forskjellige men jeg er hundre og femti prosent sikker på at det i liten grad bør ha noe å si for hvem de leker med, hva de leker med og hva de har på seg. Jeg tror at det må kunne sies å være en sannhet at ulikheten innefor kjønn er større en ulikheten mellom kjønn.

Jeg har stilt meg spørsmålet mange ganger: «Hva er viktigst, det vi sier eller det vi gjør?» Jeg har kommet fram til at det er faktisk ikke lett å svare på men at å gjøre det riktige men å ikke si det, det kan ikke være nok hvis en skal innarbeide gode holdninger. Det nytter ikke at jeg lærer ungenen mine at alle tar del i husarbeidet hvis jeg lar andre sitte foran dem å si at det er kvinnfolkarbeid. Når min lille Engel ser en mann i en snasen rosa skjorte og ler høyt og sier det er dameskjorte så lærer han lite hvis jeg lar utsagnet stå uten at det blir diskutert. Å si hva som er riktig og ikke gjøre det, det tror jeg at jeg med hånden på hjerte kan si ikke er noen god løsning. Ut fra dette så slutter jeg at man både må si og gjøre. Hvor revolusjonerende var den? Ikke så veldig.

Konklusjon: Det er mulig at jeg formulerte meg klønete overfor nevnte Pedagog og at vedkommende ikke skjønte hva jeg siktet til. Det tar jeg på min kappe. Det er mulig at det ikke er så lurt å ta opp ting i et kjønnsperspektiv før klokken...hmmm, jeg lurer på om det finnes gode tidspunkter for det. Vel, la oss si etter 1600 og en forutsetning for at det skal fungere som dialog må være at alle parter har spist og ingen har noe som helst annet å gjøre... Jeg prøvde meg før klokken 1000 og det skjønner jeg også må være litt vanskelig å takle. Det er mulig at Pedagogen hadde det travelt, men jeg er litt usikker. Om ikke min motvillige Pedagog tar oppdraget så må i allefall jeg. Jeg ser at det kan være tøft for jeg hevdet overfor min lille Engel i morges at det var fullt mulig for gutter å gå i rosa klær og resultatet var en Engel oppløst i tårer. Såret og lei seg fordi jeg kunne hevde at noe Engelen tydligvis og uheldigvis tror fullt og fast på kunne være uriktig. Konklusjonen fra Engelen ble at vi ikke kunne være venner lengre....

...jenter iscenesetter seg selv for et mannlig blikk???

I Magasinet på nett hos Dagbladet var det en artikkel om kvinner som skriver om sex på bloggene sine. Det var flere kjenninger fra mitt lille bloggunivers som fikk uttale seg om saken og journalisten hadde konferert med diverse fagpersoner som hadde fått uttale seg om fenomenet. Nok en gang satt jeg den kaffen jeg aldri drikker i halsen da jeg leste følgende:

«- Vi ser at jenter utveksler informasjon med andre jenter på en ny sosial arena. det kalles homososialitet, sier kjønnsforsker Mühleisen.
- Det ligger mye forskjellig bak det, men jeg tipper at bekreftelse på egen attraktivitet er den største drivkraften. De kjønnskonvensjonene som gjelder i samfunnet forøvrig gjelder også på nett. Mange jenter iscenesetter seg selv for et mannlig blikk. (min utheving) Selv om dette er stereotype kjønnsmønstre, er det ikke sikker de kvinnelige deltakerne opplever seg som passive objekt. Vi skal være forsikt med å trekke raske konklusjoner her, fortsetter hun.»

Jeg må innrømme at jeg ikke liker tanken på at kvinner på nett som løfter på sløret og viser mer intime sider av seg selv; den seksuelle, «iscenesetter seg selv for det mannlige blikk» men det er Mühleisens antagelse at bekreftelse på egen attraktivitet er største drivkraft. Hun er kvinne og må antageligvis ha en viss peilieng på hva hun snakker om, tenkte jeg, litt deprimert over at de selveksponeringen til Annkake var redusert til Annekakes behov for å vise seg som attraktiv i all hovedsak. Annekake sier selv at hennes iscenesettelse neppe er av den positive sorten med tanke på det annet kjønn og det tror jeg så gjerne.

Men er det da så enkelt som at det fremdeles bare handler om iscenesettelse for det mannlige blikk? Jeg tror ikke det. Nå har ikke jeg akkurat beskrevet mine innerste seksuelle lyster så veldig grundig på bloggen min, hverken i emosjonelle eller grafiske vendinger. Men, tanken er tenkt og jeg ser ikke at min sterkeste drivkraft ville være å iscenesette meg selv for mitt meget lille mannlige publikum eventuelt for å oppnå et større mannlig publikum. Joda, vi kvinner, vi gjør så mangt for å skape relasjoner, det være seg oss jenter i mellom, mellom oss og andre viktige personer i livet vårt og selvfølgelig mellom oss selv og den ene (eller de flere) som skal få tilgang til den nakne sannheten, kvinne eller mann. Men hadde jeg lagt mine seksuelle tanker, erfaringer og bilder ut på nett så tror jeg at jeg ville vektlagt mye annet mye mer enn at dette var uttrykk for kjønnskonvensjoner og at det var det mannlige blikk som var avgjørende. For meg ville selve prosessen å sette ord på min intime sfære og hvordan den ser ut fra min navle vært viktig i seg selv, ikke fordi noen skulle lese det men fordi det har en verdi i seg selv å reflektere over hvordan jeg fungerer og tenker. Tanker er flyktige mens ord blir stående og gir rom for refleksjon utover øyeblikket tanken er tenkt. Det er ikke til å legge skjul på at det føles frigjørende å formulere intime detaljer, i allefall for meg, som kommer fra en familie inngrodd i Læstadiansk pietisme. Jeg syns også at det er ganske så deilig å lese hva andre kvinner tenker, føler og gjør. Her kommer det å publisere på nettet inn. Man kan åpne en dialog med andre, og gjerne skjule sin identitet delvis eller helt om en ønsker, men allikevel være inni et fruktbart felt av erfaring og meningsutveksling. Filosof Knut Kolnar, som virker som en gansek oppvakt fyr, er inne på dette i artiklen:

«- Bloggene kan på den ene siden skape et sterkere seksualiseringspress og kroppsbildefiksering. På den andre siden kan de bidra til diskusjoner, innsikt og kunnskap som åpner opp for et bredere register av erotiske gleder, sier Kolnar.»

Nå skal ikke jeg påstå at å gjøre seg lekker (iscenesettelse for det mannlige blikk...) for en mann ikke er noe jeg driver med, for det er det, men jeg syns det er kjipt at kvinnelige bloggere som skriver om sex skal få motivasjonene bak redusert til denne ene, akk så sterotype forståelsen av fenomenet: «Kvinner som skriver om sex». Det finnes utallige sider på nettet som i mye større grad handler om iscenesettelse for det mannlige blikk som for eksempel porno og datetjenester for å nevne noe. Og for all del, å være attraktiv er noe alle vil, men vi legger ulike ting i det. Hvem vi ønsker å være attraktive for og hvordan vi prøver å oppnå det varierer fra person til person, men at vi gjør det er vel både normalt og en sunn overlevelsesstrategi. Men hvorfor skal det ubetinget knyttes opp mot kjønn; kvinne møter mann. Forstå det den som kan.

Det er mye som ikke er som det skal i denne verden og kvinner kommer dårligere ut i mange sammenhenger og helt sikkert også på den seksuelle arenaen. Men, for min egen del, så ser jeg at når det kommer til meg selv og min seksualitet så har jeg faktisk valget. Jeg kan velge å gå inn i relasjoner som styrker meg som kvinne og seksuelt individ og jeg føler meg sterk nok til å kunne si nei når jeg føler at det handler for mye om å være kvinne som objekt og ikke om å være ett seksuelt selvstendig subjekt. Jeg syns forøvrig at det er akkurat dette jeg leser i bloggene til de som velger å brette seg ut på bloggen sin: De er selvstendige subjekter og ikke først og fremst opptatt av å bli sett av mannen. Dette innser Mühleisen også:

«Selv om dette er stereotype kjønnsmønstre, er det ikke sikker de kvinnelige deltakerne opplever seg som passive objekt. Vi skal være forsikt med å trekke raske konklusjoner her, fortsetter hun.»( Jeg gjentar for muligens å oppheve effekten den første uthevingen lengre opp hadde på min psyke.)

Så, hvor mange passive objekter er det der ute? Jeg kan ikke huske å ha ramlet innom en eneste blogg som lyste av passivt objekt. Hurra for blogg-jentene som skriver om sex!

tenke sjæl og mene, kunne stå for det du sa...

For over en uke siden leste jeg i VG, avisen jeg ikke helt innrømmer at jeg leser. I allefall var det et innelgg av Hege Storhaug i Human Rights Service med tittelen "Derfor gikk det rett Vest" Dette Vest med stor V henspeiler på dagens innvandring av mennesker med kultur som av mange anses for å være radikalt forskjellig fra vår "vestlige". De har som oftest en annen hudfarge enn vi har, noe mørkere og de har sjelden særlig mye å bidra med i riket av melk og honning, Norge. I allefall i følge Hege Storhaug. Hun koster blandt annet på seg å skrive følgende om muslimske kvinner og det muslimske samfunn generelt:

"Ledende historikere forklarer islams nedtur med særlig to forhold: Rundt 1100-tallet satt sentrale skriftlærde kroken på døren for kritisk refleksjon og vitenskap. Guddommelige svar på alle livets områder var fastslått til evig tid. Fra nå av skulle autoritetene kopieres. Irrasjonalitet, tvang og konformitet ble satt i høysetet – verdier som historien mang en gang har vist fører til diktatur, fattigdom og kulturell stagnasjon. Det andre forholdet handler om kvinnesynet. Den muslimske kvinnen har aldri hatt en gullalder. Tvert om ble hun gjennom islam fratatt råderetten over egen kropp. Hun ble privatisert – en vare til salgs for (kun) muslimske menn gjennom kontrakt ved giftermål. Undertrykkingen av kvinnene ved isolasjon og blant annet ansvar for menns seksualitet, parkerte kvinnene på samfunnets sidelinje, berøvet muligheten til å søke kunnskap og bidra aktivt i samfunnet. Kvinnene ble derfor dårlig egnet til å utføre den pålagte hovedoppgaven – å oppdra barna til dugelige samfunnsborgere. Derfor gikk det ”rett vest”."

Da jeg hadde lest den siste delen av avsnittet må jeg innrømme at jeg nesten begynte å grine, så sinna og lei meg ble jeg. Til å være feminist så er Hege Storhaug ekstremt kvinnefiendtlig og elitistisk. Ikke nok med at kvinnene er undertrykte og har liten utdannelse men de er med på å ødelegge en hel verdens fremtid fordi de etter Hege Storhaugs antagelser ikke kan tenke sjæl eller mene og dermed videreføre de "gode" verdiene og skape dugelige samfunnsborgere som jo fint kan defineres uten tvetydigheter og i full forståelse med Gud og hvermann, men for all del, IKKE med Allah! Når jeg leser dette så skjønner jeg godt at hun vil stenge grensene og ta en "bobbit" på enhver muslimsk mann som bare vagt kjenner de fem søylen til Islam. Det kan virkelig ikke være mye å jobbe med hvis ståa i de muslimske miljøene er som hun skriver her. Menn helt uten kritisk sans og kvinner undertrykte til de praktisk talt ikke er skikket til å være hverken samfunnsborgere eller mødre. Jeg vil ikke en gang spekulere i hvorfor hun kommer med så barske og uforsonelige utsagn som etter mitt skjønn gjør mer skade enn gagn i integreringsdebatten. Alle mine erfaringer, hvor anekdotiske og individuelle de enn er, sier meg nemlig at hun tar feil. Islam er gjenstand for nytolkning hele tiden som er med på å forskyve normer mot et samfunn som er mer likestilt og rettferdig. Muslimske kvinner viser hver dag at de har hoder som fungerer og at de i sin egen religion finner materiale å jobbe med som på sikt vil gi kvinner frihet over egen kropp og egen tanker.

Denne uken har Dagbladet, som jeg er mer bekjent av å lese, hatt flere artikler fra den andre muslimske feministiske konferanse i Barcelona. Jeg har faktisk vært på gråten når jeg har lest disse også, men mest fordi jeg syns det er så usigelig godt å høre de muslimske kvinnenens egene stemmer i debatten om dere situasjon som undertrykte. Tamsila Tauqir sier blandt annet at "Jeg er lesbisk muslim og eksisterer" mens Asra Q. Nomani har laget en rettighetserklæring til bruk i de muslimske soverom. Jeg anbefaler alle å lese disse artiklene for å få et bilde av hvilke muligheter som ligger innefor islam for kvinner å definere egen rolle slik at det ukrenkelige individet står i fokus. Ta en titt på konferansens hjemmeside også og jeg er sikker på at det er flere perler å finne. Men mest av alt, legg merke til de kvinnen som du møter på gata hver dag, de med slør, tre unger på slep og ei barnevogn (det er ikke alle som gjenkjennes på dette, men for at du skal kjenne igjen fenomenet så er det greit å gripe til stereotyper), ta initiativ til en samtale. Prøv for en gang skyld å ikke tenk på hvor mange statlige kroner du tror hun suger ut fra statskassa men prøv å finn ut hvordan hun virkelig har det og hva hun virkelig mener om saker og ting. Smil til henne og snakk litt med ungene hennes, snakk om dagligdagse ting å finn ut om det som Hege Storhaug sier virkelig kan være riktig. Jeg tor du vil bli positivt overrasket mange ganger og når du ikke blir det vil du ha erfart noe gjennom dine egne sanser. Så kan du tenke sjæl og slippe å mått forholde deg til hva Hege Storhaug mener om saken.